GRALEN

Utslukte er Aandernes Lamper af Os fra de kvælende Baal. Vi øyner kun Blodet der damper høyt av den skændede Skaal.   Vi kvægslagter Menneskeheden Besudler dens Minder i Mord. Vi hugger ved Roden det Eden, hvis Palme beskygged vaar Jord.  

Alt livet er lammet af Smerte fornedret af Nag og af Kval. Hvem agter det blødende Hjerte, der funkler i Fortidens Gral? Hvor er vel de vogtende Skarer, der slog om dens Helligdom Vagt? Hør, hen gennem Folkene farer kun Hadets hylende Jagt!

Gralsridderne slumrer som døde, deres Skjolde siver af Blod: Skal Verdens Hjerte forbløde? Vil ingen tænke på Bod?   Hen gennen Jorden gik Revnen af Hadets vædskende Byld, hvor alle raaber paa Hævnen og ingen vil sone sin Skyld.

Naar kommer den rene Daare, der frelser Verden fra Kval? Naar renser vel Angerens Taare igen den besudlende Gral?

Naar slutte de sørgende Sjæle paany om dens Helligdoms Vagt? Naar lærer vi atter å knæle for andet end Vaabnens Magt?

SOPHUS MICHAËLIS

9.novbr.1917

Sagnet om Den Hellige Gral

De fleste historikere i vårt århundre, er enige om at Gralsfortellingene opprinnelig bygger på et såkalt "hedensk" grunnlag. Et rituale som har forbindelse med årstidens gang, død og gjenfødsel. I sin utforming skal det være tale om en fruktbarhetskult, som i sin form er nær beslektet med, om ikke direkte hentet fra dyrkelsen av Tammuz, Attis, Adonis og Osiris. I Storbritannia og i Irland kan dette være grunnen til at både irsk og walisisk mytologi til stadighet hentyder til død – gjenfødsel – fornyelse, og gjenskapelsesprosesser i jorden, samt goldhet og fruktbarhet. Dette temaet er sentralt i det anonyme engelske diktet fra 1300 tallet, " Sir Gawain and the Green Knight.” I Mabingion, som er en samling walisiske dikt fra samme tidsrom da Gralsfortellingene var på sitt høyeste, men som åpenbart bygger på et eldre materiale, og som også omhandler en mystisk "gjenfødselens kjele." Dersom man kaster døde krigere opp i denne kjele ved solnedgang, vil de stå opp fra de døde neste morgen. Denne kjele forbindes ofte med en heltekjempe som hete Bran – Denne Bran hadde også en tallerken, og uansett hvilken matrett man ønsket seg, så ble ønsket oppfylt. En egenskap man også tilla Gralen. Da Bran døde, ble hans hode hugget av og sendt som en talisman til London. Ifølge fortellingen hadde hodet magisk kraft, det sikret ikke bare fruktbarhet, men ved hjelp av hodet drev de også fiendtlige angripere på flukt.

Mange av disse motivene er senere tatt opp i Gralsfortellingene, og det er ingen tvil om at Bran med sin kjele og tallerken, har bidratt til den senere oppfattningen av Gralens vesen. Og Brans hode har flere egenskaper, ikke bare sammen med Gralen, men også med hodet om Tempelridderne ble beskyldt for å dyrke ( hodet til Døperen Johannes?). Det etter sigende, hedenske grunnlaget for Gralsfortellingene er utforsket av Sir James Frazer i The Golden Bough. Mens Gralen, som sådan, fremdeles er under utforskning. Midt på 1100 tallet og utover gjennomgikk det hedenske grunnlaget til Gralsfortellingene en eiendommelig og særdeles viktig forandring. På en eller annen måte, som det hittil ikke har lyktedes forskerne å forklare, ble Gralen utelukkende knyttet til kristendommen, og det til en streng og ortodoks form for kristendom. Ut fra en sammensmeltning av Gralsfortellingene, ble Gralen på uforklarlig vis knyttet til Jesus.

