Av alle Gralsfortellingene er den mest berømte og den kunstnerisk mest betydningsfulle Parzival, som ble til mellom 1195 og 1216. Forfatteren var Volfgang von Eshenbach, en ridder av Bayersk herkomst. Michael Baigent, Richard Leigh og Henry Linkoln, som jeg for det meste i denne delen siterer fra, sier at de trodde at dersom Wolfram var en Bayersk ridder, distanserte dette han fra Gralsemnet. De mente at han ikke var født inn i Trubadurtradisjonen, og at hans fortelling derfor måtte være mindre pålitelig enn de andres. Men det viste seg snart at om noen kunne skrive med autoritet om Gralen, så var det akkurat Wolfram.

I begynnelsen av Parzival hevdet Wolfram dristig at Chrétiens versjon var feil, mens hans egen var riktig, fordi den bygde på fortrolige opplysnninger. Disse opplysningene, forklarte han senere, hadde han fått av en viss Kyot de Province, som igjen skulle fått dem fra en Flegetanis. Wolfram fortsetter:

"Enhver som før spurte meg om Gralen, og som bebreidet meg for at jeg ikke fortalte dem noe, tok feil. Kyot ba meg om ikke å avsløre dette, for "Eventyret" hadde befalt han å ikke tenke på det før hun selv, Eventyret, innbød til å fortelle om det – da skulle han selvfølgelig fortelle om det. Kyot, den berømte mester, fant bortgjemt i Toledo, i hedensk (arabisk) håndskrift, den første kilde til dette eventyr. Men først måtte han lære seg ABCén, men uten magisk kunst...... Flegetanis, en hedning, hadde skaffet seg stort ry for sin lærdom, denne lærdom som opprinnelig stammet fra kong Salomo. Han var født i en familie som lenge hadde vært israelittisk, inntil dåpen hadde blitt hans vern mot Helvetes flammer. Han skrev Eventyret om Gralen. På fedrenes side var Flegantis en hedning som dyrket en kalv.........

Denne hedning kunne fortelle oss hvorledes alle stjernene stod opp og gikk ned igjen, og at menneskenes skjebner er knyttet til stjernenes baner. Hedningen Flegetanis så med egne øyne i stjernenes konstellasjoner, ting som han var tilbøyelig til å snakke om, og noe av dette var de skjulte mysterier. Han sa at en av de skjulte hemmeligheter han hadde
sett blant stjernene var Gralens navn, og en skare engler hadde etterlatt den på Jorden.

Siden da har døpte menn hatt til oppgave å vokte den med en kysk strenghet, og de som kalles til Gralens tjeneste har alltid vært adelsmenn. Slik skrev Flegetanis om disse ting:

"Kyot, den vise mester, satte seg fore å spore opp denne historie i latinske bøker for å se om det noen sinne hadde vært et folk som var rene og hengivne nok til å vokte Gralen. Han leste i krøniker fra mange land, i Britannia og andre steder. I Frankrike, i Irland, og i Anjou fant han fortellingen. Der leste han den sanne historien om Mazdaen, og den sanne historie om hans familie var skrevet ned der."

Av de mange punkter som fortjener en kommentar, er det viktig å merke seg fire: Det første er at Gralsfortellingen åpenbart involverer en person vad navn Mazdaen, for det andre, huset Anjou, har på en aller annen måte stor betydning. Det tredje er at den originale historien om Gralen synes å ha kommet til Vest-Europa via Pyreneene fra det islamske Spania. En ganske troverdig påstand ut fra den status Toledo hadde som sentrum for esoteriske studier, både jødiske og islamske. Men det mest forbausende er, slik Wolfram skildrer Gralsfamiliens bakgrunn, at Gralen i siste instans synes å være av jødisk, eller egyptisk opprinnelse. Hvis Gralen er et strengt kristent mysterium, hvorfor skulle dens hemmelighet så bli overlevert av jødiske, eller egyptiske innviede? Hvorfor skulle jødiske eller egyptiske forfattere, for den saks skyld, ha tilgang til spesifikt kristent materiale, som kristenheten selv ikke visste om?

