På leting etter De Vises Sten -Fragmenter fra et Bibliotek
Sammenføyet av Bjørn Solberg, Svolvær.


Kapittel 45
Gralen - Avsuttende bemerkninger

GRALEN
Udslukte er Aandernes lamper af Os fra de kvælende Baal. Vi øyner kun Blodet, der Damper høyt af den skænende Skaal. Vi kvægslagter Menneskeheden, besudler dens Minder i Mord. Vi hugger ved Roden den Eden, Hvis Palmer beskygged vor Jord.

Alt Livet er lammet af Smerte, fornedret af Nag og af Kval. Hvem agter det blødende Hjerte der funkled i Fortidens Graal?

Hvor er vel de vogtende Skarer, der slog om dens Helligdoms Vagt? Hør, hen gennem Folkene farer kun Hadets hylende Jagt!

Gralridderne slumrer som døde, deres Skjolde siver af Blod; skal Verdens Hjerte forbløde? Vil ingen tænke på Bod?

Hen gennem Jorden gik Revnen af Hadets vædskende Byld, hvor alle raaber paa Hævnen og ingen vil sone sin Skyld.

Naar kommer den rene Daare, der frelser Verden fra Kval? Naar renser vel Angerens Taare  igen den besudlede Graal?

Naar slutter de sørgende Sjæle paany om dens Helligdom Vagt? Naar lærer vi atter at knæle for andet end Vaabnens Magt?

9.Novbr.1917 SOPHUS MICHAËLIS


Avsuttende bemerkninger

”Den 27. september 1813 erklærte den engelske storloge, "Grand Lodge;" på et møte mellom de to store retninger ; "Ancients" og "Moderns," at man med egentlig Frimureri (pure masonry) skal forstå de tre såkalte Johannesgrader. Som en innrømmelse til "Ansients," som hevdet at Frimureriet også var i besittelse av tradisjoner som gikk ut over de tre Johannesgrader, ble det dessuten bestemt at man som supplering og avslutning på de tre Johannesgrader, skulle omfatte de "Royal Arch" som en slags konsentrat av de høyere grader i den hensikt å få en avslutning på Johannesgradene, som ellers ville ende i en blindgate. Frimureriets historie skal etter dette være historien om opprinnelsen og utviklingen av de tre Johannesgrader.

Om disse grader vet man at de har sin opprinnelse i de forberedelsesgrader, som i Oldtiden gikk forut for de egentlige mysteriegrader. Lederne av de gamle mysterieskoler anså det som nødvendig for de murere, håndverkere og kunstnere som skulle utbygge og utsmykke de templer, hvor innvielsene holdt sted, satte inne med et minimum av høyere kunnskaper for å bli fortrolig med den ånd som skulle avspeile seg i templene. Særlig aktuelt ble dette da man i middelalderen tok fatt på byggingen av de store katedraler. Det var på den tiden at Vestens Frimurersamfunn fikk sin endelige utforming.

Noe av det første en ny Frimurer etter sin opptagelse i første grad, spør etter, er om Frimureriets historie. Derfor bestemte forfatteren av Meddelelsesbladet å utarbeide en rekke artikler om emnet, under tittelen "Byggesamfund." Imidlertid viste det seg at tradisjonene førte videre bakover til høygradsinstitusjoner, hvorfra Frimureriet var utgått, og da ble det naturlig å omtale noen springende punkter i disse institusjonene: Rozenkreutserne, Gralstradisjonen, og tempeltradisjonen fra Jerusalem”.

Dette skriver forfatteren av "Mysteriesamfund," som kaller seg Scarabæus, mens han i "Byggesamfund” kaller seg Torstein Wereide . Med tempeltradisjonen i Jerusalem, regner jeg med at han også foruten Salomos tempel, mener Tempelherrene, som Frimurerne har arvet mye av sine kunnskaper fra.