Det ser ut til å være mer enn en sammensmeltning av eldre og nyere religioner eller tradisjoner.

Mange av disse motivene er senere tatt opp i Gralsfortellingene, og det er ingen tvil om at Bran med sin kjele og tallerken, har bidratt til den senere oppfattningen av Gralens vesen. Og Brans hode har flere egenskaper, ikke bare sammen med Gralen, men også med hodet om Tempelridderne ble beskyldt for å dyrke ( hodet til Døperen Johannes?). Det etter sigende, hedenske grunnlaget for Gralsfortellingene er utforsket av Sir James Frazer i The Golden Bough. Mens Gralen, som sådan, fremdeles er under utforskning.

Midt på 1100 tallet og utover gjennomgikk det hedenske grunnlaget til Gralsfortellingene en eiendommelig og særdeles viktig forandring. På en eller annen måte, som det hittil ikke har lyktedes forskerne å forklare, ble Gralen utelukkende knyttet til kristendommen, og det til en streng og ortodoks form for kristendom. Ut fra en sammensmeltning av Gralsfortellingene, ble Gralen på uforklarlig vis knyttet til Jesus. Det
ser ut til å være mer enn en sammensmeltning av eldre og nyere religioner eller tradisjoner.

Som et relikvie, som på en mystisk måte er knyttet til Jesus, frembrakte Gralen en omfattende mengde ridderromaner eller lange fortellende dikt, som ennå pirrer fantasien. Tross kirkelig mishag florerte disse ridderfortellingene i ca hundre år, og ble til en slags kult, som tidsmessig falt nøye sammen med Tempelherreordenens, etter at den ble skilt fra Priueré de Sion, som etter manges mening var deres oppdragsgivere, i 1188. Med tapet av Det Hellige Land i 1291 og oppløsningen av Tempelherreordenen i 1307, forsvant Gralsfortellingene fra historiens lys, i hvert fall for et par hundre år. I 1470 blir emnet tatt opp igjen av Sir Thomas Malory i hans berømte bok Le Mort d´Arthur. Deretter har den holdt seg mer eller mindre levende i den Vestlige verden. Det syntes ikke alltid at interessen kun har vært av litterær art; det er store indisier som peker i retning av at visse medlemmer av det nazistiske hierarki i Tyskland faktisk trodde på Gralens fysiske eksistens, og at det ble foretatt direkte utgravinger etter den av nazistene i Syd-Frankrike.

På Malorys tid hadde den mystiske gjenstand som kaltes Gralen allerede mer eller mindre antatt en bestemt karakter som den blir forbundet med i dag: Ifølge en av legendene skal det være tale om skålen som Jesus brukte ved den siste nattverden, og som Josef av Arimatea senere samlet opp Jesu blod i. Det hevdes også av noen at Josef av Arimatea hadde med seg Gralen når han senere kom til England, nærmere bestemt Glastonbury. Ifølge andre fortellinger, som er like mye, om ikke bedre underbygget, brakte Maria Magdalena Gralen med seg til Syd-Frankrike. Så tidlig som på 300 tallet forteller overleveringen oss at Magdalena flyktet fra Det Hellige land, og at hun ble satt i land i nærheten av Marseilles, hvor også hennes relikvie er oppbevart, og hvor de den dag i dag blir tilbedt. På 1400 tallet hadde denne tradisjonen åpenbart fått en enorm betydning for slike personligheter som René d´Adjou, som samlet på Gralsbegre.

Men den tidlige tradisjonen sier at Maria Magdalena hadde med seg Gralen til Frankrike , ikke et beger . Den tradisjonen som sidestilte Gralen med et beger, eller en skål, kom heller sent inn. Malory videreførte denne gamle tradisjonen, og siden er den blitt betraktet som en sannhet. Men Malory tok seg faktisk store friheter ovenfor sine kilder. I disse opprinnelige kildene, er Gralen mer enn et beger. Og de mystiske sidene av Gralen, er faktisk langt viktigere enn det ridderskap som Malory beskriver i boken Le Mort d´ Arthur.