Forskere har spilt mye tid på å diskutere om Kyot og Flegetanis er virkelige eller oppdiktet. Det kan slås fast med ganske stor sikkerhet at Kyot kan identifiseres. Kyot de Provence har med ganske sikkert vært Guiot de Provins – en trubadur, munk og talsmann for Tempelherrene. Han levde i Provence, skrev kjærlighetssanger, hymner til Tempelherrenes pris, og satiriske vers, samtidig som han angrep kirken. Man vet at Guiot besøkte Mayence i Tyskland i 1184 for å overvære et ridderstevne i pinsen det året, hvor Den Hellige Romerske Keiser, Friedrich Barbarrossa slo sine to sønner til riddere i denne anledning. Denne seremoni ble bevitnet av diktere og trubadurer fra hele kristenheten. Som rider av Det Hellige Romerske Riket må Wolfram nesten sikkert ha vært til stede. Det er ganske rimelig å anta at han og Guiot møtte hverandre. Beleste menn var ikke så alminnelig på den tiden, så Guiot kan meget godt ha funnet en beslektet ånd i Wolfram, som han utvekslet opplysninger med. Hvis Guiots eksistens gir anledning til å tro at Kyot er ekte, er det plausibelt å tro at Flagetanis også er det. Hvis ikke, måtte Wolfram og/eller Guiot hatt en spesiell grunn til å oppfinne ham, og gi ham den bakgrunn og avstamning det sies at han hadde.

Ved siden av fortellingen om Gralen kan Wolfram også ha fattet interesse for Tempelherrene i samtalene med Guiot. På samme måte som Guiot foretok Wolfram en pilegrimsreise til Det Hellige Land, hvor han på egenhånd kunne se tempelherrene i aksjon. I Parzival understreker han at Tempelherrene er Gralens voktere. Dette kan selvfølgelig være en fri dikteriske påstand, men han er ikke den eneste som hevder dette, og han synes ellers å være pålitelig nok. Dessuten er det klare hentydninger til Tempelherrene i Perlesvaus. Hvorfor skulle de begge gjøre seg skyldig i de samme hentydningene, dersom det ikke skulle være noe i det? Det kan jo ikke utelukkes at det kun er dikternes fantasi som forbinder Tempelherrene med Gralen, men det kan også hende at det er en skjult forbindelse mellom Gralen og Tempelherrene. Dersom Tempelherrene virkelig var Gralens voktere, må konklusjonen være at Gralen ikke kun eksisterte på kong Arthurs tid, men også under korstogene da historien om den også ble nedskrevet. Ved å introdusere Tempelherrene antyder Wolfram og forfatteren av Perlesvaus at Gralen ikke bare er et sagn, men også noe som hadde relevans i samtidens øyne.

Bakgrunnen for Wolfram von Eshenbachs dikt, som i dansk oversettelse er på 813 sider,(!) er på en uklar måte like viktig, om ikke viktigere, enn diktet selv. Tempelherrenes rolle kan sammen med Kyot og Flagetanis være av avgjørende betydning. Disse faktorene ser ut til å gi oss nøkkelen til Gralens gåte. Wolfram hevder for det første at han fortelling er den rette i motsetning til Chrétiens, og at hans fortelling faktisk kan likestilles med et innvielsesrituale. Det er med andre ord mer i Gralshistorien enn man umiddelbart skulle tro! Det heter blant annet: "For ingen mann kan vinne Gralen med mindre han er kjent i Himmelen, og blir kalt til Gralen med navns nevnelse." Og; "Gralen er ukjent, unntatt av den som er nevnt ved navns nevnelse – til Gralens
selskap." Wolfram både åpenbarer og tilslører identiteten til Gralen. Da den første gang viser seg for Parzival i Fiskerkongens slott, får vi ikke vite hva den egentlig er, men det kan synes som om den har noe til felles med Chrétiens beskrivelse av den:

"Hun (dronningen av Gralsfamilien) var kledd i en kjole av arabisk silke. På en dypgrønn schamardi bar hun fram Paradisets Fullkommenhet – både rot og gren – det var en ting kalt Gralen som overgikk all jordisk fullkommenhet. Repanse de Schoye var navnet på henne som Gralen tillot å være dens bærer. Den som våket over Gralen måtte bevare sin renhet og gi avkall på all falskhet, ellers ville Gralen avvise henne. Slik var Gralens natur." Wolfram fortsetter: "Et hundre væpnere, som fikk befaling til det, tok ærbødig brød i hvite servietter fra stedet foran Gralen, trådte tilbake i en gruppe, skilte lag og brakte brødet til bordene. Jeg fikk fortalt, og jeg forteller dere det, men på deres ed, ikke på min, for visst jeg skuffer dere er vi alle løgnere: Alt hva man rekker sin hånd etter fant man foran Gralen. Varm eller kald mat, nye eller gamle retter, kjøtt av tamme eller ville dyr. - ”Noe sånt har aldri vært," vil noen si, men de tar feil i deres innvending, for Gralen er velsignelsens frukt, med en slik overflødighet av verdens sødme, at dens gleder var mye lik dem som vi hører om i det Himmelske kongeriket."

Parzivals onkel forklarer Gralen mer inngående slik: "Jeg kjenner mange av de riddere som bor hos Gralen på Munshalveche meget godt. Disse ridderne rir ofte ut, og mens de er ute, søker de alltid etter eventyr. De gjør det for sine synders skyld, enten deres belønning blir tap eller seier. Jeg kan fortelle dere, at en tapper skare lever i borgen, og at de lever sine liv der. De lever av en stein av reneste slag. Dersom du ikke kjenner dens navn, kan jeg fortelle deg at dens navn er Lapis Exillis . Det er ved denne steins makt, at Fuglen Fønix brennes til aske – men asken gir den også livet igjen. På den måten skifter Fønix sin fjærdrakt, som etter forvandlingen er like skjønn og skinnende som før. Dersom en syk mann ser på den steinen, om han er aldri så syk, vil han ikke kunne dø før uken er omme. Han utseende vil ikke falme. Om så menneskene lever i to hundre år, vil ikke deres utseende forandre seg hvis de daglig kan se steinen. De vil se ut som om de var i blomsten av sitt liv; det eneste unntak ville være at deres hår kanskje ville gråne. En slik makt har den steinen at den ville gjøre et gammelt legeme ungt igjen. Den stein kalles Gralen."

Ifølge Wolfram er altså Gralen en stein av et eller annet slag, men en slik karakteristikk av Gralen er mer provoserende enn tilfredsstillende. Forskerne har foreslått en rekke tolkninger av Lapis Exillis, og de lyder alle mer eller mindre overbevisende: Lapis Exillis kan være en forvrengning av lapis ex caelis – "stein fra himmelen." Det kunne også være forvrengning av lapist ex caelis – "den falt fra himmelen." Eller det kan også være lapis elixir , den berømte "De vises sten”, som alkymistene søkte. Avsnittet ovenfor, som er en omskrivning av Wolframs dikt, er fullt av alkymistiske vendinger – det er for så vidt hele det lange diktet. Fugl Fønix er for eksempel en kjent alkymistisk uttrykk om oppstandelse fra de døde og reinkarnasjon, og i den middelalderske ikonografi , et tegn på den døde og gjenoppståtte Jesus.

