| På leting etter De Vises Sten -Fragmenter fra et Bibliotek Sammenføyet av Bjørn Solberg, Svolvær.
GRALEN Alt Livet er lammet af Smerte, fornedret af Nag og af Kval. Hvem agter det blødende Hjerte der funkled i Fortidens Graal? Gralridderne slumrer som døde, deres Skjolde siver af Blod; skal Verdens Hjerte forbløde? Vil ingen tænke på Bod? Hen gennem Jorden gik Revnen af Hadets vædskende Byld, hvor alle raaber paa Hævnen og ingen vil sone sin Skyld. Naar kommer den rene Daare, der frelser Verden fra Kval? Naar renser vel Angerens Taare igen den besudlede Graal? Naar slutter de sørgende Sjæle paany om dens Helligdom Vagt? Naar lærer vi atter at knæle for andet end Vaabnens Magt? 9.Novbr.1917 SOPHUS MICHAËLIS Avsuttende bemerkninger ”Den 27. september 1813 erklærte den engelske storloge, "Grand Lodge;" på et møte mellom de to store retninger ; "Ancients" og "Moderns," at man med egentlig Frimureri (pure masonry) skal forstå de tre såkalte Johannesgrader. Som en innrømmelse til "Ansients," som hevdet at Frimureriet også var i besittelse av tradisjoner som gikk ut over de tre Johannesgrader, ble det dessuten bestemt at man som supplering og avslutning på de tre Johannesgrader, skulle omfatte de "Royal Arch" som en slags konsentrat av de høyere grader i den hensikt å få en avslutning på Johannesgradene, som ellers ville ende i en blindgate. Frimureriets historie skal etter dette være historien om opprinnelsen og utviklingen av de tre Johannesgrader. Noe av det første en ny Frimurer etter sin opptagelse i første grad, spør etter, er om Frimureriets historie. Derfor bestemte forfatteren av Meddelelsesbladet å utarbeide en rekke artikler om emnet, under tittelen "Byggesamfund." Imidlertid viste det seg at tradisjonene førte videre bakover til høygradsinstitusjoner, hvorfra Frimureriet var utgått, og da ble det naturlig å omtale noen springende punkter i disse institusjonene: Rozenkreutserne, Gralstradisjonen, og tempeltradisjonen fra Jerusalem”. Dette skriver forfatteren av "Mysteriesamfund," som kaller seg Scarabæus, mens han i "Byggesamfund” kaller seg Torstein Wereide . Med tempeltradisjonen i Jerusalem, regner jeg med at han også foruten Salomos tempel, mener Tempelherrene, som Frimurerne har arvet mye av sine kunnskaper fra. Denne reisen er det vi nå har lest noen bruddstykker av. De Gotiske katedraler, som forløperne til Frimurerne bygget, er så fullpakket av Alkymistiske symboler, at det er tydelig at de var høyt innviede alkymister. Under en vandring i Notre-Dame katedralen i Paris, vil vi se hele det filosofiske verk i skulptur og relieff. Det er tydelig at disse kunstnerne og håndverkere som bygde disse monumentalbygg, var høyt innviede (alkymister) i den gnostiske tradisjon. Carl Gustav Jung sa, at alkymistene forbant han tankeverden med de tidlige gnostikere i kristendommen. Uten alkymistene hadde ikke hans tankebygning funnet sin forbindelse mellom nåtiden og denne gnosis, som gav hans livsverk tyngde, som alle sanne vitenskaper er avhengig av for å gå inn i historiens strøm. Alkymistene kalte ikke sin hemmelige lære Den kongelige kunst, uten grunn! Mange av de psykologer som ser ut over Freuds´ rammer og den materialistiske verdensanskuelse, innrømmer åpent at de står i gjeld til Jung; blant andre Jes Bertelsen, i Danmark og Stanislav Grof, USA - som jeg er blitt bekjent med gjennom deres skrifter. Det finnes mange flere, men disse to har betydd mye for meg og min