Etter de fleste forskeres mening, stammer de første ekte Gralsfortellingene fra slutten av 1100 tallet, fra ca 1188. Det avgjørende år da Jerusalem falt tilbake til araberne, og det året som bruddet mellom Tempelherrene og deres oppdragsgivere, Priuré de Sion, var et faktum. Den opprinnelige fortellingen var skrevet av en viss Crétien de Troyes. Le Roman de Perceval, eller Le Comte del Graal var knyttet til greven av Champagnes hoff, den senere St. Bernhard . Man vet ikke mye om Réne de Troyes, men hans forbindelse med Champagnes hoff er knyttet til en rekke verk, som ble til før hans Gralsfortelling.– Han var kjent gjennom sitt forfatterskap av hoffromaner, blant annet en som handler om Lancelot. I disse tidligere verkene som var tilegnet Marie, grevinne av Champagne, nevner han overhodet ikke noe som kan minne om Gralen.

Før denne romanen, eller omkring hans død 1188 hadde Crétien blitt ganske berømt. Men det var ingen ting i hans tidligere forfatterskap som tydet på noen vidtgående mystisk interesse. Henimot slutten av sitt liv vendte Crétien de Troyes sin oppmerksomhet mot noe nytt og hittil ubearbeidet tema om Den Hellige Gral. Og den form han gir den, og som er den samme som er blitt overlevert til oss helt frem til våre dager, får her sin debut i den Vestlige kulturs bevissthet.

Crétiens Gralsfortelling er ikke, som hans tidligere bøker, tilegnet Marie de Champagne, men Phillipe d´ Alace – greve av Flandern. I begynnelsen av diktet forteller Crétien at verket ble til på en uttrykkelig anmodning fra Philippe, og at han opprinnelig har hørt historien av Philippe selv. Dette diktverket legger grunnlaget for, og blir prototypen for alle senere Gralsfortellinger. Hovedpersonen heter Perceval, og det heter at han er "sønn av en fornem enke." Denne beskrivelse er både provoserende og tilslørende. Den var i lengre tid blitt brukt av noen dualistiske gnostiske kjettere, enkelte ganger om deres egen profet, og også om Jesus selv.

Perceval forlater sin mor og drar ut for å søke seg ridderskap. På sin reise treffer han en gåtefull fisker – den berømte "Fiskerkonge" – og Perceval får tilbud om å overnatte i hans slott. Den kvelden viser Gralen seg. Verken her eller noe annet sted i denne fortellingen blir Gralen satt i forbindelse med Jesus. Vi får faktisk svært få opplysninger om Gralen, og Crétien forteller ikke hva den egentlig er. Men hva den enn består av, bæres den fram av en skjønn jomfru, og Gralen er gyllen og besatt av diamanter. Perceval vet ikke at det forventes av han at han skal stille den et spørsmål. Det er meningen at han skal spørre denne merkelige gjenstanden om noe som på originalspråket kan bety to ting; enten hvem man tjener med den, eller hva man betjener med den.

Hvis Gralen er en skål, et beger, et fat eller lignende, er den siste formuleringen riktige. Men betydningen kan også være: "Hvem tjener man, i ridderskapets forstand, ved å tjene Gralen?" Hvordan spørsmålet enn skal stilles, gjorde ikke Perceval det, og neste morgen når han våkner, er slottet tomt. Han erfarer senere at hans unnlatelsessynd har kastet landet ut i en stor ulykke. Enda senere får han greie på at han selv er medlem av Gralsfamilien, og at den mystiske "Fiskekongen" som ble underholdt av Gralen, var hans onkel. På dette tidspunkt avlegger Perceval en eiendommelig bekjennelse: "Siden min ulykkelig opplevelse, har jeg sluttet å elske og tro på Gud," erklærer han.

