Det viktigste i hypotesen forfatterne av Det Hellige blod og den Hellige Gral kom fram til, er ikke hvordan det gikk med Jesus og hvor han ble av, men hvordan det gikk med resten av familien hans, med hans kone, barn og svoger. Dersom vi følger denne tankegang, ble kone og barn smuglet ut av Palestina. Da Maria Magdalena ble satt i land i Marseilles hadde hun virkelig med seg Sangreal – Det kongelige blod, en ætling av Davids hus med seg til Frankrike.

Tempelherrene, var som tidligere nevnt Gralens voktere. Deres historie ble kjent av den franske historikeren Guillaume de Tyre, som skrev om den mellom 1175 og 1185. Dette var på den tiden da korstogene var på sitt høyeste, da den Vestlige hæren hadde erobret Det Hellige Land og etablert Kongeriket Jerusalem, eller som Tempelherrene kalte det "Outremer" – landet på den andre siden av havet. På den tiden da Guillaume de Tyre begynte å skrive, hadde Det Hellige Land allerede vært på Vestlige hender i ca 70 år, og Tempelherrene hadde i hvert fall eksistert i 50 av disse. Guillaume skrev derfor om begivenheter som hadde skjedd før hans levetid, begivenheter han selv ikke hadde deltatt i eller vært vitne til. Han hadde det fra ande eller tredje hånd, og basert på heller usikre kilder, for det var ingen historieskrivere i Outremer mellom 1127 og 1144 - derfor finnes det heller ikke noen Vestlige fortellinger fra disse avgjørende år.

Forskerne vet ikke mye om Guillaumes kilder, og det kan se ut til at dette kan gjøre noen av hans påstander heller tvilsomme. Han kan ha støttet seg på en populær muntlig fortellertradisjon, men om den er helt til å stole på er et annet spørsmål. Han kan jo ha fått historien fra Tempelherrene selv, og gjengitt det de har fortalt. Dersom dette er tilfelle, har han gjengitt det som de ville han skulle fortelle. Hvordan det enn er med dette, er det dét som Guillaume forteller som ligger til grunn for alle de følgende fortellingene om Tempelherrene. Det er imidlertid feil når historikerne opp gjennom tidene har sett på hans fortelling som uanfektet og helt gjennom presise. Selv Guillames tidsangivelser er, som Sir Steven Runchiman understreker, ukorrekte, og dette gjør det han skriver vanskelig å kontrollere.

Skal vi tro Guillaume ble Kristi Fattige Riddere og Salomons Tempels
Orden grunnlagt i 1188. Grunnleggeren sies å være Hugues de Payen, en adelsmann fra Campagne, vasall under greven av Champagne. Han innfant seg en dag på eget initiativ sammen med åtte andre kamerater i palasset til Baudouin I. - Den første kongen av Jerusalem, hvis eldre bror Godfroi de Boullion, hadde erobret nitten år før. Tempelherrenes uttrykte mål var, sier Guillaume de Tyre, "så langt deres krefter tillot det, å beskytte veier og landeveier; med særlig henblikk på å beskytte valfarne pilegrimer." Dette formål syntes åpenbart kongen var så verdig, at han stilte en fløy av det kongelige palass til deres disposisjon. Til tross for at de hadde avlagt ed på at de skulle leve i den ytterste fattigdom, mottok de dette tilbudet fra kongen og flytte inn i disse overdådige omgivelser. Det hevdes at deres kvartal lå over fundamentet til Salomos tempel, og herfra fikk Ordenen sitt navn.

I ni år fortellers det, opptok ikke de ikke nye kandidater til Ordenen. Det antas at de levde i fattigdom. I en slik fattigdom at deres offentlige segl viser to riddere som rir på én hest. Dette skal symbolisere brorskap, men også armod som utelukker at de har råd til hver sin hest. Dette seglet er blitt velkjent i ettertiden, men om ridderne var så fattige, eller om Ordenen var så fattig, er heller tvilsomt. Det er verd å merke seg at den skriveren som var utnevnt av kongen, og som skulle skrive om det som foregikk, ikke nevner et ord verken om Hugues de Payen eller hans kamerater og heller ikke noe om Tempelherreordenes aktiviteter i Ordenes første tid. Det er ikke nevnt noen steder – verken da eller senere – at Tempelherrene skulle ha foretatt seg noe for å beskytte pilegrimene. De fleste vil vel undre seg over hvordan så få menn kunne håpe på en så gigantisk oppgave som de hadde pålagt seg selv: Ni menn til å beskytte pilegrimene, på alle veier i Det Hellige Land? Og alle pilegrimer? Hvis dette var deres mål, kunne man vel vente at de mottok nye aspiranter med åpne armer? Men nei, de opptok ikke nye medlemmer på ni år, ifølge Guillaume de Tyre.

