Maria Magdalena hadde en fremtredende plass i de dokumentene som omhandler Merovingerne og Gralsfortellingene. Det er et sagn som sier at Maria Magdalena hadde med seg Den Hellige Gral, eller Det Hellige Blod til Frankrike. Gralen er nært knyttet til Jesus, og i hvert fall i et henseende har den noe med blod og slekt å gjøre. Gralshistorien er lagt til Merovingertiden. Men den ble nedskrevet først etter at Godfroi de Bouillon i ethvert henseende, unntatt i navnet, var innsatt som konge i Jerusalem. Gralsdikterne mener at han er medlem av Gralsfamilien. I virkeligheten er Godfroi en ætling av Merovingerne.

Hvis det hadde dreiet seg om noen andre enn Jesus, hadde forskerne for lengst fastslått at Gralsfortellingenes og Merovingernes blod var det samme blodet, og at det var en slektsfortelling inne i bildet. Men fordi det handler om at det muligens er snakk om Jesus´ blod, er det straks vanskeligere. Hvorfor er det i grunnen det? Dersom Jesus skulle være et helt menneske og en sann Gud, måtte han også ha vært gift og visst om ekteskapets gleder og sorger. Han ville også ha kjent til hvordan det var å bli far, i hvert fall til en sønn, muligens også til en datter.

Kanskje var Maria Magdalena, denne kvinne som det er så vanskelig å få tak på i evangeliene, faktisk Jesus´ kone, som jeg har anmerket før, og kanskje fikk de barn. Finnes det noe grunnlag for denne hypotese i evangeliene? Det står ikke noe bestemt om dette, men for en rabbi var det en selvfølge at han var gift, det motsatte ville være usedvanlig. Dersom de var gift, ville de også hatt barn sammen. Det ville vært høyst usedvanlig i alle tilfelle, uansett hvilken status han hadde, om han ikke hadde vært gift. Dette er bare noe som kan diskuteres, ikke bekreftes eller avkreftes, dersom det ikke foreligger noe som peker i den retningen - at han faktisk var gift. Hvis vi studerer testamentene med dette for øye, er det mye som tyder på dette. Om vi samtidig undersøke om Jesus kanskje også hadde barn, finnes det flere konkrete og presise indisier som peker i denne retningen.

Flere forskere står usikre ovenfor navnet Barabbas, de vet ikke hvor navnet kommer fra, eller hvilken språkstamme det er hentet fra. Jesus Barabbas kan komme fra Jesus Berabbi. Berabbi var en tittel som var forbeholdt de høyeste og de mest respekterte rabbiene, og stod etter
rabbienes navn. Jesus Barabbi kunne derfor være Jesus selv. En annen mulighet er at Jesus Barabbi opprinnelig var Jesus bar Rabbi – Jesus sønn av rabbien. Det finnes ingen steder noen antydninger om at Jesus´ far, Josef, skulle ha vært rabbi. Men dersom Jesus hadde en sønn som var oppkalt etter ham, ville det vært naturlig å kalle ham Jesus bar Rabbi. Det finnes også en annen mulighet, Jesus Barabbi kan komme av Jesus bar Abba. Da Abba er far på hebraisk, skulle dette bety sønn av faderen - en menigsløs betegnelse, dersom ikke faderen var noe usedvanlig. Dersom far faktisk betydde Den Himmelske Far, kunne Barabbas hentyde til Jesus selv, men dersom det derimot er Jesus som er far, kunne Barabbas også hentyde til hans sønn.

Uansett hva navnet betyr, eller hva det er avledet fra, så er Barabass-skikkelsen høyst bemerkelsesverdig. Jo mer vi ser på denne skikkelsen, desto sikrere er det at det her finnes noe som ikke stemmer, eller at det er noen som prøver å dekke over noe. For det første synes Barabbas´ navn, likesom Mara Magdalenas´ navn å ha vært utsatt for bevisst systematisk og overlagt sverting. Likesom den populære overlevering av Magdalena gjør henne til hore, gjør den Barabbas til en tyv. Dersom han er noe av alt det som kan legges i hans navn, er han neppe noen simpel tyv. Hvorfor bakvaske hans navn, dersom han ikke er noe helt annet, noe som redaktørene av Det nye Testamentet ikke ønsket at ettertiden skulle få ferten av, eller få beskjed om.

