"Hvis for eksempel den påstanden, at Jesus oppstod fra de døde, ikke skal tas bokstavelig men symbolsk, kan den gjøres til gjenstand til forskjellige fortolkninger som ikke strider mot vår viten og heller ikke krenker meningen med dette dogmet. Den innvenning at en symbolsk forståelse av den gjør ende på det kristne håp om udødelighet, er ugyldig. For lenge før kristendommens tilblivelse trodde menneskene på et liv etter døden, og hadde derfor ikke noe behov for hendelsene i påsken som garanti for udødelighet. Faren for at en mytologi som blir forstått for bokstavelig, slik som i den kristne lære, er at den kommer i fare for å miste sin troverdighet i et og alt. Denne faren er i dag større enn noen sinne. Er det ikke på tide, at den kristne mytologi i stedet for å bli utslettet, for én gangs skyld blir forstått symbolsk?" Spør Carl Gustav Jung,.

Boken Det Hellige Blod og Den Hellige Gral fortsetter:
Det er verd å legge merke til hvordan de fleste kjettere selv under den strengeste forfølgelse og tortur fastholder Jesus´ dødelighet og menneskelighet. Men vi kan også med største sikkerhet fastslå at det ikke finnes noen førstehånds kjennskap til hvorfor de mente dette, og det er vanskelig å forstå deres standpunkt, for det er vanskelig å finne Jesus´ slekt, i hvertfall utenfor Nag-Hammadi skriftene, som er de eneske skriftene som antyder at de var klar over at det fantes en bestemt slekt. Det kan selvfølgelig hende at det tidligere har vært andre skrifter som har antydet det samme, det kan sågar hende at det har vært slektstavler tilgjengelige, men at de er blitt konfiskert av kirken. Selve intensiteten av Inkvisisjonens forfølgelse av Tempelherrene, kunne tyde på at det forelå noe slikt, eller noe lignende. Kanskje Vatikanet sitter på en vielsesattest mellom Jesus og Maria Magdalena? Og dersom det forelå noe slikt, ser det ut som om Inkvisisjonen har hatt hellet med seg, for i dag finner det ikke noe som peker i den retningen, i hvertfall ikke utenfor Vatikanets murer!

Verken de gnostiske evangelier, Nag-Hammadi skriftrullene eller andre kjetteriske skrifter, kan en gang for alle fastslå om det er en forbindelse mellom Jesus´ familie og Merovingerne som dukket opp på verdene scene flere hundre år senere – hos Trubadurene. En slik bekreftelse må det letes etter andre steder, for eksempel hos Merovingernes selv. Det kan se ut som om dette materialet er svært spinkelt, det er allerede nevnt Meroves´ legendariske fødsel, som barn av to fedre, hvor den ene er et "mystisk" havvesen. Det er også tidligere blitt gjettet på at dette eiendommelige sagn på samme til dekker over og avslører en skjult dynastisk allianse. Men selv om symbolet med fisken er tankevekkende, (Jesus er bæreren av Fiskens tegn) er det ikke overbevisende nok. Selv om Merovingernes kongelige blod, var "hellig," og av "guddommelig natur," ble det ikke uttrykkelig sagt at dette blodet faktisk stammet fra Jesus.

Mens resten av Europa på den tiden var sterkt antisemittisk, synes Merovingerne å være direkte vennlige, sympatiske og tolerante ovenfor jødene i deres områder – tross iherdige protester fra den Romerske kirke. Blandete ekteskap forekom ofte, mange jøder, særlig i syd, hadde store gods, og mange av dem hadde kristne slaver og tjenestefolk. Merovingernes holdninger ovenfor jødene synes å være uten sidestykke i verdenshistorien før reformasjonen. Det var til og med mange jøder som arbeidet som dommere og høyere embetsmenn i det Merovingerske området.

Det heter at Merovingerne mente at deres mirakuløse styrke lå i håret, som de hadde forbud mot å klippe eller skjære. Deres holdning til dette var det samme som Nazareerne i Det Gamle Testamente, og Samson var en av representantene til Nazareernes sekt. Det er jo også nevn at "Jesus fra Nazaret," muligens kommer av Jesus Nazareeren.

I den Merovingerske kongefamilie og de familier som var forbundet med dem, var det forbausende mange navn av jødisk opprinnelse: I 577 ble en bror av Klotare II døpt Samson, siden var en viss Miron – "le Lévite," greve av Bésalou og biskop av Gerona. Det er en abbed som heter Ekiacher, en variant av Eleazer og Lazarus. Og navnet Mérové kunne også se ut til å stemme fra Midtøsten.

