I det forrige kapitlet om Tempelherrene, er deres liv og historie i en sterkt innskrenket form, for det meste beskrevet slik som historikerne godkjenner det. Men det er mye som ligger like under overflaten, og som også kan være av interesse og som eksisterte allerede på den tiden Ordenen var aktiv. Tempelherrene hadde bestandig en ferniss at Mystikk rundt seg, og noen sa at de var trollmenn og magikere, hemmelige innviede og alkymister. Mange av deres samtidige unngikk dem, fordi de mente at de stod i ledtog med onde makter. Så tidlig som i 1208, ved begynnelsen av korstoget mot Albigenserne, (Katharene) hadde pave Innocens III irettesatt Tempelherrenes ukristelige adferd, og han antydet uttrykkelig nekromani. På den tiden var det også andre som priste dem med stor begeistring, blant andre de før omtalte Trubadurer.

Etter Ordenens undergang lever mystikken videre, og den siste nedskrevne historie om dens virksomhet var brenningen av dens siste Stormester Jacques de Molay i mars 1314: Da røken fra den svake ilden holdt på å kvele livet ut av kroppen på ham, heter det at Jacques de Molay hadde uttalt en forbannelse fra bålet. Ifølge overleveringen, krever han at hans forfølgere, Pave Clemens og kong Philippe skulle møte ham og gjøre rede for deres gjerninger for Guds domstol før året var omme. I løpet av den første måneden etter henrettelsen av Molay, døde Clemens, angivelig av et plutselig anfall av dysenteri. Og før årets utgang døde også Philippe av årsaker vi ikke kjenner den dag i dag.

Det er ikke nødvendig å se noe overnaturlig i disse dødsfallene, for Tempelherrene var eksperter i å bruke gift. Og det var sikkert folk nok, riddere på flukt som reiste inkognito, andre folk som sympatiserte med Ordenen. Slektninger eller forfulgte brødre, som var villige til å gjennomføre den nødvendige hevnen. Ikke desto mindre gav oppfyllelsen av Stormesterens forbannelse næring til troen på Ordenens medlemmers okkulte krefter. Forbannelsen slutter ikke der, for ifølge historien skulle den legge en skygge over det franske kongeslekt langt inn i fremtiden. Dermed gav Tempelherrenes antatte okkulte kunnskap gjenlyd opp gjennom århundrene.

Uansett hva vi mener om denne saken, er det et faktum at en forbannelse rammet den franske kongefamilie, for den siste franske kongen ble drept under Giljotinen, det sørget revolusjonen for. Det heter i denne sammenheng, at da hodet hans falt ned under Giljotinen, var det en som sprang opp og ropte: "Jacques de Molay, du er hermed hevnet!"

Det er mange "hemmelige" ordener som regner seg som etterkommere av Tempelherreordenen, fordi ingen i dag med sikkerhet vet hva deres innerste identitet var. Men en ting er helt sikkert: De hadde en form for innvielse, de bar på en hemmelighet som, dersom den ble offentliggjort, ville gjøre det pinelig for den kristne kirkes troverdighet, i hvert fall slik den fremstår for den vanlige kirkegjenger.

Mens vi er inne på de ryktene som svirret rundt Tempelherrene, skal vi se litt mer på det hodet som vi har vært inne på tidligere, det hodet som var et av hovedpunktene i Inkvisisjonens opptegnelser.

Likesom Baphomet er betydningen av dette hodet, for å si det mildt, noe dunkelt, men det kan ha noe med alkymi å gjøre. For i alkymien er det en prosess som kalles "Caput Mortum", eller "Dødt hode" – "Nigredo" tilstanden, eller det å bli sort – noe som betegner verkets tilstand like før fullførelsen av ”De Vises Sten”. I andre fortellinger sies det at det var hodet til Hugues de Payen, Ordenes grunnlegger og den første Stormester. Og det er tankevekkende at Hugues de Payens våpenskjold viste tre hoder på en gyllen bunn. Det er også spekulert i om hodet det kan ha vært det avhugde hodet til Døperen Johannes, og noen forskere har opp gjennom tiden hevdet at Tempelherrene var "besmittet" av Johanittiske eller Manikeiske former for kjetteri, som mente at Johannes var Messias. At Tempelherrene hadde vært i kontakt med Manikeerne under sitt opphold i Midtøsten, er vel høyst sannsynlig, og at Johannes står sterkt hos Frimurerne er vel ikke noen stor hemmelighet, selv om det er et stående krav at den som blir opptatt i denne Ordenen skal bekjenne deg til den kristne tro. Dette gjelder for det Frimurersystem som blir brukt blant annet i Norge, det såkalte ”Svenske system.” Det er også spekulert på om det kunne være snakk om linkledet fra Turin, men dette kan vi se bort fra. Hodet som er ”avfotografert” på det såkalte likkledet i Turin, har etter kullstoffundersøkelse vist seg å være mye yngre enn før antatt, og det viser seg stamme fra 1500 tallet. Og mye taler for at dette hodet som vi ser på ”likkledet” er et portrett av Léonado da Vinci. Som det universalgeni han var, var han også her forut for sin tid. Han var også, er det slått fast, en hengiven beundrer av Døperen Johannes.

