Som antydet i Perlesvaus kan det se ut til at Gralen kan være en eller annen form for opplevelse. Når Wolfram von Eschenbach snakker om Gralens legende evner, og dens makt til å gi langt liv; synes han å antyde noe konkret så vel som symbolsk, en sinnstilstand, en form for væren.

Det synes ikke å være noen tvil om at Gralen er en form for innvielsesopplevelse, som i moderne terminologi ville bli beskrevet som transformasjon, eller utvidet/endret bevissthetstilstand. Den kunne beskrives som en gnostisk opplevelse, en mystisk opplevelse, forklarelse, eller forening med Gud, eller for å si det psykologisk, med Selvet. Det er mulig å være mer presis ved å plassere det konkrete ved Gralen i en bestemt sammenheng.

Denne sammenhengen kan godt være Kabbala og kabbalistisk tenkning. Denne måten å tenke på lå i luften i aller høyeste grad i det tidsrommet Gralslegenden ble til. Det lå for eksempel en berømt kabbalistisk skole i Toledo. Det var her i Toledo Kyot skulle ha hørt om Gralen. Det var kabbalistiske skoler i Gerona, Montpiller og andre steder i Syndfrankrike. Det er verdt å merke seg at det også fantes en slik skole i Troyes allerede i 1070, mens Godfroi de Boullions levde. Den skolen ble ledet av en viss Rashi, kanskje en av middelalderens mest berømte kabbalister.

Det er naturligvis umulig, å gjøre rede for Kabbala, eller kabbalistisk tenkning her, men noen enkle punkter må nødvendigvis fremheves, for at vi skal se sammenhengen mellom Kabbala og Gralsfortellingen. Kabbala kan da ganske kort betegnes som esoterisk jødedom, en praktisk psykologisk, etisk religiøs læremetode av jødisk opprinnelse, beregnet på å fremkalle dramatiske bevissthetsendringer. I denne sammenheng kan vi dra sammenligninger med tilsvarende skoler, eller disipliner i Hinduisme, Buddhisme eller Taoistisk tradisjon, for eksempel visse former for Yoga eller Zen.

På samme måte som de orientalske disipliner innebærer de kabbalistiske skoler en skolering i en rekke ritualer – en strukturert rekke av innvielsesopplevelser som leder fram til stadig mer radikale endringer i bevisstheten og erkjennelsen. Selv om innholdet av slike forandringer kan tolkes forskjellig, er deres realitet som psykologiske fenomener hevet over enhver tvil. En av de viktigste stadier i den kabbalistiske innvielse er den som kalles Tiferetopplevelsen. I denne opplevelsen heter det at mysten går utenfor den formbundne verden og ut i det formløse, eller med et moderne uttrykk: " Å transcendere sitt ego." Symbolsk består dette av en form for offerdød - jegets død, hvor mennesket befris fra fornemmelsen av individualitet og isolasjon. Denne opplevelsen inneholder også en form for gjenfødsel, eller oppstandelse til en annen dimensjon, til en altomfattende enhet og harmoni. I den kristne verden forbandt man gjerne Tiferet med Jesus.

For middelalderens kabbalister var innvielsen til Tiferet forbundet med bestemte symboler. Blant disse symbolene var det en eremitt, en veiviser/eller gammel vismann, en majestetisk konge, et spedbarn, og en ofret gud. Med tiden tilføydes flere symboler, til for eksempel en avskåret pyramide, en terning, og et rosenkors. Disse symbolers forbindelse med Gralsfortellingene er ganske åpenbar. I hver Gralsfortelling er det en klok gammel eremitt, ofte Parzival eller hans onkel, som virker som åndelig veileder. I Wolframs dikt kan Gralen, som beskrives som stein, kanskje være en kubisk terning. I Perlesvaus passer Gralens manifestasjoner presist til de kabbalistiske symbolene i Tiferet. Perlesvaus utgjør faktisk selv en avgjørende forbindelse mellom Tiferetopplevelsen og Gralen.

Den kristne Gral ser altså ut til å være av jødisk – for ikke å si egyptisk opprinnelse, det ser ut til å være en kjensgjerning. Det er også andre aspekter som det er vanskelig å se bort fra, disse aspekter er historiske og genealogiske. Gjentatte ganger er det hevdet at Gralen har en klar jordbundet karakter, samtidig som det er umulig å se bort fra dens mystiske aspekter. Dette kan bli et dilemma, dersom det ikke rett og slett er meningen å tilsløre dens egentlige natur.