På 800-tallet hadde Gulliem de Gellones slekt kulminert med de første hertugene av Aquitania, denne slekten ble også knyttet til hertugslekten i Bretagne; og på 900-tallet ble en viss Hugues de Plantard, med økenavnet "Langenese", en direkte etterkommer av Dagobert II, og Gullem de Gelone Estancés sønn var Godfroi de Boullon, hertug av Lorraine og Jerusalems erobrer. Og fra Godfroi fulgte det et dynasti og "en kongelig tradisjon, " og fordi den var grunnlagt på Sions Klipe , var den jevnbyrdig med den kongelige familie som hersket over Frankrike, England og Tyskland. Dersom Merovingerne virkelig var etterkommere av Jesus, så hadde Godfroi, som var ætling av den Merovingerske kongefamilie, gjenvunnet sin rettmessige arv ved erobringen av Jerusalem.

Godfroi og huset Lorraine var selvfølgelig nominelt katolsk, og dersom de ville overleve i datidens gjennomkristne verden , var de nødt til det, ellers hadde de nok måttet bøte med livet. Men deres herkomst synes, i hvert fall i innviede kretser, å være velkjent. Så sent som på 1500-tallet fortelles det at da Henri de Lorraine, hertug av Guise, holt sitt inntog i Joinville i Champagne, ble han mottatt av en jublende folkemengde. Blant dem skal det etter historien ha vært noen som ropte: "Hosianna filio David!" (Hosianna for Davids sønn!) Det er kanskje ikke uinteressant at denne hendelse er gjengitt i ei moderne bok om Lorraines historie, og at den er trykt i 1966. Denne boka er forsynt med et særlig forord av Otto von Habsburg, som i dag er titulær hertug av Lorraine og konge av Jerusalem.

------------------------------------------

Som et forsøk på en oppsummering kan det foreløpig sies: Selv om det ikke er søkt om et bestemt svar, eller i en bestemt retning, når de lette etter Gralens historie, måtte forfatterne av "Det Hellige blod og den hellige Gral," på grunn av det materielt de gravde fram, rette sin oppmerksomhet mot Jesu liv og den religion som ble grunnlagt på basis av ham. De prøvde bare å se om deres hypotese hadde noe for seg. En meget nøye gjennomgang av hele Gralens, Tempelherrenes, korstogenes og Syd-Frankrikes historie, trakk dem til en konklusjon som de ikke søkte, men som er det beste svaret på spørsmålet om hva Gralen var og hva den representerte.

Det er ingen ting som kan bevise at deres konklusjon er riktig, det er bare bygget på indisier, på en hypotese, men en hypotese som gir sammenheng og mening. Denne hypotesen forklarer en hel del av kristendommens historie i middelalderen, som virker mer sannsynlig enn noe annet som er skrevet om denne tiden, eller om Gralen og dens voktere - Dette persongalleriet som har satt sitt preg på Europas og den vestlige verdens tenkning de siste to tusen år, og dermed formet vår kultur og sivilisasjon – på godt og ondt. Denne konklusjonen som de er kommet fram til , og som jeg finner interessant, og/ eller tilfredstillende, kan på ingen måte bevises. Ikke mer enn det som andre historikere kommer med. Men vi må være oppmerksomme på at historikerne går ut fra sine forutinntatte meninger, som de færreste setter spørsmålstegn ved.

Det finnes altså i Europa, den dag i dag, en Orden som kaller seg Prieuré de Sion , og på bakgrunn av deres antydninger, og Baigents, Leighs og Lincolns samtaler med Ordenens overhode, mener de at det er verdt å tro at Prieuré de Sion faktisk sitter inne med noe som Ordenen kaller for et "ugjengdrivelig bevis" på at den hypotese de har fremsatt, holder mål. De sier at de ikke vet hva Prirure de Sion sitter inne med, men at de kan gi en kvalifisert gjetting på hva det er.