Crétiens dikt er i seg selv forvirrende, og det gjør det ikke enklere når han dør før det er ferdig! Hvis han gjorde det ferdig, er det i hvert fall ikke bevart noen eksemplarer som er offentliggjort. Det er mulig han fikk det ferdig, men at manuskriptet brant opp under brannen i 1188. Det er ingen grunn til å lage en sak ut av det, men visse forskere har funnet det påfallende at denne brannen fant sted samme år som dikteren døde.

Under alle omstendigheter er Crétiens versjon av Gralsfortellingen ikke så viktig i seg selv, som den litterære bølge den igangsatte. I løpet av det neste halve århundre, hadde det motivet han brukte bredt seg ut over hele Vest-Europa som en løpeild. Moderne kjennere av emnet er enige om at de tidligere Gralsfortellingene synes å bygge på eldre materiale enn Crétiens Perceval . Etter som Gralsfortellingene vokste i omfang, ble de mer og mer knyttet til kong Arthur, som kun er en bifigur i Crétiens versjon, og Gralen ble mer forbundet med Jesus.

Av alle de Gralsfortellingene som fulgte etter Crétiens versjon, er det tre som blir nevnt her. Den ene av dem er Roman de l´ Estorie dou Saint Graal, som er skrevet av Robert de Boron en gang mellom 1190 og 1199. Uansett om det er rett eller ikke, gir man Robert æren av å ha gjort Gralen til et kristent symbol. Robert slår selv fast at han bruker en tidligere kilde – som er forskjellig fra Crétiens´. Når han snakker om sitt dikt, og særlig om Gralens kristne karakter hentyder han til "en stor bok", hvis hemmeligheter er blitt avslørt for ham.

Vi vet ikke om Robert selv gjorde Gralen om til et kristent symbol, eller om andre hadde gjort det før ham. De fleste forskere som er interessert i Gralens historie, tror på den andre av disse mulighetene, nemlig at han benyttet en gammel hemmelig historie. Det er imidlertid ingen tvil om at Robert de Borons fortelling er den første som gir oss "Gralens historie." "Gralen," forteller han, "er begeret som Jesus brukte i den siste nattverd. Begeret kom deretter i Josef av Arimeteas besittelse, og da Jesus ble tatt ned av korset, eller rettere: Mens han ennå hang på korset, fylte Josef det med frelserens blod – som er Det Hellige Blod som gir Gralen dens magiske egenskaper. Etter korsfestelsen ble Josef av Arimatea en av Gralens voktere."

For Robert blir Gralsfortellingen fortellingen om en families eventyrlige liv og dens lagnad. Han sier også at Gralen er Josef av Arimeteas sønn, og at Gralen selv blir overlevert av Josefs´ svoger, Boron. Han tar den med til England, hvor han siden blir "Fiskekongen." Like ens som i Chrétiens dikt, er Perceval sønnen til en fornem enke, men han er også sønnen til denne "Fiskerkongen."

Roberts fortelling avviker flere steder fra Crétiens fortelling. Men i begge fortellingene er Perceval sønnen etter en fornem enke, men han er sønnen og ikke nevøen til Fiskerkongen i Roberts fortelling, og dermed direkte i slekt med Gralsfamilien. Når Chrétien er vag i sin tidsfastsettelse når han sier at den foregår i løpet av kong Arthurs tid, er Robert mer presis i sin fortelling. Han sier fortellingen forgår i England, ikke samtidig med Arthur, men samtidig med Josef av Arimatea.