Gang på gang blir Gralsforskerne stillet ovenfor et mønster som viser at den er av en materiell ikke-mystisk karakter. Gang på gang er det en uerfaren ridder som ved visse prøver viser at han er verdig, og som etter prøvene blir innviet i en eller annen altavgjørende hemmelighet. Gang på gang blir denne hemmeligheten omhyggelig voktet av en eller annen slags orden, som åpenbart er sammensatt av en ridderorden. Og gang på gang var denne hemmelighet knyttet til en ganske bestemt familie. Det viser seg stadig at hovedpersonene i disse fortellingene ved å gifte seg inn i denne familien, eller på grunn av avstamning, blir herre over Gralen og alt som har med Gralen å gjøre. På dette stadiet synes det i hvert fall å ha noe å gjøre med en konkret, historisk situasjon. Man blir hersker over et slott og eller en gruppe mennesker, og etter som man ikke kan arve en bestemt opplevelse tyder det på at arven er et bestemt landområde på et bestemt geografisk sted. Med arven følger det visse forpliktelser.

Spørsmål som lengter etter svar

Er det mulig å si at Gralsfortellingene så og si bygger på avgjørende slektsforhold, avstamning, arv og arverekkefølge? Kan det være innenfor mulighetenes rammer, å tenke seg når visse slektslinjer på visse bestemte knutepunkter falle sammen med Gralslegenden, faktisk har noe med Gralens dynasti å gjøre, for eksempel huset Anjou, Guillem de Gellone og Godfroi de Bouillon? Kan disse slektslinjer knyttes til bestemte steder i Syndfrankrike og til Priure de Sion, som hevder at de i begynnelsen var Tempelherrenes oppdragsgivere. Er det mulig at forfatterne av boken "Det Hellige Blod og Den Hellige Gral"; har gått i de samme sporene som Parzival, spør de seg selv, og på den måten har gjenfunnet historien om Gralen i sin forskning?

Det kan selvfølgelig diskuteres, og mange vil sikkert komme med innvendinger, men kjensgjerningene står der. Mye av dette materialet tyder faktisk på at det er bestemte slektslinjer som er dominerende i Gralslegenden, og at disse forfatterne kanskje har sett leger og dypere enn de på forhånd kunne håpet på.

I mange av de dokumentene som er studert, og da spesielt i de eldste dokumentene, kaltes Gralen Sangral . Ennå på Malorys sene versjon heter den Sangreal . Det kan jo tenkes at en av disse formene – Sangraal, eller Sanreal er den opprinnelige skrivemåten. Det kan jo også være tenkelig at det er rett som andre forskere bemerker, at Sangraal og Sangreal ikke deles i San Graal eller San Greal, men i Sang Real, eller stavet på moderne fransk : Sang Real, på norsk : Det Kongelige Blod.

En lek med ord kan ikke bevise noe, men det gir mange assosiasjoner.

Dersom vi ser på dette på samme måte som når det gjelder slektskapsforholdet mellom de forskjellige i Gralsfamilien, blir tvilen mindre. De tradisjonelle forbindelsene, som for eksempel at Gralen er den skålen som Jesu blod ble samlet opp i, synes å styrke denne teori. Gralen synes å ha noe med slektskap gjennom blodsbånd å gjøre, og da blir spørsmålet: Hvem sitt blod og hvilken slekt?

Gralsfortellingene er ikke de eneste store diktene som fant gjenklang i samtiden sent på 1100 tallet og først på 1200 talet. Det var mange andre. For eksempel Tristan og Isolde, Erec og Eneiden. I noen tilfeller skrevet av Chréien selv. Mens andre ble skrevet av noen som levde samtidig med Wolfram. For eksempel Hartmann von Aue og Gottfried von Strasbourg. Disse ridderromaner nevner overhodet ikke Gralen, men de foregår ganske klart i de samme mystisk-historiske tid som Gralsfortellingene. De dreier seg mer elle mindre om en Arthur, som på tysk heter Artus. Det er stor enighet om at Arthur levde på den tiden da Merovingernes makt og fremgang i Gallia var på sitt høyeste, og at han må ha levd samtidig som den franske kongen Klovis. Når Merovingernes konge blir kalt Ursus, som betyr Bjørn, og da Arthur også betyr Bjørn, er det mulig at det har vært gjort et forsøk på å gi en britisk høvding Merovingersk verdighet.