Hvis denne gjetting er rett, fant Jesus´ hustru og deres avkom etter deres flukt fra Palestina, et tilfluktssted et sted i Syd-Frankrike. Og Jesus kan godt ha flere barn, fra han var en 16 – 17 år til han døde på korset, de kan ha søkt tilfukt i et jødisk samfunn hvor deres slektslinje ble bevart, og hvor de ikke minst var beskyttet. Ca 400 år senere, synes denne slektslinje å ha inngått ekteskap med den Franske kongefamilie, hvorfra den Merovingerske dynasti, eller kongefamilie oppstod. I år 496 inngikk den romerske kirke en pakt med dette dynastiet, og forpliktet seg til, som det står skrevet: " I all evighet å holde fast på den Merovingerske slekt". Mest sannsynlig kjente Rom til slektens sanne identitet! Det ville forklare hvorfor Klovis, en fransk konge av Merovingerslektet, fikk tilbudt statusen som hellig Romerske Keiser – en "ny Konstantin," og hvorfor han ble anerkjent som romerske konge, ikke i navnet, men i gavnet. Klovis er ikke så veldig kjent i Norge, men i Frankrike er han like godt kjent blant dagens skolebarn som Henrik Wergeland her i Norge.

Da den katolske kirke medvirket til et politisk mord på Dagobert II, en etterkommer etter Klovis, og det følgende forrederi mot Merovingerslekten, gjorde de seg skyldig i en forbrytelse de ikke kunne gjøre om, den slags forbrytelser kan bare undertrykkes. Kunnskapen om dette mordet måtte undertrykkes, for en avsløring av Merovingernes sanne identitet ville neppe ha styrket Roms stilling ovenfor kirkens fiender. Men til tross for at de gjorde alle anstrengelser for å utslette noen som muligens er Jesus´ slekt, eller Merovingerslekten, overlevde den delvis gjennom Carolinerne, som tilsynelatende følte større samvittighetskvaler enn kirken for deres overtakelse av tronen, for Carolinerne forsøkte å kompensere deres dårlige samvittighet ved å gifte seg med Merovingerske prinsesser.

På den andre side overlevde Merovingerne, og dermed Jesus´ etterkommere, gjennom Dagobert II sønn Sigsbert, og en av hans etterkommere Guillem de Gellone, hersker over det jødiske kongeriket i Septiamana, og deretter i Godfroi de Boullion. Og med Godfrois erobring av Palestina og Jerusalem i 1099, ville Jesus´ slekt ha gjenvunnet sin rettmessige arv, som ble lovet dem på Det Gamle Testamentets tid.

Om Godfrois´ avstamning var så hemmelig på korstogenes tid som vi kan få inntrykk av i dag, er vel heller tvilsomt. Det ble riktignok ikke uttrykt åpenlyst, men på folkemunne svirret det rykter, overleveringer og sagn, og disse sagnene og folkelige mytene synes å ha inspirert trubadurene som skrev om Lohengrin, Godfrois mystiske stamfar, og naturligvis de høviske fortellingene om Den hellige Gral. Vi må være oppmerksomme på at Den Hellige Gral i vert fall er to ting samtidig, nemlig Det Hellige Blod, og den beholderen som dette Hellige Blodet var samlet opp i, og det mest sannsynlige er at det her er tale om Maria Magdalena og hennes livmor, den Hellige livmor som hadde slektens spire(r) og dermed Magdalena selv.

Ut fra denne tankegang er det forståelig at kirken ville undertrykke de tydelige hentydninger til Magdalena, og den Magdalena-kult som spredte seg i middelalderen. Ved å baktale Magdalena, og blande hennes kulte sammen med Jomfru Marias, Jesus´ mors kult, håpet de å legge et glemselens slør over Magdalenas kult. Men på tross av kirkens undertrykkelse og sensur av folkemeningen, kan det bevises at mange av de berømte "Sorte Madonnaer," i tidlig kristen tenkning, ikke var tiltenkt Jomfru Maria, men Maria Magdalena – og disse Sorte Madonnaer viser oss en mor og hennes barn. Det blir også hevdet at de Gotiske Katedraler, disse majestetiske livmorbilder i stein, som var innviet til "Notre Dame" også, som Le Serpernt fastslår, var viet til Jesus´ livsledsagerske, ikke hans mor.