Uansett hvordan det var, synes det som om Tempelherrenes rykte spredte seg til Europa i løpet av dette første tiåret. De kirkelige myndigheter omtalte dem rosende og priste deres dyder og gode gjerninger. Bernhard de Clairvaux – den senere St Bernhard, som var kristendommens sterkeste talsmann på denne tiden, underskrev en traktat som bar navnet - "Det nye ridderskaps pris" Den erklærte at Tempelherrene er synonymt med de beste kristne verdier.

Etter ni år, i 1127 vendte de fleste riddere tilbake til Europa i et ekte triumftog. Triumftoget var tilrettelagt av den samme Bernhard. I januar 1128 ble det sammenkalt til et kirkemøte i Troyes, greven av Campagnes hoff, han var Hugues de Payens lensherre, også her var det Bernhard som var den drivende kraft. Ved dette kirkemøtet ble Tempelherrene offentlig anerkjent og opptatt i kirken som en religiøsmilitær Orden. Hugues de Payen fikk tittelen Stormester , og han og hans underdanige riddere skulle være Krigermunker – Soldatmystikere , som kombinerte den strenge klosterdisiplinen med et militært mot, som grenset til fanatisme; Kristi Milits kalte man dem. Som tidligere er det Bernhard som er den drivende kraft i Ordenen. Han utformet reglene ridderne skulle leve etter, regler som var bygd på Cistercienserordenens regler, hvor Bernhard også spilte den dominerende rollen.

Tempelherrene skulle ved ed forplikte seg til å leve i fattigdom, kyskhet og lydighet. De skulle klippe sitt hår, men ikke røre skjegget. Det skilte dem fra allmennheten i den tid da de aller fleste var glattbarbert. Kost, påkledning og andre sider ved deres daglige liv, ble nøye fastlagt i overensstemmelse både med klosterlivet og fra livet i det militære. Alle Ordenens medlemmer skulle gå i hvite Ordensdrakter, og dette utviklet seg snart til de karakteristiske hvite drakter som Tempelherrene ble kjent for. "Det tillates ingen å bære hvite Ordensdrakter eller hvite kapper, bortsett fra Kristi Riddere," heter det i statuttene. "Til enhver ridder som har avlagt ridderløftet, gir vi både sommer og vinterklær, hvis det kan fremskaffes. Hvite klær, for at de som har lagt et mørkt liv bak seg skal vite at de gjennom et rent liv kan vie seg til sin Skaper."

Ved siden av disse enkeltheter, fastslo reglene et løst administrativt hierarki og apparat. Også deres oppførsel på slagmarken var det strenge regler for. Dersom en Tempelridder ble fanget, hadde han ikke lov til å be om å nåde eller kjøpe seg fri med løsepenger. De var også forpliktet til å kjempe til døden; de hadde ikke lov til å trekke seg tilbake dersom fienden ikke var flere en tre mot én.

I 1136 ble det utsendt en kunngjøring fra Innocens II, en tidligere Cisterciensermunk fra Clairvaux. Ifølge denne kunngjøring, skulle ikke Tempelherrene anerkjenne noen annen verdslig eller geistlig makt som deres overordnende, enn paven selv. De ble med andre ord gjort uavhengige av konger, fyrster, prelater og enhver innblanding fra både politiske og religiøse autoriteter. Det er hva vi i dag kaller en stat i staten, av internasjonal karakter.

I de to følgende tiår etter kirkemøtet i Troyes utviklet Ordenen seg med forbløffende hastighet, og til en enestående størrelse. Da Hugues de Payen besøkte England i 1129 ble han mottatt med stor ærbødighet av kong Henry I. Over hele Europa strømmet yngre sønner av adelsfamilier sammen for å melde seg til ordenens rekker – Det kom inn store pengegaver, samt gods og jord. Hugues de Payen skjenket selv sine besittelser til Ordenen, og alle nye medlemmer var forpliktet til å gjøre det samme. Når man trådte inn i Ordenen var man forpliktet til å overdra alt man eide til denne.