Strengt tatt beskriver ikke evangeliene Barabbas som en tyv, men ifølge Markus og Lukas er han en politisk fange, en opprører som står tiltalt for oppstand og drap. I Matteus´ evangeliet beskrives han som en beryktet fange. I Johannes evangeliet sies han å være, på gresk, en lestai, (Joh. 18 – 40) og det kan oversettes til røver, eller banditt.

I den historiske sammenheng betydde det derimot noe ganske annet. Lestes, som Lestai er utleder fra, er faktisk det navnet som Romerne brukte på Zelotene, de militante nasjonalistiske revolusjonære gruppene som faktisk hadde fremkalt opptøyer og bråk. Da Markus og Lukas var enige om at Barabbas hadde gjort seg skyldig i en oppstand, og når ikke Matteus motsier denne påstand, så er det forsvarlig å gå ut fra at Barabbas var en Zelot.

Dette er ikke alt som kan sies om Barabbas. Lukas hevder at han hadde vært innblandet i et opprør som hadde vært i Jerusalem. Historieforfatterne nevner ikke noe om et opprør på denne tiden. Det gjør derimot evangeliene. De forteller at det var blodige uroligheter i Jerusalem få dager før, da Jesus og hans følge hadde veltet kremmerbodene inne i tempelet. Var det disse urolighetene Barabbas hadde vært deltager i, og var han arrestert for dette? Det virker ikke usannsynlig, og dersom dette er tilfelle, er det kun en slutning som er mulig, og det er at Barabbas var i Jesus´ følge.

Dersom Jesus var den rettmessige kongen til Jødeland, noe som mange mente at han var, og Barabbas var hans sønn, var det kanskje ikke så rart at de var villige til å ofre kongen for at kongemakten skulle kunne videreføres av sønnen. Det er etter Jesus´ egen alder meget mulig at han på dette tidspunktet hadde en fullvoksen sønn etter datidens sedvane. Giftemål ble på denne tiden inngått meget tidlig i forhold til i våre dager. For den saks skyld kunne han ha hatt flere barn, og slike barn kunne vært unnfanget like inntil korsfestelsen.

Dersom Jesus var gift, må regne med at han mente at hans kone, som mest sannsynlig var Maria Magdalena, ikke kunne føle seg trygg i Palestina etter korsfestelsen, og at hun ble smuglet ut til Gallia med minst ett barn. I Gallia var det allerede etablerte jødiske kolonier, og der kunne hun søke tilflukt sammen med flere av Jesus´ tilhengere. Her finner vi kanskje den slektslinje som nedstammer fra Jesus, og som ifølge våre opplysninger, opphørte offentlig med drapet på den siste Merovingerkonge, Dagobert II i 679.

Magdalenas forbindelse med Gralen er kanskje mer intim enn som så, for dersom hun var gravid da hun måtte rømme fra Palestina til Syndfrankrike, var hun i sannhet bærer av Den Hellige Gral! Hun bar jo på Gralen, som var en slags beholder, beger, skål eller lignende. Det er vel ikke så veldig feil dersom vi går ut fra at Gralen var Maria Magdalenas livmor, i hvilken hun bar spiren til en ny kongelig slekt. Denne kongelige slekt kom senere til makten i Merové. Merové var stamfaren til den legendariske kongeslekten som kaltes Merovingerne, og på denne måten nedstammer de direkte fra Jesus. Merové stammet fra kong David gjennom Jesus og Salomo. Som om ikke dette var nok, sier evangeliene at Jesus også stammet fra David gjennom Natan, Davids andre sønn. Josef stammer fra David gjennom Salomo, og Jomfru Maria fra David gjennom hans andre sønn Natan.