Den Hellige Gral er mest sannsynlig i sin opprinnelse, et symbol på
både Jesus´ slektslinje og for Magdalena, som var bærer av dennes Hellige slekt. Men det er også et tredje aspekt ved Gralen som kanskje er like viktig: I år 70 under den store oppstanden i Judea, plyndret den romerske legion under Titus´ ledelse tempelet i Jerusalem. Tempelskatten skulle etter sigende ha blitt fraktet til Pyreneene, og under sin samtale med Baigent, en av medforfatterne i boka "Den Hellige Gral og Det Hellige Blod," slo M. Plantard, Stormesteren for Prieuré de Sion i dag, fast at denne skatten nå var i Ordenens hender. Men tempelet i Jerusalem hadde inneholdt mer enn denne tempelskatten som ble røvet av Titus´ soldater. I den gamle jødedom var politikk og religion uatskillelige, og Messias skulle være en prestekonge – av Davids slekt, og hans myndighetsområde skulle være såvel det verslige, som det åndelige riket. Det er derfor sannsynlig, for ikke å si selvfølgelig, at tempelet i Jerusalem inneholdt relevante dokumenter om Israels kongerekke og stamtre; noe som minner om fødsels og vielsesattester og lignende dokumenter. Data som alle nåværende kongehus og adelsfamilier også har. Dersom Jesus virkelig var "Jødenes Konge," ville det helt sikkert vært oppbevart utførlige opplysninger om ham der. Det kan også han vært oppbevart kongelige sarkofager i tempelet, og kanskje Jesu lik var blant disse sarkofager, som han eventuelt var blitt flyttet til, fra den private gravplassen han ble begravd i etter korsfestelsen.

Etter så lang tid er det nesten umulig å etterforske dette, så vi er nødt til å bygge på antakelser, indisier og de få antydningen vi finner. For vi må huske på at Titus´ soldater ikke var interessert i papirer, og i hvert fall ikke papirer som var skrevet i for dem, et uforståelig alfabet, og i et fremmed språk. Prestene ville også selvfølgelig legge alt til rette for dem. De ville også forstå at de var interessert i gull og skatter og ikke arkiver, derfor ville de legge alt til rette for at soldatenes begjær skulle mettes. De ville legge gullet og skattene lett tilgjengelig, mens de ville forsøke å gjemme unna det som var viktig for dem å ta vare på – Det skriftelige materialet, som kanskje kunne inneholde spekulasjoner rundt Messias, og om de mennesker som på den tiden stod fram og sa at de var det. Å gjemme dette for ettertiden ville, i hvertfall etter vår mening, være mer verdifull enn eventuelle gullskatter.

Vi må jo også, dersom det er Jesus´ etterkommere vi her skriver om, gå ut fra at han visste om faren ved sin oppførsel, og sikre sin families fremtid på best mulig måte, dersom han måtte bøte med livet. Og videre må vi gå ut fra at noen måtte sitte inne med informasjon om hvor hans etterkommere levde. Og forskerne mener at tidlig på 1100 tallet hadde Jesus´ etterfølgere fått flere prominente posisjoner i Europa, og gjennom Godfroi de Boullon var de kommet til Palestina og Jerusalem. De måtte selv kjenne sitt stamtre, men de kunne kanskje ikke bevise det ovenfor resten av verden. Et slikt bevis kunne kanskje være ønskelig for deres videre planer. Hvis de visste at et slikt bevis fantes, eller om de antok at et slikt bevis fantes, og at det med rimelig sikkerhet kunne finnes i tempelområdet i Jerusalem, ville ikke noe kunne stoppe dem i å lete etter dette beviset når de første var på stedet. Dette kunne forklare Tempelherrenes rolle – da de i stor hemmelighet gravde ut Salomos staller, som underetasjen, eller kjelleren til tempelet kaltes.

Det er liten tvil om at Tempelherrene ble sendt til Palestina for å finne noe bestemt i disse såkalte stallene under tempelet. Og etter det foreliggende materialet ser det ut til at de hadde hellet med seg, for deretter å returnere til Europa med sin fangst. Og nå er spørsmålet: "Hvor i all verden ble det av denne skatten?" Det virker overbevisende når det blir hevdet at Tempelherrenes fjerde Stormester, Bernhard de Blanchefort gjemte bort noe i området rundt Rennes-le Château, og at han til dette formålet brukte tyske gruvearbeidere til å grave ut og bygge et skjulested. Vi kan bare gjette hva det var de gravde ned, det kan være det mumifiserte liket av Jesus, det kan ha vært noe som en vielsesattest, eller også hans barns fødselsattester, eller det kan være noe annet, men like revolusjonerende. Den Hellige Gral kunne stå for noen av disse gjenstandene, eller for dem alle. Og hver av dem, eller alle, kan meget godt ha gått videre til Katharene og utgjorde den skatten som det heter at de fikk smuglet ut fra Montségur.