Denne reisen er det vi nå har lest noen bruddstykker av. De Gotiske katedraler, som forløperne til Frimurerne bygget, er så fullpakket av Alkymistiske symboler, at det er tydelig at de var høyt innviede alkymister. Under en vandring i Notre-Dame katedralen i Paris, vil vi se hele det filosofiske verk i skulptur og relieff. Det er tydelig at disse kunstnerne og håndverkere som bygde disse monumentalbygg, var høyt innviede (alkymister) i den gnostiske tradisjon. Carl Gustav Jung sa, at alkymistene forbant han tankeverden med de tidlige gnostikere i kristendommen. Uten alkymistene hadde ikke hans tankebygning funnet sin forbindelse mellom nåtiden og denne gnosis, som gav hans livsverk tyngde, som alle sanne vitenskaper er avhengig av for å gå inn i historiens strøm. Alkymistene kalte ikke sin hemmelige lære Den kongelige kunst, uten grunn!

Mange av de psykologer som ser ut over Freuds´ rammer og den materialistiske verdensanskuelse, innrømmer åpent at de står i gjeld til Jung; blant andre Jes Bertelsen, i Danmark og Stanislav Grof, USA - som jeg er blitt bekjent med gjennom deres skrifter. Det finnes mange flere, men disse to har betydd mye for meg og min verdensanskuelse, ved siden av Jung. Stanislav Grof sier at han begynte sin psykologiske karriere som Freudianer, men etter som han fikk mer erfaring, særlig mens han eksperimenterte med LSD, før det ble forbudt å bruke i psykiatrien, oppdaget han at Carl Gustav Jung nok hadde sette lenger enn Freud. Etter dette arbeidet han med Jungs lære som bakgrunnsmateriale. For meg er dette en meget tilfredstillende, da jeg av forskjellige grunner også er interessert i disse dunkle avgrunner i menneskesinnet. Dette bekrefter også etter det jeg kan se, at Frimurerne bygger på psykologiske erfaringer. Deres erfaring er så allmennmenneskelig at en ærlig forsker kommer til nesten de samme resultatene som dem, uten å ha noen spesifikk Frimurerisk viten, eller innvielse.

En annen ideell oppdagelse for meg, var ar Jung et sted skriver at det bare var hensynet til sin kones studier som hindret ham i å sette seg grundig inn i Gralens, for Gralsagnet opptok han i sterk grad. Jeg personlig beklager at han ikke tok det med, for jeg er sikker på at han hadde funnet noe som er av allmenn interesse. Da det i denne boken også er spurt om det finnes et liv etter døden, selv om dette temaet ikke er så fremtredende, fant jeg også trøst her av Jung, ikke bare hans berømte "ut av kroppen" reise, men også andre steder. Han skriver i sin selvbiografi: "En erfaring om sjelens utvikling etter døden gjorde jeg omtrent et års tid etter min kones død. En natt våknet jeg plutselig og visste at jeg hadde vært sammen med henne i Syd-Frankrike, i Provence, og tilbrakte en hel dag der sammen med henne. Hun gjorde studier om Gralssagnet der.

Det fant jeg betydningsfullt, for hun døde før hun hadde avsluttet sitt arbeide om emnet." Så det kan se ut som om vi fortsetter med våre interesser også etter døden. Provence er jo også i det området som Tempelherrene levde og virket i, og som Trubadurene diktet sine Gralshistorier. Så for meg gjør dette Gralens mysterium bare mer levende, og knytter med dette både gjennom Alkymien, Psykologien, Religionen, og Frimureriet nærmere sammen enn det vi vanligvis tenker over. Dette er også bakteppet til Religionenes Religion , nemlig Mysteriereligionen , som alle mystikere fra alle de kjente og ukjente religioner sier at alle religioner har sin begynnelse i, og som bare trosretningene og deres prester splitter, av pur uforstand.