Dersom denne tilsynelatende løse hypotesen har noe for seg, vil den forklare det meste av legendene rundt Gralen, Tempelherrene, Korstoghistoriene, og Trubadurdiktningen. Den kunne forklare den privilegerte og enestående stilling Maria Magdalena hadde, og den kultiske betydningen hun oppnådde, under korstogene. Det ville forklare den hellige status man tilla Merovingerne. Det ville forklare Merovés legendariske fødsel – som barn av to fedre. Den ene var et symbolske havvesen fra den andre siden av havet, et havvesen som likesom Jesus kunne fremstilles som fisken, eller bærer ar Fiskens tegn. Det kunne forklare den pakten som den katolske kirke inngikk med Merovingerkongen Klovigs´ slekt, for det ville i så tilfelle være en pakt med Jesus´ direkte etterkommere. Det ville være en opplagt pakt å inngå for den kirken som var tuftet på og i hans navn. Dette ville også forklare hvorfor kirken slettet Dagobert II fra sine arkiver. Dersom kirken visste at Dagobert II var etterkommer av Jesus, var mordet på ham (Dagobert II) som kirken godkjente uten forbehold, ikke bare et kongemord, men også etter deres egen tro et gudemord. Denne hypotese kunne også forklare Cargolinernes intense bestrebelse på å legitimere seg selv som Hellige Romerske keisere, ved å påberope seg Merovingerske avstamning.

En slektslinje fra Jesus gjennom Dagobert II ville også forklare fortellingen om Gralsfamilien. Den hemmelighetsfullhet som innhyller den, dens opphøyede status. Den impotente Fiskerkonge som ikke kunne regjere, og det forløp som ledet til at Parzival, eller Perceval, ble arving av Gralsborgen. Og ikke minst, dersom Godfroi nedstammet fra Jesus, ville hans triumf ved erobringen av Jerusalem i 1099 innebære mer enn det å erobre Det Hellige Land fra "de vanntro", Godfroi ville med dette ha vunnet tilbake sin rettmessige arv.

Bare en metafor?

Dette bildet som utfolder seg her, er både logisk, sammenhengende og ikke minst dristig! Kan det med flere tekniske data underbygges bedre? Ja, mener forfatterne av Hellige Blod og det Den Hellige Gral, som alle er født og oppvokst i Storbritannia, og ikke i Frankrike, som det en gang i blant kan høres ut som. De søkte etter flere indisier i Det Nye Testamentet. Her vil nok mange si at de tolker det de finner etter sitt eget hode, og tillegger det de finner andre meninger enn det andre ville ha lagt i det. Her møter kritikerne seg selv i døren, for alt materialet fra Bibelen som fremlegges som bevis for det ene eller det andre, kan med stor sikkerhet også brukens til å bevise det motsatte. Her er det bare å minne om at kirken i sin tid slettet alt det som ikke passet inn i deres tro. Det er blitt fjernet nesten like mye materiale fra Bibelen, som det er igjen i den i dag er med. Jeg vil i korthet nevne - De Gammeltestamentlige Psaudepigrafer og De Apokryfe skrifter, som inneholder mange bøker, og alt det materialet som de gnostiske kristne hadde samlet. Dette er noe vi vanligvis ikke tenker så mye over, da religion ikke er noe som folk opptatt av, dersom de da ikke kan bruke dem i sine stridigheter med andre religioner og dermed ta disse glemte skrifter med for å underbygge sin egen fortreffelighet.

Det viser seg altså mer og mer klart, at Jesus var en prestekonge, en aristokrat og en rettmessig tronpretendent. Det ser ut til at han kastet seg inn i et forsøk på å vinne sin rettmessige arv tilbake. Han måtte selv være fra Galilea, et tradisjonelt arnested for opposisjonen mot det Romerske regimet, samtidig som han måtte ha både rike og innflytelsesrike tilhengere spredt rundt om i hele Palestina, blant annet i Jerusalem. En av disse tilhengerne var medlem av Sanherdin, og kanskje i familie med ham selv. I Betania, en forstad til Jerusalem, lå dessuten hans hustrus eller svingerforeldres eiendom, og her oppholdt denne mannen som aspirerte til å bli prestekonge seg før sitt inntog i Jerusalem. Her i Betania opprettet han et senter for sin, i ordets rette betydning, mystiske kult . Her økte han sin tilhengerskare. Det var vel også herfra hen sendte ut sine 70 disipler, og her gjennomførte han rituelle innvielser, som vi av Johannes vet at han gjennomførte med blant andre sin svoger Lasarus.