Det heter at det gjennom Godfroi de Bouillon skal den ha eksistert en "kongelig tradisjon," som fordi den var "grunnlagt på Sions klippe" hadde like stor status som de største av Europas herskerslekter. Hvis det, som det blir hevdet i Det Nye Testamentet, og av de franske Frimurerne, at Sions klippe er synonymt med Jesus, ville det ikke være å overdrive når de hevdet at de var på høyde med de fornemste familier. Da ville de heller rage et hode over.

Det ser ut til at da Merovingerslektens representant satt på tronen i Jerusalem, godkjente de til at deres sanne identitet ble kjent. Det ville forklare hvorfor sagnet om Den Hellige Gral dukket opp på denne tiden, og nettopp da – og hvorfor Tempelherrene var så nært knyttet til den. Når først stillingen i Palestina var sikret, ville "den kongelige tradisjon," som utgikk fra Godfroi de Bouillon, formodentlig bli avslørt med tiden. Dette ville gi kongen av Jerusalem forrang framfor andre konger, og kongen i Jerusalem ville ta pavens stilling og plass. I stedet for Rom ville Jerusalem overta som kristendommens sanne hovedstad. Dersom Jesus ble anerkjent som et vanlig dødelig menneske, eller en prestekonge av Davids ætt, kunne han kanskje ha blitt godkjent både av jøder, kristne og muslimene. Som konge av Jerusalem kunne Godfroi ha kommet i den posisjon at han kunne gjennomføre en av de viktigste ledd i Tempelherrenes politikk – nemlig en forsoning mellom Jødedom, Kristendom og Islam. Men dette ble det ikke noe av da de kristne gnostikerne, her representert ved Tempelherrene, ikke ble noen maktfaktor i området, i og med at de mistet landet tilbake til Islam i 1291. Med dette tapet var denne storslåtte drømmer ugjenkallelig forbi. Merovingerne var igjen fratatt sin krone og sitt septer, og Tempelherrene var ikke bare overflødige, Merovingerne og Prieuré de Sion var best tjent med å kvitte seg med dem.

Mange ganger opp gjennom tidene har Merovingerne vært på nippet til å få tilbake Frankrikets trone, men hver gang har den glippet unna. Det klan se ut til at det ikke bare har vært ren uflaks, men at den katolske kirke også har hatt en finger med i spillet. I alle tider har de forskjellige familiemedlemmene av Merovingersk avstamning vært opptatt av politikk, og deres mål har uten tvil vært å få politisk makt. De som representerer Merovingerne i dag – Prieuré de Sion – ser ut til å arbeide for en syntese mellom kirke og stat, i motsetning til kirkens ønske. I mange av sine dokumenter hevder Prieuré de Sion at den nye konge, i overensstemmelse med den Merovingerske tradisjon, skulle herske, men ikke regjere. Han skulle med andre ord være en prestekonge, og selve arbeidet med å regjere skulle overlates til andre. Da er det nærliggende å tenke seg at herskerfunksjonen er tiltenkt Prieuré de Sion.

På slutten av attenhundretallet forsøkte Prieuré de Sion, med hjelp av Frimurerne og Hiéron du Val d´ Or, å opprette et modernisert Hellig Romersk Rike, blir det hevdet. Et slags Europas Forenente Stater som skulle regjeres av Habsburgerne og en radikalt omdannet kirke. Dette forsøket ble kullkastet av Den Første Verdenskrig som veltet Europas herskende dynastier. Men det er ikke urimelig å tro at Prieuré de Sions´ mål er det samme i dag – i hvert fall i store trekk.

Et samlet Europa av dette slaget, som i dag nesten er blitt en virkelighet gjennom EU, vil utvilsomt bli en sterk politisk makt i internasjonal sammenheng, en status som er sammenliknbar med USA. Med tiden vil den kanskje bli enda sterkere, fordi denne staten vil bygge på åndelige og emosjonelle fundamenter, i stedet for abstrakte, teoretiske, eller ideologiske ideer. Et slikt samlet Europa, etter Prieurés ånd, ville ikke bare tiltrekke menneskenes hoder, men også til deres hjerter. Denne alliansen ville kunne trekke på hele Europas kollektive psyke, og vekke dype religiøse impulser til live. Et slikt perspektiv kan virke både overspent og uvirkelig, men historien burde etter hvert ha lært oss å ikke undervurdere kreftene som ligger latent i Det Kollektivt Ubevisste, og den makt man kan få, dersom man vet å treffe de rette strengene når tiden er inne. Det er bare å minnes Hitler og hans makt over massene, så vet vi at vi ikke er herrer i eget hus, men er underlagt noe mer og større enn det bevisstheten rår over.