Stanislav Grof, som jeg fant gjennom min interesse for psykologi, fortalte om en indiansk trollmann, don Juan. Jeg har etter beste evne skaffet meg kunnskap om don Juans verden – også her er det mye å hente for et våkent sinn -

Don Juan tegner en abstrakt figur i asken fra bålet.
På denne figuren tegnet han en del punkter.
Så gjemt han figuren med sin hatt. Da utspant det seg følgende episode, som Carlos Castaneda
beskriver slik:

”Han rørte ved mitt hode og sa at det var setet for "fornuften" og å "snakke". Spissen av brystbenet var senteret for "følelse". Området under navlen
var senteret for "viljen". "Å drømme" lå på den høyre siden mot ribbenene, "Å se " lå på venstre side. Han sa at hos noen krigere lå både å "se"
og å "drømme" på høyre side.

"Hvor ligger de to siste punktene?" spurte jeg.

"Du er sleip," sa han," du tror visst at jeg er en søvnig gammel idiot!"

Jeg forklarte ham at spørsmålet kom av seg selv – uten at jeg tenkte over det.

 

"Du skal ikke prøve å skynde deg." sa han, "du skal nok få vite det når tiden kommer, og så vil du være på egenhånd – alene."

"Mener du at jeg aldri får se deg igjen – aldri mer, don Juan?"

"Aldri noen sinne," sa han, "Genaro og jeg vil før den tid bli til hva vi alltid har vært – litt støv på veien."

Det gav ett sett i meg.

"Hva er det du sier, don Juan?"

"Jeg sier at alle er umåtelige vesener, lysende og grenseløse. Du, Genaro og jeg er bunnet sammen av en hensikt som ikke er besluttet av oss."

"Hva er det for en hensikt du snakker om?"

"Å lære krigerens vei. Du kan ikke slippe fra det – men det kan ikke vi heller. Så lenge vi ikke har oppnådd det vi skal, vil du finne meg eller Genaro, men når det først er gjennomført vil du flyte fritt, og ingen vet hvor din livskraft vil føre deg hen."

"Vi er oppfattere," fortsatte han, "men den verden vi oppfatter er en illusjon. Den er skapt av en beskrivelse som vi han fått fortalt oss helt siden vi ble født. Vi, de lysende vesener, er født med to ringer av kraft, men vi bruker bare den ene til å skape verden med. Det er den som ble sluttet meget hurtig etter at vi ble født, det er fornuften – og dens ledsager er å snakke. Den fremstiller verdens fellesskap og holder den ved like. I grunnen er den verden som din fornuft vil opprettholde, en verden som skapes av en beskrivelse og dens dogmatiske og ukrenkelige regler, som fornuften lærer å godta og forsvare .

Hemmeligheten med de lysende vesener er at de også har en annen ring av kraft, men som nesten aldri blir brukt, nemlig viljen. Trollmannens kunst er den samme som vanlige menneskers kunst. De har begge to en beskrivelse, den ene er den det alminnelige mennesket opprettholder den med fornuften, den andre opprettholder trollmannen med sin vilje. Begge beskrivelser han sine regler, og reglene er forståelige, men trollmannen har den fordel at viljen er mer omfattende enn fornuften.

Det jeg vil foreslå for deg nå, er at du fra nå av bør forsøke å forstå om beskrivelsen av verdenen opprettholdes av din fornuft, eller din vilje. Jeg føler at det er den eneste måten du kan ta din dagligdagse verden som en utfordring på, og som et middel til å opplagre tilstrekkelig personlig sjelelig kraft, slik at du kan nå fram til din helhet. Neste gang du kommer har du kanskje kraft nok. I hvert fall skal du vente til du har det, likesom du følte det i overrislingsgrøften i dag – at det er en indre stemme i deg som sier deg at du skal komme. Hvis du kommer i en anden ånd, vil det være spill av tid – og farlig for deg."

Jeg bemerket, at dersom jeg skulle vente på den indre stemmen, ville jeg aldri se ham igjen.

"Du vil bli overrasket over hvor godt man kan klare seg, når man står med ryggen mot veggen," sa han.