Med en slik politikk var det ikke rart at Tempelherrenes besittelser blomstret. Ca 12 måneder etter kirkemøtet i Troyes hadde Ordenen betydelige gods i Frankrike, England, Skottland, Flandern, Spania og Portugal. I løpet av det neste tiåret, hadde de også store eiendommer i Italia, Tyskland, Ungarn, Palestina og i Øst-Europa. Den enkelte ridder var nok bundet av fattigdomsløftet, men det forhindret ikke at Ordenen som sådan kunne samle seg rikdommer, hvilket den også gjorde i en hittil ukjent målestokk. Alle gaver var velkomne, samtidig som det var forbudt for Ordenen å skille seg med noe som helst – heller ikke å kjøpe fri sine ledere. Ordenen mottok store verdier, men det var deres strenge politikk : Gi aldri bort noe!

I 1146 begynte Tempelherrene å bruke det etter hvert så berømte skråstilte kors. Med dette merket på sine kapper ledsaget de kong Louis den åttende av Frankrike på det andre korstoget. Her skapte de seg ry for nidkjær innsats, forenet med en nesten vanvittig dumdristighet og en vill arroganse. Stort sett var de imponerende veldisiplinerte, datidens mest disiplinerte kampstyrke. Den franske kongen skrev selv at det kun var Tempelherrenes fortjeneste at ikke hele korstoget ble en fiasko

I løpet av det neste århundre ble Tempelherrene en styrke med internasjonal innflytelse. De var uavlatelig innblandet i diplomatisk aktivitet på et høyt plan mellom adel og konger, over hele den vestlige verden og i Det Hellige Land. I England ble Tempelherrenes leder regelmessig innkalt til kongens parlament og ble ansett for å være overhodet til alle religiøse ordener. Han gikk forut for alle landets priorer og abbeder. Tempelherrene opprettholdt en nær forbindelse både med Henry II og Thomas á Becket, og de var medvirkende i meklingen for å få i stand forsoningen mellom kongen og hans biskop, da forholdet dem i mellom somme tider var heller dårlig. Flere engelske konger, blant annet John – residerte ofte i Ordenens eiendom i London, og Ordenens leder stod ved kongens side ved underskrivningen av Magna Carta.

Ordenens virksomhet var ikke begrenset til den kristne verden, den fikk også skapt nære forbindelser til den muslimske verden, den verden de ofte hadde stått vendt mot med våpen i hånd på slagmarken. Tempelherrene hadde stor respekt blant de islamske ledere. Respekten overgikk alt det som andre europeiske ledere innehadde. Tempelherrene hadde også hemmelige forbindelser med de berømte Hashisim, også kalt Assasinene, som var like militante og fanatiske innviede i den islamske verden som Tempelherrene i den kristne. Det hevdes at Assasinene betalte ytelse til Tempelherrene, og at de var i deres tjeneste.

På nesten alle politiske plan fungerte Tempelherrene som meglere i stridigheter, og selv konger bøyde seg for deres autoritet. I 1352 forsøkte Henry III av England å utfordre dem og truet med å konfiskere deres eiendommer: "Dere Tempelherrer har så mange friheter og rettigheter, og deres besittelser gjør dere helt besatt av stolthet og stormannsgalskap. Hva uforstanden gav dere, må forstanden gi tilbake," - til giverne eller deres familie. Ordenens Mester svarte: "Hva sier du konge? – Ille er det at din munn skulle uttale så ubehagelige og tåpelige ord. Så lenge du bare utøver rettferdighet , så lenge vil du regjere! Men hvis du krenker rettferdigheten, vil du opphøre med å være konge!"

Det er nesten en uhygge over denne uttalelsen, dette at Ordenen tillegger seg selv en så stor makt som ikke en gang pavedømmet våget å uttale - makten til å innsette og avsette monarker.