Under avhørene av Tempelherrens var det også et annet hode, eller rettere sagt, det var snakk om snakk to andre hoder. I Inkvisisjonens protokoll er det nevnt at de i det konfiskerte materialet fra Tempelherrenes hovedsete i Paris, fant et relikvie i form av et kvinnehode. Dette hodet var hengslet, slik at det gikk an å åpne det, og synes å være et relikvie av en bestemt art. Det beskrives slik:

"Et stort hode forgylt av sølv, særdeles vakkert, forestilte et bilde av en kvinne. Inne i hodet lå det to hodeknokler, hyllet inn i et hvitt linklede, med et rødt klede utenpå. På dette var det et merke, og på dette stod det : CAPUT L VIIIm. Knoklene inne i sølvhodet stammet fra en meget liten kvinne."

Et eiendommelig relikvie, særlig for en streng klosteraktig militær institusjon som Tempelherreordenen. Men det hevdes at en ridder under avhør hadde erklært at dette hodet ikke hadde noen forbindelse med det skjegget mannshodet som ble anvendt under Ordenens ritualer å gjøre. Dette hodet som kalles CAPUT LVIIIm – Hode 58M – er enda en forbløffende gåte. Men det er verd å merke seg at "m" kanskje ikke er en m, - men c - eller det astrologiske tegnet for Jomfruen.

Det er kanskje på sin plass å bemerke at også Maria Magdalena sto sterkt i Tempelherrenes omgangskrets. Hun og Døperen Johannes, synes å stå Tempelherrene nærmere, eller like nært som Jesus. Dette hodet som var merket CAPUT LVIIIm, sto kanskje for Hodet til Maria Magdalena.

Et hode opptrer også i en annen sammenheng, i en noe bisarr historie som tradisjonelt er tilknyttet Tempelherrene. Her en av mange varianter av historien:

"En fornem dame fra Maraclea ble forelsket i en Tempelherre, en herre av Sidon. Men hun døde i sin ungdom – og på hennes begravelsesnatt listet den onde elsker ut til hennes grav, gravde hennes lik opp og skjendet det. Etter denne handlingen bød en stemme fra det tomme rom ham vende tilbake om ni måneder, og han ville da finne sin sønn. Han adlød kallelsen og på den avtalte tid åpnet han igjen graven og fant et hode mellom skjelletes beinknokler. Et kranium og to korslagte bein. Den samme stemmen bød ham vokte det vel, for det "ville bli en giver av alle gode ting." Derfor bar han det med seg, det ble hans skytsånd, og han drev sine fiender bort med det. I tidens løp gikk det over til Ordenens eie.”

Denne makabre historien kan føres så langt tilbake som i hvert fall en viss Walter Map som levde på 1100-tallet. Men verken han eller noen annen forfatter, som gjentar denne historien nesten hundre år senere, sier at den nekrofile voldtektsmannen var en Tempelherre. Ikke desto mindre var denne historien i 1307 blitt nært knyttet til Ordenen. Den nevnes flere ganger under de forhørene som Inkvisisjonen foretok, og minst to av ridderne innrømmet at de kjenner til historien. I de senere utgaver av historien, identifiseres voldtektsforbryteren som Tempelherre, og mange tradisjoner er enige i dette, og mange hevder at dette symbolet ble brukt på Frimurermesteres gravsteiner før 1717. Det velkjente symbolet: Kraniet med to korslagte ben under.