Han reiste seg og samlet sammen litt ved. Han la noen tørre kvister på ilden. Flammen kastet et gult skjer på bakken, så slukket han lampen og satte seg på huk foran sin hatt, som skjulte den tegningen han hadde tegnet i asken. Han beordret meg til å sitte stille, stenge av for min indre samtale og feste blikket på hans hatt. Jeg kjempet et par sekunder, men så merket jeg en fornemmelse av å flyte, som av å falle ned av en skrent. Det var som om det ikke var noe som støttet meg, som om jeg ikke satt, eller hadde noen kropp.

Don Juan løftet sin hatt. Under den var det spiraler
i asken. Jeg så på spiralene uten å tenke. Jeg merket at de beveget seg. Jeg merket det i magen. Asken syntes å samle seg i en haug, så ble den urolig og partikkelartig – og plutselig satt Genaro foran meg.

Synet tvang meg omgående til å begynne med den indre samtalen igjen. Jeg tenkte at jeg måtte ha
falt i søvn. Jeg begynte å trekke pusten i korte gisp og prøvde å åpne øynene, men de var allerede åpne! Jeg hørte don Juan si at jeg skulle reise meg og gå rundt – jeg spratt opp og løp rundt verandaen. Don Juan og don Genaro løp etter meg. Don Juan kom fram på siden av meg og sa at det var bevegelser som skulle utføres i skumringen.

Don Genaro ropte at det var skumring for meg, og de begynte begge to å le.

Don Genaro løp fram til kanten av buskene, og skvatt tilbake til verandaen som om han var tjoret med en kjempestrikk som trakk ham baklengs.
Han gjentok denne bevegelse tre fire ganger, og kom så opp på siden av meg. Don Juan hadde
sett stivt på meg, mens han fniste som et barn.

De vekslet stjålne blikk, og don Juan sa høyt til Genaro at min fornuft var farlig, og at den kunne
slå meg i hjel hvis den ikke ble tilfreds. "For Himmelens skyld, tilfredsstill hans fornuft!"
utbrøt Genaro med en drønnende stemme.

De hoppet opp og ned som små barn.

 



Don Juan fikk meg til å sette meg under lampen som hang på verandaen, og rakte meg min notatblokk. "I kveld har vi virkelig skremt deg," sa han i et fortrolig tonefall. "Du skal ikke være redd – Genaro hadde bare gjemt seg under min hatt!"

Vår oppfattelse av virkeligheten er en overenskomst mellom oss og verden, sier don Juan. Det er kanskje en sannhet som ikke så mage av oss er oppmerksomme på. Men vi har da noen, og blant dem Carl Gustav Jung, Jes Bertelsen, Stanislav Grof, Carlos Castaneda, Michael Baigent, Richard Leigh, Henry Linclin. Jeg begynte med en opplevelse jeg hadde i mitt 21. år. Den gang begynte min søken etter sannheten – den har jeg ikke funnet enda, og kanskje det ikke er så farlig, for som Ferdinand Finne sa: ”Veien blir til mens du går.” Kanskje noe av vitsen med liver er nettopp dette: Å søke etter sannheten, men aldri bli fornøyd og si: "Jeg har funnet den," for det er bestandig bare din sannhet du finner – om og om igjen - aldri noen annens!

Og om sjelens udødelighet har jeg ikke funnet det endelige svaret, men det svaret jeg så langt har sett, det tilfredstiller meg i dag, og: Dersom det jeg har skrevet, kan synes rotete og ufordøyd, er det min feil. Jeg har hatt det travelt med å fortelle andre søkende om mine funn – som jeg håper kan være til glede og inspirasjon for noen.

Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke på noen måte kan tilfredsstill kirkens krav for å kalle meg et kristent menneske. Dersom en prest i den norske kirke skulle være så uheldig å lese det jeg her har ført i pennen, vil vedkommende sikker tilbakevise det meste av det.

Også mange kirketro vil rynke på nesen – men for dem er det jo søndagsprekener, julebudskap og påskebudskap, som de kan styrke seg på. Jeg skriver for dem som ikke finner noen oppbyggelse i presten søndagsprekener, eller som er villig til å innrømme at det av og til kan være noe mager kost der.