verdensanskuelse, ved siden av Jung. Stanislav Grof sier at han begynte sin psykologiske karriere som Freudianer, men etter som han fikk mer erfaring, særlig mens han eksperimenterte med LSD, før det ble forbudt å bruke i psykiatrien, oppdaget han at Carl Gustav Jung nok hadde sette lenger enn Freud. Etter dette arbeidet han med Jungs lære som bakgrunnsmateriale. For meg er dette en meget tilfredstillende, da jeg av forskjellige grunner også er interessert i disse dunkle avgrunner i menneskesinnet. Dette bekrefter også etter det jeg kan se, at Frimurerne bygger på psykologiske erfaringer. Deres erfaring er så allmennmenneskelig at en ærlig forsker kommer til nesten de samme resultatene som dem, uten å ha noen spesifikk Frimurerisk viten, eller innvielse. En annen ideell oppdagelse for meg, var ar Jung et sted skriver at det bare var hensynet til sin kones studier som hindret ham i å sette seg grundig inn i Gralens, for Gralsagnet opptok han i sterk grad. Jeg personlig beklager at han ikke tok det med, for jeg er sikker på at han hadde funnet noe som er av allmenn interesse. Da det i denne boken også er spurt om det finnes et liv etter døden, selv om dette temaet ikke er så fremtredende, fant jeg også trøst her av Jung, ikke bare hans berømte "ut av kroppen" reise, men også andre steder. Han skriver i sin selvbiografi: "En erfaring om sjelens utvikling etter døden gjorde jeg omtrent et års tid etter min kones død. En natt våknet jeg plutselig og visste at jeg hadde vært sammen med henne i Syd-Frankrike, i Provence, og tilbrakte en hel dag der sammen med henne. Hun gjorde studier om Gralssagnet der. Stanislav Grof, som jeg fant gjennom min interesse for psykologi, fortalte om en indiansk trollmann, don Juan. Jeg har etter beste evne skaffet meg kunnskap om don Juans verden – også her er det mye å hente for et våkent sinn -
"Du skal ikke prøve å skynde deg." sa han, "du skal nok få vite det når tiden kommer, og så vil du være på egenhånd – alene." "Mener du at jeg aldri får se deg igjen – aldri mer, don Juan?" "Aldri noen sinne," sa han, "Genaro og jeg vil før den tid bli til hva vi alltid har vært – litt støv på veien."
Det gav ett sett i meg. "Hva er det du sier, don Juan?" "Jeg sier at alle er umåtelige vesener, lysende og grenseløse. Du, Genaro og jeg er bunnet sammen av en hensikt som ikke er besluttet av oss." "Hva er det for en hensikt du snakker om?" "Å lære krigerens vei. Du kan ikke slippe fra det – men det kan ikke vi heller. Så lenge vi ikke har oppnådd det vi skal, vil du finne meg eller Genaro, men når det først er gjennomført vil du flyte fritt, og ingen vet hvor din livskraft vil føre deg hen." "Vi er oppfattere," fortsatte han, "men den verden vi oppfatter er en illusjon. Den er skapt av en beskrivelse som vi han fått fortalt oss helt siden vi ble født. Vi, de lysende vesener, er født med to ringer av kraft, men vi bruker bare den ene til å skape verden med. Det er den som ble sluttet meget hurtig etter at vi ble født, det er fornuften – og dens ledsager er å snakke. Den fremstiller verdens fellesskap og holder den ved like. I grunnen er den verden som din fornuft vil opprettholde, en verden som skapes av en beskrivelse og dens dogmatiske og ukrenkelige regler, som fornuften lærer å godta og forsvare . Hemmeligheten med de lysende vesener er at de også har en annen ring av kraft, men som nesten aldri blir brukt, nemlig viljen. Trollmannens kunst er den samme