Med andre ord: Korstogtidens forfattere synes å ha en enorm interesse for Merovingertiden. Denne tiden er faktisk klangbunnen i fortellinger som ikke på noen måte har forbindelse med Gralen eller Arthur. Dette gjelder for eksempel det tyske nasjonaleposet Nibelungenleid, som er bakgrunnen for Wagners monumentale operasyklus Ringen. Dette musikkverk og det dikt det er bygget over, avskrives ofte som ren fantasi. Men Nibelungene var faktisk en Tysk stamme som levde på Merovingertiden. Det er mange navn i Nibelungenlied som er Merovingerske, for eksempel Siegmund, Siegline, Brünhilde og Kriemhild. Flere av diktets episoder er nøye paralleller, eller hentydninger til bestemte begivenheter i Merovingernes tid.

Selv om Nibelungenlied intet har å gjøre verken med Arthur eller Gralen, er den dog et bevis på at Merovingertiden hadde et sterkt tak i 1100 og 1200 tallets forfatteres fantasi. Kanskje de visste noe avgjørende om denne epoken som senere historikere ikke vet noe om. Under alle omstendigheter er moderne forskere enige om at Gralsfortellingene og Nibelungenlied handler om Merovingertiden. Denne slutning synes innlysende i og med Arthurs fremtredende rolle, m en denne antakelse hviler også på spesifikke angivelser av Gralsforfatterne selv . Quest del Saint Graal, som er skrevet mellom 1215 og 1230, erklærer at begivenhetene rundt Gralen utspant seg pressist 445 år etter Jesu oppstandelse. Hvis vi antar at Jesus døde i år 33, skulle altså Gralsfortellingene hovedtema utspille seg historisk i 487, under den første oppblomstringen av Merovingernes makt og kun 9 år før Klovis kristne dåp. (Klovis er forholdsvis ukjent utenfor Frankrike, men han er like kjent der som Ola v den Hellige i Norge.)

Det er derfor ikke noe revolusjonært eller kontroversielt å forbinde Gralsfortellingene til Merovingertiden. Ikke desto mindre er det her forskerne får vanskeligheter. Dypest sett er det spørsmål om hva man skal legge størst vekt på. Ingen har tvilt på at Arthur er fra Storbritannia, og derfor har det vert ukorrekt å tenke i andre baner. Den Britiske innfallsvinkelen har kanskje gjort det vanskelig for forskerne å forbinde Gralsfortellingene med Merovingerne. Det kan virke merkelig når Wolfram von Eshenbach fastholder at Gralsborgen ligger i Nantes og at hans dikt utspiller seg i Frankrike. Det samme sier andre Gralsfortellinger, for eksempel Quest del Saint Graal. Samtidig vet vi at det er middelalderlige sagn som hevder at Gralen ikke ble brakt til Storbritannia av Josef av Arimatea, men til Frankrike av Maria Magdalena .

Kan det være mulig at den overveldende betydning som Gralskommentatorene hadde tillagt Storbritannia, kanskje var lagt på feil grunnlag? Og at begivenhetene først og fremst foregikk på kontinentet, nærmere bestemt Frankrike? Og hva med Gralen selv, var den det Kongelige Blod? Hentydes det til Merovingerdynastiets kongelige blod, et blod som ble ansett for å være Hellig, og som var velsignet med mirakuløse og magiske anlegg?