I en viss forstand kan fortellingen nesten oppfattes som en grotesk parodi på en jomfrufødsel. Men det kan også være en misforståtte symbolske handling i et eller annet innvielsesrituale, for eksempel en død gjenfødselsrite. I noen av historiene nevnes kvinnens navn, Yse, som mange mener er en omskrivning av Isis. Og hele historien kan nok, med litt fantasi minne om de mysteriene som hadde forbindelse med de egyptiske innvielsesritualer med Osiris og Isis i hovedrollen, med Tammuz , eller Adonis hode som ble kastet i havet, og Orfeus´ hode som ble kastet ut i Melkeveiens flod. Og som tidligere nevnt, hodet hadde også et sidestykke til Bran, det velsignedes hode i den keltiske mytologi i Mabinogion. Det er jo også, som tidligere nevnt, nettopp Brans mystiske kjele som mange har villet identifisere som den hedenske forløperen til Den Hellige Gral.

Hvilken betydning det enn kan legges på "Hodets kult," mente Inkvisisjonen ganske klart at det var noe viktig. I en liste over anklager som ble nedskrevet over Tempelherrenes gjøren og laden står det:

At i hver provins hadde de er avgudsbilde – nemlig hoder – Item, at de tilba disse avgudsbilder – (hoder).

Item, at dette hodet kunne skape rikdom...

Item, at det fikk trærne til å blomstre.....

Item, at det frigjorde landet....

Item, at de forbant eller berørte hvert hode på de omtalte avgudsbilder med smale bånd som var knyttet inne ved kjødet ....

Disse bånd som nevnes i det siste punkt, kan minn om Katharene, som også hadde et Hellig bånd av et eller annet slag, som de bar under klærne. (Dette er etter det jeg forstår et blått bånd, som de fikk i innvielsen) Men det mest slående på listen er hodets påståtte evne til å skape rikdom, få trærne til å blomstre, og å gjøre jorden fruktbar. Disse egenskaper faller bemerkelsesverdig sammen med det som tilskrives Den Hellige Gral.

Av alle de anklager som ble reist mot Tempelherrene, var de mest alvorlige, i datiden, de som gjaldt blasfemi og kjetteri, og at de skulle spytte på korset og fornekte dette kristne symbolet. Det var ikke klart hva dette ritualet egentlig skulle bety, dersom dette da var tilfelle, med andre ord: Hva var det egentlig tempelherrene skulle fornekte ved disse handlingene? Fornektet de Jesus? Eller fornektet de korsfestelsen? Det de eventuelt skulle fornekte, hva satte de i stedet for Jesus eller korsfestelsen? At de fornektet noe, kan se ut til å stemme, men hva det eventuelt kunne være, det kan ingen forskere, og heller ikke vi svare på. Det blir bare gjetninger, da ritualene ikke lenger er tilgjengelige. En forfatter mener at den eventuelle fornektelsen av korset og/eller Jesus, kunne ha noe å gjøre med en opptagelse i de høyere grader i Tempelherreordenen, for derved å skille klinten fra hveten. En ridder skal ha sagt at ved han opptakelse ble det sagt ham : "Du tror feil, fordi han – Jesus – var en falsk profet! Tro ikke på ham, men kun på Gud i Himmelen, og ikke på andre!" En annen Tempelherre sa at de sa til ham: "Tro ikke at den mannen, Jesus, som romerne korsfestet i Outremer er Gud, og at han kan frelse deg." – En tredje ridder hevder at han ble belært om at han ikke skulle tro på Jesus, en falsk profet, men kun på en "Høyere Gud." Han ble så vist et krusefiks og fikk denne beskjeden: "Du skal ikke feste for mye lit til dette, for det er for ungt."

Slike og lignende historier forekommer ofte og er temmelig likelydende. Dersom tilståelsene er fremkommet under tortur, og at de er fremkommet under påvikning av ledende spørsmål, noe de sikkert er, så sier i grunnen dette materialet ikke noe om Tempelherrenes tro, eller hva de stod for. Det vi kan se i dette materialet, er bare hva kirken i ettertid vil at vi skal tro at Tempelherrene trodde eller gjorde, for derved å renvaske seg for sin kollektive skyld. Men noe som sikkert er riktig i disse beskyldningene, er at Tempelherrene hadde et avvikende syn på kristendommen som ikke behaget den katolske kirke. Da vi ikke vet hva avviket bestod av, kan vi ikke si noe mer om dette. Men at Tempelherrene hadde en hemmelighet, som kanskje ikke ville se god ut i datidens Europa, forhindrer ikke at det kanskje er riktig å se litt nærmere på denne Ordenen i dag, ca 800 år senere.

Lofotpyramiden



Copyright © 2005 Lofotpyramiden X - Lofoten - Post til Lofotpyramiden