Hvis Fønix på en aller annen måte skal representere Jesus, fører det til at Wolfram binder Jesus til en stein; men dette er ikke enestående. Det er Peter – gresk pétra = klippe, som gir formen Petros; på fransk Pierre, som er en stein, men også et navn. Denne Peter er altså den klippen som Jesus ville bygge sin kirke på. Jesus sammenligner seg selv, i Det Nye Testamentet med en stein, nemlig med "den hovedhjørnesteinen som byggmestrene vraket", tempelets hovedhjørnestein - Sions klippe. Og det heter et annet sted: "Fordi den var grunnlagt på denne klippe, var den kongelige tradisjon som gikk videre fra Godfroi de Bouillon, kunne den måle seg med alle de herskende dynastier i Europa."

I det avsnittet som følger, knytter Wolfram Gralen sammen med korsfestelsen av Jesus, og gjennom duens symbol, til Maria Magdalena:

"Nettopp på denne dag kommer det til Gralen et budskap som viser noe av dens store makt. I dag er det langfredag, og det ventes en due som flyr ned fra himmelen; den kommer med en hvit hostie som den legger på steinen. Så "bruser" den seg opp, og flyr deretter tilbake til himmelen igjen. Og alltid på en langfredag bringer den til steinen det som jeg nettopp har fortalt deg. Og steinen trekker ut av hostien alt som er av velluktende mat og drikke som er på Jorden, like fullkomment som det er i Paradiset. Jeg mener alle de ting som er på Jorden. Dessuten sørger den for alt vilt som lever under himmelen, det være seg det som flyr, løper eller svømmer – På denne måte gir Gralen riddernes brorskap deres forpleining."

Ved siden av sine usedvanlige egenskaper, synes Gralen i Wolframs dikt også å eie en viss myndighet. Den har evnen til å kalle enkeltpersoner til sin tjeneste – og det forstås helt konkret:

"Hør nå hvordan de som er kalt til Gralens tjeneste blir tilkalt: Rundt steinen kommer det en innskrift av bokstaver som gir navnet på hver eneste møy eller knekt som er utpekt til å ta fatt på den vidunderlige reise. Ingen behøver viske innskriften bort, for når den som er tilkalt har lest sitt navn, forsvinner den for ens øyne. Alle som har vokst opp til modenhet her har kommet hit som barn. Velsignet være den mor som har født et barn som ble kaldt til Gralens tjeneste. Rike og fattige gledes like mye når deres barn blir kaldt til å slutte seg til Gralens selskap. De bringes dit fra mange land. De fra syd er skjermet mer enn de som kommer fra andre steder, og de får sin belønning i himmelen. Når livet dør for dem her – mottas de i fullkommenhet der."

Gralen voktes kanskje av Tempelherrene, med det ser ut til at de som faktisk vokter den, er av en og samme familie. Det ser ut til å være en familie med mange sidelinjer, og de er spredt ut over hele jorden – uten å være klar over sin identitet. Andre medlemmer av familien bor på et slott som heter Munsalveche , som meget lett kan assosieres med den legendariske kathariske borgen Montsalvat , som i hvert fall en forfatter har identifisert som Montségur . På Munsalveche bor det en rekke gåtefulle personligheter Der er Gralens vokter og frembærer, Repanse de Schoye – Reponse de Choix – eller "Det valgte Svar." Og der selvfølgelig Fiskerkongen Amfortas, Gralsborgens hersker som er såret i genitaliene av en forgiftet pil, og som derfor ikke kan avle barn, men han kan heller ikke dø. Han er også Parzivals onkel, og da forbannelsen ved diktets slutt blir opphevet, kan Amfortas endelig dø, og Parzival blir Gralsborgens arving.

Gralen, eller Gralsfamilien, kaller visse utvalgte personer i verden utenfra til sin tjeneste, personer som på en eller annen måte må innvies i et eller annet mysterium for å kunne virke som Gralens tjenere. Samtidig sender den, eller Gralsfamilien, de innvidde tjenerne ut i verden for å utøve visse aksjoner på deres, eller Gralens vegne. Noen ganger for også å overta en trone, for det ser ut til at Gralen har evne til å skape konger:

"Jomfruer utpekes til å sørge for Gralen, det er Guds bud, og disse jomfruer utfører deres tjeneste for den. Gralen velger kun edelt selskap – riddere – hengivne og gode, utvelges for å vokte den. Guds vrede mot dem har vart alt for lenge. Hvor og når skal de vel kunne si ja til gleden? – Jeg vil fortelle deg noe mer, hvis sannhet du må tro på. Ofte får de dobbelt utbytte. De mottar unge mennesker der, og de er vakre og av edel slekt. Og hvis noe sted, eller land, mister sin herre, og hvis folk der anerkjenner Guds hånd, og søker en ny herre, får de én utgitt fra Gralens selskap. De må behandle ham med ærbødighet, for Guds velsignelse skjermer ham."

Det som er skrevet ovenfor, får oss fornemme at Gralsfamilien på et eller annet tidspunkt har pådratt seg Guds vrede. Uttrykket: "Guds vrede over dem," rommer gjenklangen av mange middelalderens omtale av de jødiske folk. Det minner også om tittelen på en mystisk bok som forbindes med Nicolas Flamel, som heter "Den Hellige Bok om Jøden Abraham, Fyrste, Prest, Levitt, Astrolog og Filosof av den jødiske stamme, som av Guds vrede ble Spredt mellom Gallerne." Flagetanis som ifølge Wolfram hadde skrevet Gralshistorien, skulle være etterkommer av Salomo! Kunne Gralsfamilien muligens være av jødisk herkomst? Men uansett hvilken forbannelse det var som hadde ligger over Gralsfamilien, har de ubestridelig oppnådd guddommelig gunst på Parzivals tid, og den har fått en ganske stor makt. Men allikevel er de, i hvert fall i noen henseender, strengt forpliktet til å holde deres identitet strengt hemmelig.

"Mennene i Gralsfamilien sender Gud ut i hemmelighet, mens ungjentene gjerne må reise åpenlyst. Ungjentene sendes åpenlyst ut fra Gralen, og mennene i hemmelighet. På den måten kan ungjentene få barn, som igjen kan inntre i Gralens tjeneste. Med deres tjenester kan dens selskap opphøyes. Gud kan lære dem om hvordan de skal gjøre dette."

Når Gralskvinnene gifter seg inn i familier i verden utenfor Gralsborgen, for de lov til å avsløre sin identitet og sitt stamtre. Mennene må derimot holde disse opplysninger omhyggelig skjult, og i en slik grad at de ikke en gang må tillate noen å spørre om deres opprinnelse. Dette er åpenbart et viktig punkt, for Wolfram kommer tilbake til det også på slutten av sitt dikt:

"På Gralen fant man skrevet at enhver som er i slekt med Gralsfamilien, som Guds hånd har utpekt til å være Herre over fremmede folk, skulle forby spørsmål om sitt navn eller rase, og at han skulle hjelpe dem, slik at de handlet rett. Men hvis noen stilte det spørsmålet, skulle han ikke hjelpe dem lenger."

Det er selvfølgelig dette som er anledningen til det dilemmaet Parzivals sønn Lohengrin kommer i, da han blir spurt om sin opprinnelse. Derfor må han forlate kone og barn for å leve i den avsondretheten han kom fra. Men hvorfor skulle et slikt hemmelighetskremmeri være nødvendig? Dersom Gralsfamilien virkelig var av jødisk opprinnelse kunne det – på den tid Wolfram levde – være en mulig forklaring. En slik forklaring synes å være relevant i Lohengrinhistorien, og han kalles ikke alltid med det samme navnet. I noen varianter kalles han Helios, hvilket forbinder ham med Solguden Ra i Egypt. I andre versjoner heter han Elie eller Eli, som er umisskjennelige jødiske navn.