Tempelherrenes interesser gikk videre ut over krig, diplomati og politiske intriger. De skapte faktisk det moderne bankvesen. Ved å låne ut store summer til hardt trengende monarker, ble de bankierer for hvert eneste kongehus i Europa, og for visse islamske potentater med. Med deres støttepunkter ut over hele Europa og Midtøsten, organiserte de også med en lav rente, en sikker og effektiv pengeoverføring for en organisert handel, som på denne måten ble mer og mer avhengig av dem. Penger som var innbetalt i en by kunne heves i en helt annen by mot en slags veksel, som var skrevet i sinnrike koder. Dermed ble Tempelherreordenen samtidens første og største pengeinstitutt, og deres hovedkvarter, som lå i Paris, ble sentrum for Europas finansliv. Det er mulig at sjekker, slike som vi kan bruke i dag, faktisk ble funnet opp av Tempelherreordenen.

Tempelherrene omsatte ikke bare jordisk gods og gull, men også tankegods. Gjennom deres langvarige, og til dels, sympatiske kontakter med islamsk og jødisk kultur, kom de til å virke som et sted hvor nye ideer, ny vitenskap og nye religiøse tanker møttes. De hadde så og si monopol på datidens beste og mest avanserte teknologi – det beste som fantes av våpen og våpensmeder, byggmestere, arkitekter og ingeniører. De bidro til utviklingen av kirkebygg og katedraler, landmåling, karttegning, veibygging og navigasjon. De hadde sine egne havner, skipsverft og flåte – både handelsskip og orlogsfartøy, og de var av de første som brukte magnetkompasset. Som krigermunker og soldater hadde de bruk for folk som kunne behandle sårede og syke, så de ble også kyndige kirurger og i bruken av legemidler. Ordenen hadde også sine egne hospitaler med egne leger, kirurger og sykepleiere. De brukte også uttrekk av mugg i sårbehandlingen, som kan virke som om de hadde forståelse for at dette kunne ha en antibiotisk virkning. De forstod også mer moderne prinsipper om hygiene og renslighet. De forstod også at epilepsi ikke var demonbesettelse, slik som kirken hevdet, men at epilepsianfallene kunne kontrolleres.

Oppmuntret av sine egne resultater ble Tempelherreordenen i Europa stadig rikere, mektigere og mer selvsikre. Det kan kanskje ikke forbause noen at den også, i hvert fall i vanlige folks øyne, ble mer og mer arrogant, brutal og korrupt. "Et og drikk som en Tempelherre," var vanlig munnhell i datiden. Det hjalp heller ikke på deres omdømme, at det verserte rykter om at de opptok bannlyste riddere.

Mens Tempelherreordenen skaffet seg rikdom og berømmelse i Europa, var situasjonen blitt heller vanskelig i Palestina. I 1185 døde kong Bauduin IV av Jerusalem. Under de dynastiske stridigheter som fulgte, sviktet Ordenen Stormester; Gérhard de Ridefort den ed han hadde avlagt ovenfor den avdøde kongen, og brakte dermed det Europeiske samfunn i Palestina på randen av borgerkrig. Dette var ikke det eneste han gjorde seg skyldig i. Hans overlegne holdning ovenfor muslimene, fikk den lange våpenhvilen som var inngått mellom de to partene til å bryte sammen, og frembrakte en ny runde med fiendtligheter. Så, i juli 1187, førte han sine riddere og resten av den kristne hær ut i en overilet, dårlig tilrettelagt og katastrofal aksjon ved Hatting. De kristne styrker ble så godt som utslettet. To måneder senere var Jerusalem, som var erobret av Vestens riddere et hundre år tidligere, atter på islamske hender, takket være Saladin.

I det følgende århundre ble situasjonen mer og mer håpløs, og i 1291 var nesten hele Palestina falt og helt overtatt av en lokal islamsk krigsherre, som het Khalil. Stormesteren selv, Gérhard de Ridefort, som var alvorlig såret, fortsatte å kjempe til han døde, og da det var begrenset plass på ordenes galeier, ble kvinner og barn evakuert først, mens alle ridderne, også de sårede, valgte å bil igjen. Da den siste bastion i Acre falt, skjedde det med apokalyptisk storhet – murene styrtet om og tok med seg både forsvarere og angripere i fallet – de ble alle begravd der.

Tempelherrene opprettet sitt nye hovedkvarter på Kypros; men med tapet av Palestina var de faktisk frarøvet sin eksistensberettigelse. Da det ikke lenger var noe land å erobre fra de vanntro muslimene, vendte de seg mot Europa i håp om å kunne finne en fortsatt eksistensberettigelse der.