Vi kan gå ut fra at hans ambisjoner om å bli prestekonge fikk sterke motkrefter til å manifestere seg, både i den Romerske organisasjon og i de veletablerte kretser i det jødiske presteskap og andre religiøse grupper. En del av disse gruppene bestrebet seg åpenbart på å forhindre at han fikk innfridd sitt krav på tronen. Men deres forsøk på å likvidere ham hadde hittil ikke vært særlig suksessrik. Prestekongen hadde åpenbart venner på høyeste hold, og en av disse vennene synes å ha forbindelse med en korrupt Romerske tjenestemann. Det kan se ut som om hele, eller deler av korsfestelsen var et spill for galleriet, for den forgikk på privat grunn, det var kun noen få utvalgte som hadde adgang. Da allmuen ikke kunne se hva som foregikk, var det en lett sak å spille teater slik at det så ut som en virkelig korsfestelse. Om kvelden, før det ble helt mørkt, men så mørkt at konturene ble utvisket, tok de ned den som var hengt på korset, hvem det nå var, anbrakte den "døde" i en nærliggende grav – som også var på privat grunn. Etter et par dager oppstod det ryker om at liket var forsvunnet og at graven var tom. Vi må også ta i betraktning, at dersom Gralen virkelig var den skålen som Jesu blod ble samlet opp i etter at han var død på korset, var han ikke død i det øyeblikket han ble stuket i siden – for en død kropp har ikke blodsirkulasjon og kan ikke blø – hevdes det fra patologisk hold. Dersom det virkelig var Jesus som hang på korset, noe som de fleste tror, så var han i tilfelle bare skinndød, eller i koma.

Dersom dette ovenfor stemmer – grovt sett – hvor ble det så av Jesus? På en eller annen måte har hann gått under jorda. Ifølge visse islamske og indiske overleveringer, døde han i en høy alder et sted i Østen – Kashmir blir ofte nevnt i denne forbindelse. På den andre side er det en jødisk journalist som hevder at Jesus døde ved Masads da denne festningen ble inntatt av Romerne i år 74 etter Kr, og på den tiden ville Jesus ha vært ca 80 år gammel. Det er også noen som mener at han ble med Maria Magdalena til Frankrike, med det er heller tvilsomt, selv om det ikke er mulig å ta noe bestemt standpunkt når det gjelder akkurat det. Men vi må gå ut fra at han var et kjent ansikt i Palestina og Midtøsten forøvrig, så han ville nok mest sannsynlig fått vanskeligheter med å reise ut. Det ville i alle tilfeller kunne ha gått ut over hans familie dersom han var blitt tatt sammen med dem. Med den medfølelse han hadde vist at han hadde med andre mennesker, ville han nok ha unngått å lede sine nærmeste i forlegenhet for sin egen skyld. Vi må heller ikke se bort fra at han heller ville bli i Palestina, likesom sin bror Jacob, for å for-
følge sine mål der. Det er vanskelig å slå fast av hvor han ble av, det ser ut til at forskerne står fast her, på samme måte som evangelistene gjorde det.

Men det er klart, når Jesus gjorde sin inntreden i Jerusalem, ridende på et eselføll som en ekte Messias, hadde han skaffet seg en ganske stor tilhengerskare. Disse tilhengerne måtte bestå av minst to forskjellige interessegrupper. På den ene side noen innviede, den nære familie, og på den andre side noen fra aristokratiet, velhavende og innflytelsesrike grupper, og deres mål var å sette ham på tronen. Til slutt måtte det være "en stor skare" av vanlige folk, bevegelsens brede masse, hvis primære mål var å spre budskapet og det løftet det innebar. Deres politiske mål, å få Jesus på tronen, var nok den samme, selv om motivasjonen var forskjellig.

Når så som vi vet at hele foretagendet falt sammen, måtte den ustabile alliansen mellom gruppene, på den ene siden budskapets tilhengere, og på den andre siden familiens tilhengere, bryte sammen. Stilt ovenfor nederlaget reagerte de forskjellig. Peter tilhørte budskapets tilhengere, han var også en av de første som benektet at han i det hele tatt visste noe om Jesus. Den andre siden, de som representerte familien, måtte se til å sikre det som siden tidenes morgen for dem var det viktigste, å sikre slektens videreføring, om nødvendig i eksil. For budskapets tilhengere, var familien kun av sekundær interesse, mens det gjaldt å spre budskapet så fort som mulig.