I Robert de Borons ridderroman og i Perlesvaus, er Parzival av jødisk slekt, av Josef av Arimateas "hellige" slekt. I Wolframs dikt er denne status for Parzivals vedkommende, nevnt rent tilfeldig. Han er jo ganske visst nevøen til den sårede "Fiskerkongen," og dermed direkte i slekt med Gralsfamilien. Selv om han ikke giftet seg inn i Gralsfamilien, han var jo faktisk allerede gift, arvet han Gralsborgen og ble dens nye herre. Hans stamtre har mindre viktighet for Wolfram, han legger større vekt på hans oppførsel. Han skal kort og godt leve opp til visse krav som er diktert av det blodet som renner i hans årer. Det ser ut som om Wolfram vil understreke at det er blodets egenskaper som er viktig, eller har stor betydning i diktet.

Det er ingen tvil om at Wolfram legger stor vekt på én bestemt familie, og han mener at denne familien har en umåtelig stor betydning. Hvis det er noe som er fremtredende i hans dikt om Parzival, så er det ikke så mye Gralen, men Gralsfamilien. Gralsfamilien synes faktisk å dominere Wolframs tanker, nesten som en besettelse, og han ofrer langt mer oppmerksomhet på dem og deres slektstavle enn den "mystiske" gjenstand som de vokter.

Gralsfamiliens slektsforhold kan rekonstrueres ved nøye lesning av Parzival. Parzival er nevø av Amfortas, den invalide Fiskerkonge, borgherrer på Gralsborgen. Amfortas var igjen sønn til Frimutel, og Frimutel er igjen sønn av Titurel. På dette sted blir stamtreet mer innviklet. Til sist fører det allikevel tilbake til en viss Lazieliez, som kan være en omskrivning av Lazarus, som i Det nye Testamentet er bror til Martha og Maria. Lazarus´ foreldre, er familiens stamtre Mazdan og Tredelaschoye. Det siste er tydeligvis en tysk versjon av det franske "Terra de la Choix" – De utvalgtes Land. Mazdaen er noe uklar, men det kan hende det kommer av Ahura Mazda – Det store lys, som Zarathustra skriver om i persernes hellige bok Avesta. Mange kristne forskere mener at Zarathustra her forutsier Kristi komme. Samtidig minner den også om, men kanskje bare fonetisk - Masada – jødenes berømte festning under oppstanden mot romerne i år 65 etter Kr.

De navn som Wolfram har gitt medlemmene av Gralsfamilien er både provoserende og tankevekkende, men de forteller ikke noe som vi kan bruke som historiske fakta. Hvis det skal finnes et historisk stamtre til Gralsfamilien, må vi nok melde pass – foreløpig. Det kan imidlertid hende at det er noe å hente i de sporene som finnes i hans diktning; sporene er tydelige nok. Vi vet for eksempel at Gralsfamilien kulminerer med Godfroi de Buillion, men det kaster ikke mye lys over hans mystiske forelder, bortsett fra at de (som også hans virkelige foreldre) holder deres identitet strengt hemmelig. Wolfram hevder at Kyot fant en fortelling om Gralsagnet i annalene til huset Anjou, og at Parzival selv sies å være av Anjou slekten. Det er i hvert fall interessant, for huset Anjou hadde nær forbindelse med både Tempelherrene og Det Hellige Land. Fulgues, greve av Anjou, ble så og si æres, eller deltids-Tempelherre . I 1131 giftet han seg dessuten med Godfroi de Bouillions niese, den legendariske Melusine, og ble konge av Jerusalem. Ifølge dokumentene til Prieuré de Sion var herskerne av Anjouslekten, Plantagenet, og dermed tilknyttet Merovingernes slekt. Navnet Plantagenet kan også ha til hensikt å lede tankene bort til Plant-Ard, eller Plantard, som Prieurés stormester heter i 1982.