Det er ingen grunn til å sammenlikne Prieuré de Sion med verken Hitler eller en av de andre despotene som har ridd verden – det er over hodet ingen ting som peker på at Prieuré de Sion vil missbruke sin makt. Men det er et tankekors at Europa nå snart er samlet til et rike, i hvertfall når det gjelder valutaen, og hvor lite enkeltmennesket egentlig bestemmer over sin egen skjebne, selv om de ikke er seg det bevisst. De religiøse impulser som for eksempel Khomeini og Hitler, for å bruke noen eksempler fra vår egen tid, så og benyttet, oversees ofte av regimer som er opprettet av "fornuften" alene. Denne impulsen som avspeiler et grunnleggende og følelsesmessig religiøst behov, er like sterkt som behovet for mat, et tak over hodet og sex.

Det ser ikke ut til at Prieuré de Sion er en klubb for gale menn. Denne Orden er godt finansiert, og omfatter sympatisører blant menn som har ansvarlige og innflytelsesrike stillinger i politikk, media, økonomi og kunst. Siden 1956 har denne orden nesten firedoblet sitt medlemstall, som om de har forberedt seg på noe, og Priueré de Sions leder i 1980 årene, Pierre Plantard de Saint-Clair, forteller at hans Orden arbeider etter en forholdsvis fast timeplan. Siden 1956 har ordenen sluppet ut visse opplysninger, planmessig, utfordrende, litt om gangen for å holde interessen og nysgjerrigheten levende.

Hvis Prieuré de Sion vil "vise sine kort" nå, så er tiden inne til det. De politiske systemer og ideologier som så dagens lys i begynnelsen av det forrige århundre, som syntes å love så mye, er så godt som alle sammen, enten gått til grunne, eller på sammenbruddets rand. Kommunismen, sosialismen, sosialdemokratene, kapitalismen, de vestlige lands demokratiske idealer, har alle sammen på en eller annen måte brutt sine løfter, skuffet sine tilhengere og sviktet oppfyllelsen av de drømmene som de i sin tid fremkalte. Politikerne har vist seg å være sneversynte, de mangler perspektiv og missbruker i mange tilfeller deres maktposisjoner. Derfor er det nesten ingen i dag som har tillit til dem. Det er vel ingen som regner med at en politikker skal holde det han/hun lover under en valgkamp. Misstilliten er nesten fullkommen. Vesten preges i dag, av en slags kynisme, utilfredshet og brustne illusjoner. Selv om det kan se ut som om ikke noe er forandret, er det nå større usikkerhet blant folk om hva livet egentlig skal gi dem, enn tidligere. Det psykiske presset øker, sammen med bekymringer og oppgitthet. De religiøse lederne på alle fronter, ser ut til å streke opp grensene for hva andre skal mene og tro. I stedet for å være medmennesker, er de blitt bosser som med få unntak vil bestemme over andre mennesker hva deres religiøse tro skal inneholde.

Det kan se ut som om det er et økende behov for en "Führer", ikke av Hitlers type, men av en god og klok skikkelse – en prestekonge som menneskene trykt kan gi sin fulle tillit. De fleste har fått nok av den materialisme som behersker den offentlige samfunnsliv og skoleverk, og føler en sult av en dypere art. De er begynt å søke andre steder for å oppfylle sine psykologiske, religiøse, og åndelige behov. En slik atmosfære synes å være midt i blinken for Prieuré de Sions mål. Dermed kan Sion komme til å stå som et alternativ for alle dem som leter etter et annet ståsted, for de eksisterende sosiale og politiske systemer er ikke lenger nok. Et alternativ i Prieuré de Sions ånd ville sikkert ikke bli Utiopia, eller Det Nye Jerusalem, men i det omfang de kan tilfredsstiller det som de eksisterende systemer ikke representerer, eller anerkjenner, kan de vise seg å være attraktive.

Det er mange overbeviste kristne som ikke nøler med å fortolke Johan-
nes Åpenbaring som atomkrigens Holocaust, men hvordan ville de fortolke det, dersom det fremstod en direkte etterkommer av Jesus? For et mottakelig publikum ville det nesten bli det samme som "Kristi Gjenkomst!"

Lofotpyramiden



Copyright © 2005 Lofotpyramiden X - Lofoten - Post til Lofotpyramiden