Kanskje beskrev Gralsfortellerne, i hvert fall i en delvis historisk og symbolsk fremstilling, visse begivenheter, som forskningen ikke har, men burde ha merket seg. For eksempel et ekteskap inn i en bestemt familie som var tilsløret av tidens tann, men som ved nærmere granskning kunne gi anledning til sagnet om Merovingernes dobbelte farskapsforhold. Merove, som Merovingerne har sitt navn fra, har etter tradisjonen to fedre. Eller kanskje stod Gralsfamilien for den hemmelige videreføringen av Merovingernes slektslinje – les rois perdus – eller "de forsvunne konger" i Razés fjell og huler. Det kan jo også tenkes at de levde i eksil i England sent på 800 - og først på 900 tallet. Og de hemmelige, men opphøyede dynastiske forbindelser hvor det Merovingerske slektstre, likesom Gralsfamilien, til slutt bar frukter i Godfroi de Bouillon og huset Lorraine. Kanskje var Arthur selv Bjørnen – og bare ved en tilfeldighet satt i forbindelse med en keltisk, eller gallisk-romerske høvding. Kan det tenkes at Arthur i Gralsfortellingene virkelig var Ursus – som jo også betyr Bjørn? Jeg vet ikke, men det kan jo tenkes at Arthur fra den legendariske Geoffery of Monmounths´ krønike, har blitt oversatt av Gralsforfatterne og med vilje brukt til redskap for en helt annen, hemmelig tradisjon. Dersom dette var tilfelle, ville det forklare hvorfor Tempelherrene, som i sin tid var opprettet av Prieuré de Sion, som voktere av den Merovingerske slektslinje, ble utpekt som Gralens voktere og Gralsfamiliens beskyttere. Hvis Gralsfamilien og Merovingerfamilien er den samme, ville Tempelherrene virkelig være Gralens voktere mer eller mindre i den tiden hvor Gralsfortellingene ble til. Deres tilstedeværelse i Gralsfortellingene vil da ikke være en tilfeldighet, men en selvfølge.

Dette er en spennende hypotese, den reiser en del avgjørende kritiske spørsmål. Gralsfortellingene var nok lagt til Merovingertiden, men den forbandt uttrykkelig Gralen til kristendommens tilblivelse – Jesus – Josef av Arimatea – Maria Magdalena. Noen av dem gikk enda lenger, for eksempel Robert de Boron i sitt dikt. Han sier at Galahed var sønnen til Josef av Arimatea, selv om morens identitet ikke blir klar. Quest de Saint Graal sier at Galahed, likesom Jesus stammer fra Davids hus, og identifiserer Galahed med Jesus selv. Ja, selve navnet Galahed, stammer i følge moderne forskere fra navnet Gilead, som de mener er det mystiske navnet på Jesus.

Hvis det er mulig å forbinde Gralen med Merovingernes slektslinje, hva er så forbindelsen med, eller til Jesus? Hvorfor skulle noe som var nært knyttet til Jesus, også være nært knyttet til Merovingertiden? Hvor finner vi forbindelsen mellom Jesus og det som utspant seg i Europa minst fire hundre år senere? Hvordan kan Gralen på den ene side være noe i Merovingertiden, og på den andre siden noe som enten ble fraktet til England av Josef av Arimatea , eller til Frankrike av Maria Magdalena?

Som tidligere nevnt var det også et symbolsk aspekt ved Gralen, Gralen hadde noe med blod å gjøre. Selv uten å dele ordet Sangraal som Sang raal, vet vi at de i middelalderen assosierte Gralen med den skålen som Jesu blod ble samlet opp i. Hva kunne dette ha med Merovingerne å gjøre? Hvorfor skulle det ha noe med dem å gjøre nettopp på den tiden da korstogene foregikk, og et Merovingerhode bar kongekronen i kongeriket Jerusalem – beskyttet av Tempelherrene og Prieuré de Sion?

Gralsfortellingene understreker betydningen av Jesu blod, det kan det ikke være noen tvil om. En annen ting det heller ikke kan være noen tvil om, er at den like sterkt understreker betydningen av én bestemt slektslinje. Ut fra slike faktorer som Gralsfamiliens kulminasjon i Godfroi de Boillon, kunne det se ut som om det handler om det Merovingerske blod og slektslinje. Er det på noen måte forbindelse mellom disse to tilsynelatende motstridende elementene? Kunne Jesu blod på noen som helst måte ha noe med Merovingernes kongelige blod å gjøre? Kunne den slektslinje som hadde forbindelse med Gralen, og som kom til Vest-Europa kort etter korsfestelsen, være forbundet med Merovingernes stamtre?

Lofotpyramiden



Copyright © 2005 Lofotpyramiden X - Lofoten - Post til Lofotpyramiden