som vanlige menneskers kunst. De har begge to en beskrivelse, den ene er den det alminnelige mennesket opprettholder den med fornuften, den andre opprettholder trollmannen med sin vilje. Begge beskrivelser han sine regler, og reglene er forståelige, men trollmannen har den fordel at viljen er mer omfattende enn fornuften. Det jeg vil foreslå for deg nå, er at du fra nå av bør forsøke å forstå om beskrivelsen av verdenen opprettholdes av din fornuft, eller din vilje. Jeg føler at det er den eneste måten du kan ta din dagligdagse verden som en utfordring på, og som et middel til å opplagre tilstrekkelig personlig sjelelig kraft, slik at du kan nå fram til din helhet. Neste gang du kommer har du kanskje kraft nok. I hvert fall skal du vente til du har det, likesom du følte det i overrislingsgrøften i dag – at det er en indre stemme i deg som sier deg at du skal komme. Hvis du kommer i en anden ånd, vil det være spill av tid – og farlig for deg." Jeg bemerket, at dersom jeg skulle vente på den indre stemmen, ville jeg aldri se ham igjen. "Du vil bli overrasket over hvor godt man kan klare seg, når man står med ryggen mot veggen," sa han. Han reiste seg og samlet sammen litt ved. Han la noen tørre kvister på ilden. Flammen kastet et gult skjer på bakken, så slukket han lampen og satte seg på huk foran sin hatt, som skjulte den tegningen han hadde tegnet i asken. Han beordret meg til å sitte stille, stenge av for min indre samtale og feste blikket på hans hatt. Jeg kjempet et par sekunder, men så merket jeg en fornemmelse av å flyte, som av å falle ned av en skrent. Det var som om det ikke var noe som støttet meg, som om jeg ikke satt, eller hadde noen kropp.
Don Juan fikk meg til å sette meg under lampen som hang på verandaen, og rakte meg min notatblokk. "I kveld har vi virkelig skremt deg," sa han i et fortrolig tonefall. "Du skal ikke være redd – Genaro hadde bare gjemt seg under min hatt!" Vår oppfattelse av virkeligheten er en overenskomst mellom oss og verden, sier don Juan. Det er kanskje en sannhet som ikke så mage av oss er oppmerksomme på. Men vi har da noen, og blant dem Carl Gustav Jung, Jes Bertelsen, Stanislav Grof, Carlos Castaneda, Michael Baigent, Richard Leigh, Henry Linclin. Jeg begynte med en opplevelse jeg hadde i mitt 21. år. Den gang begynte min søken etter sannheten – den har jeg ikke funnet enda, og kanskje det ikke er så farlig, for som Ferdinand Finne sa: ”Veien blir til mens du går.” Kanskje noe av vitsen med liver er nettopp dette: Å søke etter sannheten, men aldri bli fornøyd og si: "Jeg har funnet den," for det er bestandig bare din sannhet du finner – om og om igjen - aldri noen annens!
Og om sjelens udødelighet har jeg ikke funnet det endelige svaret, men det svaret jeg så langt har sett, det tilfredstiller meg i dag, og: Dersom det jeg har skrevet, kan synes rotete og ufordøyd, er det min feil. Jeg har hatt det travelt med å fortelle andre søkende om mine funn – som jeg håper kan være til glede og inspirasjon for noen.
Her er listen over dem som jeg har stjålet disse tankene fra: Wolfgang von Eschenbach, Det Gamle Testamentet, Det nye Testamentet, Carl Gustav Jung, Sophus Michaëlis, Torstein Wereide, Michael Baigent, Staniskav Grof, Henry Lincolin, Richard Leigh, Rudolf Steiner, Jes Bertelsen, Scarabæus, Koranen, M. flere, Blant andre: Carlos Castaneda. Utløst av Carl Gustav Jung og en helt uventet hendelse i det Herrens år 1963.
Lofotpyramiden |