I et århundre hadde Tempelherrene vært medvirkende ved dannelsen av en annen religiøs militærorden, som er kjent som De Tyske Riddere. De hadde i beskjedent antall deltatt i Midtøsten, og etter midten at det 1200 tallet hadde de vendt blikket mot kristendommens grenser mot nordøst. Her hadde de ervervet seg en uavhengig stat, deres Ordensstaat eller Ordensland, som dekker nesten hele området ved den østlige side av Østersjøen. I dette riket, som strakk seg fra Preussen til Den Finske Bukt, de nåværende Baltiske land, hadde De Tyske Riddere uinnskrenket makt, langt fra både geistlige og verdslig kontrolls rekkevidde.

Helt siden De Tyske Riddere opprettet sin Ordensstaat, hadde Tempelherrene missunt deres beslektede Orden deres uavhengighet og immunitet. Etter at Det Hellige Land var gått tapt, tenkte de mer og mer på å få deres egen stat hvor de kunne utøve den samme ubegrensede autoritet som dem. Men til forskjell til De Tyske Riddere var ikke Tempelherrene interessert i Østeuropas ødemarker. De var etter hvert blitt vant til luksus, og ville helst ikke gi slipp på det. Derfor drømte de om å få legge deres stat på et mer velegnet sted, nemlig Languedoc.

I alle år hadde Tempelherrene hatt en nær forbindelse med katharene i Languedoc, så ønsket deres var kanskje ikke utenfor rekkevidde. Mange rike jordeiere, enten kathar selv, eller med stor sympati med dem, hadde gitt store eiendommer til Ordenen. En moderne forsker har nylig kommet fram til at minst en av ordenens grunnleggere var kathar. En ting er i hvert fall sikkert: Bernhard de Blanchefort kom fra en katharisk familie. Noen år etter Blancheforts død kjempet hans etterkommere side ved side med andre kathariske adelsmenn mot Simon de Montforts invasjonshær nordfra. Under korstoget mot Albigenserne holdt Tempelherrene seg tilsynelatende nøytrale, og nøyde seg med tilskuernes rolle. Samtidig syntes den daværende Stormester dog å ha gjort Ordenens standpunkt klart ved å erklære at det kun fantes ett korstog, og det var korstoget mot sarasenerne. Dessuten viser en nærmere undersøkelse om hendelsene under dette korstoget at Tempelherrene gav kathariske flyktninger asyl. Gjentatte gander skal de også ha tatt til våpen til fordel for disse flyktningene. En gjennomgang av medlemslister, fra begynnelsen av korstoget mot Albigenserne, viser en økt tilgang av katharer i tempelherrenes rekker, hvor selv ikke Simon de Montfors korsfarere ville våge å antaste dem. Tempelherrenes lister fra den tiden, viser at en ikke beskjeden del av embetsverket i Ordenen var av katharisk herkomst.

I Languedoc var de hyppigere katharer enn katolikker. Men de kathariske adelsmenn som gikk inn i Ordenens rekker, synes ikke å ha reist så mye som sine katolske brødre. De synes å ha blitt i Languedoc, og på den måten ble de en varig og stabil base for Ordenen i området.

Takket være deres forbindelser med de islamske og jødiske kulturer, hadde tempelherrene også tilegnet seg mange tanker som var fremmede for den ortodokse romerske kristendom. Noen ledere hadde også arabiske sekretærer, og mange Tempelherrer hadde lært seg arabisk i fangeskap, så de behersket dette språket flytende. De hadde også forbindelser med det jødiske samfunn, med deres finansinteresser og viten. Tempelherrene hadde altså vært mottakelige for mange påvirkninger som Rom ikke alltid var like begeistret for. Gjennom tilstrømningen av nye kathariske medlemmer av Ordenen, ble de også påvirket av gnostisk tankegang, dersom dette da noen gang hadde været fremmed for dem.

Men som kunnskap og makt er misunnelseverdige egenskaper, er det også noen som forsøker å få innsikt i kunnskapene, og få kloa i rikdommen. Både på grunn av sitt forhold til den katolske kirke og på grunn av pengemangel var Philippe IV av frankrike – Philippe le Bel – etter hvert blitt særdeles ivrig etter å tømme landet for Tempelherrer.