Historikere vil sikker si at mye av det jeg har skrevet om Tempelherrene, korstogene og Merovingerne er noe som er tatt ut av luften, men jeg er ikke interessert i å tygge drøv på vedtatte sannheter. Jeg er interessert i å stille spørsmål om våre vedtatte sannheter, og trekke fram i lyset
noe av det som også er en del av vår menneskelige historie.

Jeg er et menneske, og som menneske er jeg interessert i det som er menneskelig, og jeg
synses selv at jeg har kommet til en slags syntese, men dersom de som leser det jeg har skrevet
synes det er uklart og grumset, vil jeg, slik som
Carl Gustav Jung, få lov til å si som ham i selvbiografien "Mitt Liv": "Jeg tar Lao-Tzes ord til mine egne:

"Alt er klart, bare jeg er grumset."



Slutt

Her er listen over dem som jeg har stjålet disse tankene fra:

Wolfgang von Eschenbach, Det Gamle Testamentet, Det nye Testamentet, Carl Gustav Jung, Sophus Michaëlis, Torstein Wereide, Michael Baigent, Staniskav Grof, Henry Lincolin, Richard Leigh, Rudolf Steiner, Jes Bertelsen, Scarabæus, Koranen, M. flere, Blant andre: Carlos Castaneda. Utløst av Carl Gustav Jung og en helt uventet hendelse i det Herrens år 1963.

 

 

Forrige kapittel




SLUTT


Kap.01: I begynnelsen
Kap.02: Hvordan det hele begynte
Kap.03: Jungs Visjon
Kap.04: Platon – en ny opplevelse!
Kap.05: Et besøk i den egyptiske tankeverden
Kap.06: Logoslæren
Kap.07: Poimandros
Kap.08: Smuler fra Hermes Mysterievisdom
Kap.09: Jesus og Nikodemus
Kap.10: Hellige og velsignede visjoner
Kap.11: Naturfilosofiske betraktninger
Kap.12:
Om inkarnasjon og utvikling
Kap.13: Profetier om verdensutviklingens forløp
Kap.14: En bønn
Kap.15: Hermes avskjed
Kap.16:
Advarsel om å oversette de hermetiske bøker til gresk.
Kap.17: Egypternes Dødsrike
Kap.18: Osiris
Kap.19: Mystikk, Mystikere og Mysterier
Kap.20:
Mystikeres beskrives av sine opplevelser i den henrykte tilstand 
Kap.21: Liv etter døden?
Kap.22: Religion og kultur
Kap.23: Fra Egypt, via Israel til Kristendommen
Kap.24: Bibelen – UFO - utfordringen og Esekiel
Kap.25: Jobs Bok
Kap.26: Salomos tempel
Kap.27: Esserordenen - Jødisk - Kristelig mysteriesamfunn
Kap.28: Hva er Kristendom?
Kap.29: Den nordiske mytologi, eller religion
Kap.30: Den esoteriske kjerne i Norrøn religion
Kap.31: Arvesynden – Karma
Kap.32:
Reinkarnasjonstanker i Bibelen

Kap.33: Arven fra Gnostikerne
Kap.34: Var Jesus gift?
Kap.35: Middelalderen - hvor mørk var den egentlig? - Alkymistene
Kap.36: Syv samtaler med de døde.
Kap.37: Katharene
Kap.38: Sagnet om Den Hellige Gral
Kap.39: Volfgang von Eshenbachs fortelling
Kap.40: Gralen – Kabbala - Spørsmål som lengter etter svar
Kap.41: Blasfemi? - Bare en metafor?
Kap.42: Tempelherrene - Tempelherrenes fall
Kap.43: Tempelherrene – Mystikk og legender
Kap.44: Hvem var Merovingerne?
Kap.45: Avsuttende bemerkninger

Lofotpyramiden



Copyright © 2005 Lofotpyramiden X - Lofoten -
Post til Lofotpyramiden