Den kristendom som utviklet seg i de første århundrer, og som endte med den form for kristendom vi i dag kjenner, som katolsk, gresk ortodoks og protestantisk, er et resultat av Paulus´ misjon, og er et uttykk for budskapets tilhengere. Hvordan denne ble utformet for å tekkes de ikke-jødiske myndigheter i Rom og Hellas, var ikke alle enige i. Det vet vi fra Det Nye Testamentet. Noe som Jesus´ bror Jacob ikke syntes så mye om. Her kan vi også lese i diverse brev som er tillagt Paulus, om hvordan den teologiske overbygning ble utmeislet, og de fleste grunnleggende læresetningene nedfelt i den nye religionen. Denne nye religionen som først og fremst var tiltenkt romerne, eller til et romerskstenkende publikum, måtte ikke sette Romerrikets representanter i et alt for grelt lys, derfor fikk jødene skylden for korsfestelsen. En korsfestelse som de som okkupert folk ikke hadde anledning til å utføre. En annen
sak er jo at dersom Jesus var blitt dømt av jødene, ville han blitt stenet! Da ville det vært vanskeligere, for ikke å si umulig, å gjenoppstå. Men det var ikke den eneste frihet de tok seg, for den romerske verden var vant til at deres keisere ble guder. Cæsar var i hvert fall i navnet en gud, derfor måtte de også gjøre Jesus til en gud. For han kunne ikke være mindre enn keiseren, noe som inntil da ikke hadde vært meningen, men som ble gjennomført med og av Paulus.

Mens budskapet utviklet seg etter Paulus´ retningslinjer, synes ikke familien og dens tilhengere å ligge på latsiden. Julius Africanus, som skrev i det første århundre, forteller at Jesus´ tilbakeværende slektninger bittert beskyldte Herodes-dynastiet for å ødelegge den jødiske adels slektstavler, for på den måten å fjerne alle bevis som kunne støtte deres legitime krav på tronen. Og disse slektninger sier å ha "vandret gjennom verden," og de skal ha med seg visse slektstavler, slektstavler som hadde unngått tilintetgjørelsen under oppstanden i årene 66 – 75.

For budskapets tilhengere var det viktig at myten de hadde skapt, ikke ble forkludret av Jesus´ familieanliggender. Familiens eksistens måtte ikke bli kjent, for en slik eksistens kunne svekke mytens troverdighet. Derfor måtte de sette alt inn på å benekte at det overhodet fantes noen familie, for familiens førstehåndsviten om det som virkelig hendte den fatale påskehøytiden i Jerusalem, kunne sprenge myten. Derfor måtte enhver omtale av en edel kongefamilie og om en slekt som hadde dynastiske, eller politiske ambisjoner, undertrykkes i kristendommens første og avgjørende fase. Om nødvendig måtte enhver som gjorde krav på at han eller hun var i slekt med Jesus drepes for at den nye religionen skulle overleve. Dette var, for å si det kynisk, den eneste mulighet den hadde for å overleve. Derfor var det nødvendig med absolutt taushet fra familiens side; dette forklarer også på en måte de første kirkefedres intoleranse ovenfor enhver avvikelse fra den ortodoksi de strevde for å gjennomføre.

Her ligger, etter forskernes mening, også de første spirer til den antisemittisme som hittil har fått sitt verste uttrykk i den vestlige verden - i Nazismen. Budskapets tilhengere ville faktisk kunne oppnå to ting ved å legge skylden på jødene og renvaske romerne: For det første ville de gjort budskapet akseptabelt for det romerske publikum, for det andre ville det svekke familiens troverdighet, ene og alene fordi de var jøder. De antijødiske følelser de på denne måten fremmanet, kunne kanskje fremme deres mål ennå mer. Hvis Jesus´ familie tok tilflukt i en annen jødisk familie, ville den folkelige forfølgelsen snart få dem til å tie om dette. Den jødiske familie som eventuelt gjemte Jesus´ familiemedlemmer, måtte med andre ord holde seg tause for selv ikke å bli forfulgt. Ved villig å føye seg etter det romerske publikum, ved å gjøde Jesus til en gud, og å la jødene være syndebukker, sikret de seg suksess for det som skulle bli den kristne ortodoksi, eller den rette kristendom etter deres hode. Dette er ikke noe annet enn en hypotese, men dersom vi går kristendommens gjøren og laden etter i sømmene, vil vi nok finne mye som vi ikke visste fra før .

Lofotpyramiden



Copyright © 2005 Lofotpyramiden X - Lofoten - Post til Lofotpyramiden