De var arrogante og uregjerlige; de var effektive og veldisiplinerte, og de hadde en profesjonell veltrenet militær styrke. Den var langt sterkere og bedre organisert enn noen annen militære styrker, iberegnet styrkene til den franske kongen. Tempelherrene satt fast etablert utover hele Frankrike, og på denne tid var deres anerkjennelse av den pavelige autoritet kun av formell art. Philippe hadde ingen kontroll over Ordenen, han skyldte den penger, og han var blitt ydmyket da han, på flukt fra en parisisk pøbel, måtte søke tilflukt hos dem. Han tørstet etter deres enorme rikdommer, som etter hans mening var iøynefallende under hans opphold hos dem. Som om ikke dette var nok, hadde han lidd et nederlag ovenfor Ordenen helt personlig. Da han i sin tid hedde søkt om opptakelse i Ordenen, måtte han svelge den bitre pille det måtte være å bli avvist.

Alt dette, og så naturligvis den forurolige tanke om en uavhengig Tempelherrestat ved hans egen bakdør, var nok til at kongen gikk til aksjon. Kjetteri var en beleilig unnskyldning, for først måtte Philippe sikre seg støtte hos paven, som i hvert fall Tempelherrene teoretisk skyldte lydighet. Mellom 1303 og 1305 stod den franske konge bak drapet på Bonicasius VIII, og han var ganske sikkert også medskyldig i giftmordet på Benedict XI. For så endelig i 1305, lyktes det Philippe å få valgt inn sin egen kandidat, erkebiskopen av Bordeaux til den ledige pavestolen. Den nye paven tok navnet Clemens V. Og da han stod i gjeld til Philippe, kunne han av lojalitetsgrunner ikke motsette seg kongens krav – og dette kravet bestod av den endelige undertrykkelse av Tempelherrene.

Philippe planla sine trekk omhyggelig. Det ble diktert en liste over ankepunkter, dels fra kongens spioner som hadde infiltrert Ordenen, dels fra tilståelser fra en påstått frafallen Tempelherre. Bevæpnet med disse beskyldninger, kunne endelig kongen gå i gang, og da han slo til, skjedde det plutselig, hurtig, effektivt og drepende. Med en sikker operasjon som var Gestapo og SS verdig, utsendte kongen hemmelige forseglede ordrer til sine sammensvorne over hele landet. Disse ordre skulle åpnes samtidig, og igangsettes omgående. Ved daggry fredag den 13. oktober 1307 skulle samtlige Tempelherrer i Frankrike pågripes og avholdes av kongens menn – deres eiendommer konfiskeres på kongens vegne, og alt gods beslaglegges. Men selv om Philippes overraskelsesmoment synes å ha virket, gikk han glipp av sitt viktigste mål, - Ordenes rikdom. Tempelherrenes berømte skatt ble aldri funnet, og det er fremdeles et mysterium hvor den ble av.

Videre heter det at det er heller tvilsomt om Philippes overraskelsesangrep på Ordenen kom så uventet som historikerne mener. Det er mye som tyder på at Tempelherrene hadde fått en eller annen form for advarsel. Kort tid før arrestasjonene, innsamlet Jacques de Molay, den daværende Stormesteren, mange av Ordenens bøker og ritualer og gjemte eller brant dem. En ridder som trakk seg ut av Ordenen i denne tiden, fikk vite at det var klokt av ham, fordi det snart ville komme en katastrofe. Det heter at rundt omkring i Frankrike innefor Tempelherrenes rekker, kom en offisiell melding om at ingen opplysninger om Ordenens skikker eller ritualer måtte røpes. Enten Tempelherrene ble advart på forhånd, eller om de regnet ut hva som var under oppseiling, ble det i alle tilfelle trukket visse forholdsregler. Det ser ut til at de riddere som ble fanget forholder seg passive, som om de hadde fått ordre om dette.

Der finnes ikke en eneste opptegnelse om at noen medlemmer av Ordenen, i Frankrike satte seg i motverge mot kongens utsendinger. På den andre side var det overbevisende materiale som tyder på at en bestemt gruppe gjennomførte en organisert flukt, og nesten alle hadde gode forbindelser med Ordenens Skattmester. Ut fra dette er det kanskje ikke så rart at kongen ikke fant noen skatt , og at deres papirer og ritualer aldri ble funnet. En historie
som går ut på at Ordenes skatt ble smuglet ut fra hovedsetet i Paris ved midnatt, kort etter arrestasjonene. Ifølge ryktet ble de smuglet ut til kysten i flere vogner til Ordenens flåtebase ved La Rochelle, og lastet i ikke mindre enn atten galeier som man aldri senere har hørt noe fra. Om dette er sant eller ikke, ser det ut til at hele flåten til Tempelherrenes unnslapp kongens klør, for det finnes ingen protokoller som sier at noen av Ordenens skip ble tatt, tvert imot synes det som om disse skipene forsvant med alt de hadde ombord.