Disse forbindelsene er bare usikre bruddstykker. Men vi fikk flere spor gjennom de geografiske plasseringene i Wolframs dikt. For det meste foregår alt i Frankrike. I motsetning til senere Gralsfortellinger, fastholder faktisk Wolfram at Arthurs hoff Camelot, ligger i Frankrike, nærmere bestemt i Nantes. Nantes som nå ligger i Bretagne, lå ved den ytterste grense for det gamle merovingerriket, den gang det var på maktens tinde. I et manuskript til Chrétiens Gralsfortelling, erklærer Parzival at han er født i Scaudone, eller Sinadon, stedet skrives på mange forskjellige måter. Omegnen beskrives som "bergrikt". Dersom vi lytter til Wolfram, så sier han at Parzival kommer fra Waleis. De fleste forskere mener at Waleis er Wales, og at Siadon, med sine mange ulike stavemåter, kunne være Snowdon, eller Snowdonia. Dersom dette er tilfelle, reiser det seg noen uovervinnelige hindringer: Kartet passer ikke med terrenget! For personene i Parzival beveger seg ustanselig mellom Waleis og Arthurs hoff ved Nantes og andre steder i Frankrike, uten å måtte forsere vann. De beveger seg kort sagt i et terreng der menneskene snakker fransk! Og spørsmålet blir da: Var Wolfram unøyaktig med sine geografiske beskrivelser? Hvorfor skulle han være det? Eller er det ikke heller slik at det ser unøyaktig ut for oss, fordi vi venter at Waleis er Wales, eller på det engelske øyriket? Kanskje Waleis ikke er Wales, men et helt annet sted? To uavhengige forskere har ment at stedet var Valois i Frankriket, like nordøst Paris; det er bare en hake ved dette: Det er ikke fjell i området, og området forøvrig stemmer heller ikke med beskrivelsene til Wolfram.

Det er også mulig å plassere Waleis et annet sted, et sted der det er fjell, og hvor landskapet stemmer ganske godt med Wolframs beskrivelse, og hvor innbyggerne snakker fransk: Nemlig i Valais i Sveits, ved bredden av Lac Léman, øst for Genev. Det ser altså ut til at Parzivals hjemsted verken var Wales eller Valois, men Valais. Og hans fødested Sinadon ville ikke være Snowdon eller Snowdonia, men Sidonensis, hovedstaden i Valais. Det moderne navnet på Sidonensis er Sion.

Wolfram hevder at Arthurs hoff ligger i Bretagne. Parzival kan se ut til å være født i Sveits. Og Gralsfamilien selv? Og Gralsborgen? Wolfram gir svaret i sitt mest ambisiøse verk, som han ikke, så vidt forskerne vet, ble ferdig med før sin død: Der Junge Titurel . I dette betydningsfulle verk, eller fragment av et verk, konsentrerer han seg om Amfortas´ far som opprinnelig hadde bygget Gralsborgen. Der Junge Titurel er omhyggelig skrevet ned, ikke bare når det gjelder spesielle detaljer, men også når det gjelder Gralsborgens dimensjoner, byggematerialer og utforming. Det er for eksempel et sirkelrundt kapell der, lik Tempelherrenes. Og selve slottet ligger i Pyreneene.

Wolfram etterlot seg også et annet ufullendt verk, et dikt som har tittelen Willehalm. Hovedpersonen er Gulliem de Gellone, den merovingerske hersker som hersket over et fyrstedømme som på 800 tallet, som strakte seg tvers over Pyreneene. Gulliem har etter tradisjonen en forbindelse med Gralsfamilien. Han er den eneste personen i Wolframs dikt som kan identifiseres historisk. Men selv når Wolfram arbeider med personer som ikke kan identifiseres, er han pinelig nøyaktig. Jo mer vi studerer ham, jo mer sikre blir vi på at det sannsynlig dreier seg om en bestemt familie som virkelig har eksistert, og hvor en må regne med at Gulliem de Gellone hører hjemme. Denne konklusjonen blir enda mer akseptabel da Wolfram selv innrømmer at han holder noe skjult, og at Parzival og hans øvrige verk ikke bare er ridderromaner, men også viktige innvielsesdokumenter som inneholder hemmeligheter.

Lofotpyramiden



Copyright © 2005 Lofotpyramiden X - Lofoten - Post til Lofotpyramiden