I Frankrike ble mange Tempelherrer stilt for retten og underlagt tortur, og mange merkelige tilståelser ble ifølge opptegnelsene halt ut av dem, og enda merkeligere anklager ble reist mot dem. Det begynte å gå ondsinnede rykter i landet – Tempelherrene tilba etter sigene en Djevel ved navnet Baphomet, og ved deres hemmelige seremonier, ble det hevdet, ble de lagt utstrakt foran et skjegget mannshode som talte til dem og gav dem okkulte krefter. Den som uberettiget ble vitne til en slik seremoni, ble aldri mer sett i live. Det var også andre anklager som florerte, blant annet barnemord, undervisning av kvinner om hvordan de skulle fremkalle abort, obskøne kyss ved opptakelsen av nye brødre, og homoseksualitet. Av alle de anklager som ble reis mot disse Kristi soldater, som hadde kjempet med sitt liv som innsats for kristendommen, er dog noe som virker som det mest bisarre og tilsynelatende mest utrolige: De ble anklaget for rituell fornektelse av Kristus, for å håne korset – og å trampe og spytte på det.

(Jeg har lyst til å komme med noen kommentarer til disse anklagene. Vi må huske på at Tempelherrenes lederne var beleste og mange av dem hadde vært i Midtøsten i legere tid. Det kan vel hende at de hadde besøkt både egyptiske templer, jødiske synagoger, og muslimske moskeer. Dersom de hadde noen symboler fra disse traktene er noe vi må regne med. Baphomet minner meg om det egyptiske symbolet Behudet, som er en solskive med vinger, eller Den Bevingede Sol . En overivrig inkvisisjon ville i alle tilfelle ha sett på dette religiøse symbolet som djeveldyrking. Det er ikke vanskelig å se en viss likhet i skrivemåten, og det kan godt hende at uttalen stemmer overens. Det skjeggete mannshodet minner om Bran, og hodet ved Odins side – hodet til Mimer, som gav ham visdom. Det kan også hende at hodet symboliserte hodet til Døperen Johannes, da det er lite sannsynlig at de har klart å finne hans avhogde hode. Men, hvem vet? Barnedrap og rituelle måltider av barnelik, homoseksualitet og andre perversiteter er jo også Frimurerne blitt beskyldt for i enkelte kretser, så det er ikke noe nytt. Og den rituale fornektelsen av Kristus, håningen av korset og spyttingen på det, kan være ledd i et rituale som var ment å skille klinten fra hveten.)

I Frankriket ble i alle tilfelle de anholdte Tempelherrers skjebne relativt effektivt beseglet, Philippes medhjelpere herjet vilt og uhemmet blant dem. Mange ble brent, ennå flere ble fengslet og torturert. Samtidig fortsatte kongen å presse paven med krav om enda strengere inngripen mot Ordenen. Etter noen motsand gav paven etter. I 1312 blir Tempelherreordenen offisielt oppløst, uten at det noen sinne kom klare avgjørelser om skyld og uskyld. I Philippes rike fortsatte rettssakene og undersøkelsene i ennå to år. Til sist – i slutten av mars 1314 ble Stormesteren Jacques de Molay, og overhodet for Normandie, Geoffery de Charany drept – De ble stekt på en rist over svak ild. Med deres henrettelse forsvant Tempelherrene fra den historiske scene. Men Ordenen var ikke knekket, den fortsatte i det skjulte Med alle de ridderne som unnslapp og som ikke ble innhentet, skulle det være rart om ikke Ordenen skulle overleve.

Phillipe prøvde å påvirke sine kongelige kolleger i andre land for å sikre seg at ingen Tempelherre i den kristne verden skulle bli skånet. Energien i hans forsøk på å gjennomføre dette, virket faktisk misstenkelig. Man kan godt forstå at han ville fjerne Ordenens tilstedeværelse i sine egne domener, men det står mindre klart hvorfor han også skulle være så opptatt av å få utryddet Tempelherrene i andre land. Han var selv ikke noe dydsmønster, så det er vanskelig å tenke seg at en konge som hadde ryddet to paver av veien for å få innsatt sin egen kandidat, skulle være oppriktig krenket over ringaktelse av troen. Spørsmålet er jo om Phillipe var redd for følgende av det han hadde gjort, og fryktet hevn dersom noen av Ordenens medlemmer overlevde utenfor Frankrike. Eller var det noe annet, noe som ikke tålte dagens lys, som var inne i bildet?

Under alle omstendigheter var hans forsøk på å eliminere Tempelherrene utenfor Frankrike ikke noen særlig suksess. I England var hans svigersønn ikke helt villig til å samarbeide, men til slutt arresterte han noen, men de fleste synes å ha gått fri. De som ble arrestert, fikk milde dommer, og i noen tilfeller ikke mer en to års fengsel i et kloster, hvor
de stort sett levde under behagelige forhold. Deres jord ble overdratt til Johannitternes sykehusvesen, men selv ble de forskånet for den harde forfølgelse de franske ridderne opplevde.

Andre steder møtte utryddelsen av Tempelherrene på enda større vanskeligheter. Skottland var i krig med England på dette tidspunktet, og under dette kaoset var det ingen som fulgte opp spissfindige juridiske finesser. På denne måte ble den pavelige kunngjøring som oppløste Ordenen, aldri opplest i Skottland. Derfor ble den heller aldri, teknisk sett, oppløst her. Mange franske og engelske Tempelherrer fant sin tilflukt i Skottland, og det sies at en betydelig del av dem kjempet på Robert Bruces side i kampene ved Bannockburn i 1314. Tempelherrene levde etter alt å dømme godt i Skottland i hvert fall til 1689, da slaget ved Killiecrankie fant sted. Her falt John Claverhouse, Visconunt av Dundee, på slagmarken. Da men tok opp hans lik, fant man etter sigende Tempelherrenes Storkors på ham, ikke et nytt Storkors, men ett som stammet fra tiden før 1307.

Også i Lorraine, som på den tiden ikke var under Frankrike, fikk Tempelherrene støtte av fyrsten. Noen ble stilt for retten, men de fleste ble frikjent. Det ser ut til at mange riddere har fulgt det rådet at de skulle barbere seg, iføre seg vanlige klær og blande seg med den øvrige befolkningen.

I Tyskland trosset Tempelherrene åpenlyst Inkvisisjonen, og truet med å gripe til våpen, og dommerne som følte seg skremt, frikjente dem. Da ordenen ble offentlig oppløst, fant mange av Tempelherrene tilflukt i Johannitterordenen, eller hos De Tyske Riddere. I Spania unngikk Tempelherrene Inkvisisjonens forfølgere, ved å melde seg inn i andre ordner. I Portugal ble Ordenen frikjent i en undersøkelse, og skiftet ganske enkelt navn, og kalte seg etterpå "Kristi Riddere." Under dette navnet opptrådte de til langt inn på 1500-tallet, mens de spesialiserte seg på maritim virksomhet. Vasco de Gama var medlem av Kristi Riddere, og Henrik Sjøfareren var Stormester i Ordenen. Kristi Ridderes´ skip seilte under det karateristiske korset som kjennetegnet Tempelherrenes hvite kapper. Det var under dette kors at Christopher Columbus´ tre karaveller krysset Atlanterhavet da han fant den "nye verden." Colombus var gift med datteren til en tidligere medlem av Kristi Riddere, og hadde tilgang til svigerfarens kart og loggbøker.

På mange ulike måter overlevde Tempelherrene angrepet på dem den 13 oktober 1307. I 1522 sekulariserte (verdsligjorde) Ordenes prøyssiske del av De Tyske Riddere seg selv, sa opp sin troskapsed til Rom, og gav sin støtte til en opprørsk kjetter ved navn Martin Luther. To hundre år etter at deres Orden gikk i oppløsning tok Tempelherrene, riktignok med en stedfortreder, hevn ovenfor den kirke som hadde forrådt dem!

Lofotpyramiden



Copyright © 2005 Lofotpyramiden X - Lofoten - Post til Lofotpyramiden