Det finnes enda en Gralsfortelling, og denne har mye til felles med Robert de Borons fortelling. Det kan se ut til at den trekker på de samme kildene, men bruken av disse kildene er forskjellig, og avgjort mer interessant. Roman det her er snakk om er Perlesvaus; den er skrevet omtrent samtidig med Roberts dikt, mellom 1190 og 1212 av en forfatter, som stikk i strid med tides skikk, foretrakk å være anonym. Det er rart at han foretrakk dette, når en tenker på diktets etiske karakter. Hvis han da ikke tilhørte et kloster – eller en orden – som ville ha gjort skrivingen av en slik ridderroman upassende – eller avslørende. Det er grunnlag i teksten for å anta at dette var tilfelle. I hvert fall én moderne forsker mener at Perlesvaus er skrevet av en Tempelherre. Det er en del som understøtter en slik antakelse, og vi vet at i hvert fall De Tyske Riddere oppmuntret og støttet anonyme diktere i sine rekker. Et slikt eksempel kan godt ha blitt fulgt opp av Tempelherrene. Det er også blitt påpekt at forfatteren av Perlesvaus avslører en intim kjennskap til kamp, våpen, utstyr, strategi og taktikk; de enkelte våpen og deres virkninger på det menneskelige legeme. De nøyaktige beskrivelsene av sårene, tyder på et førstehånds kjenneskap til slagmarken, en realistisk uromantisk opplevelse, som skiller seg fra enhver annen Gralsfortelling. Selv om Perlesvaus ikke er skrevet av en Tempelherre, gir diktet god bakgrunn for å trekke trådene tilbake til Tempelherrene og Gralen. Og selv om ordenen ikke nevnes med navn, tar man neppe feil om man regner med at de opptrer i diktet.

I diktet heter det at Perceval kommer til et slott, det rommer ikke Gralen, men en konklave av innviede, som åpenbart er fortrolig med Gralen. Inne i slottet mottas Perceval av to mestere som klapper i hendene, og da kommer det inn trettitre menn. "De var kledd i hvite linkledninger, og det var ikke en av dem som ikke hadde et rødt kors på brystet, og alle så ut til å ha samme alder." En av disse mestere erklærte at han personlig hadde sett Gralen – en opplevelse som de færreste opplevde. Han hevdet også at han kjente Piecevals´ avstamning.

Likesom i Chrétiens´ og Roberts´ arbeider, legger også forfatteren til Perlesvaus sterk vekt på slektslinjen. Perceval beskrives også mange stedet som ytterst Hellig. Andre steder erklæres det at han er av Josef av Arimateas´ slekt, Josef var hans onkel, og Perceval hadde vært i Pilatus´ hær i sju år. Men handlingene romanen Perlesvaus foregår ikke i Josefs tid, men i Arthurs. Kronologien forkludres, i og med at Det Hellige Land allerede er i de vantros hender – og det skjedde først to hundre år etter kong Arthurs levetid. Det går også klart fram at det er Camelot som skal identifiseres som Det Hellige Land.

Perlesvaus er i enda høyere grad enn diktene til Chrétiens og Roberts dikt, av magisk natur. Ikke bare demonstrerer dikteren sitt kjennskap til slagmarken, men denne anonyme forfatteren har også en bemerkelsesverdig kjenneskap til besvergelser. I diktet er det mange alkymistiske hentydninger. Det henvises blant annet til to menn "som er laget av kobber, ved en kunst som kalles Nigredo ." Noen av de magiske og alkymistiske hentydningene rommer et ekko av de "mysterier" som omgav, og ennå omgir Tempelherrene. En av mestrene blant de hvitkledde menn sier til Perceval: "Dette er de hoder som er innhyllet i sølv og de hoder som er innhyllet i lær, og de legemer som disse hoder tilhører. Jeg sier deg at du må sørge for at både kongens og dronningens hoder kommer hit!"

Perlesvaus er rik på magiske hentydninger til alkymien, men det er også mange andre hentydninger som både er kjetteriske og/eller hedenske. Igjen blir Perceval kalt "sønnen av en fornem enke." Det hentydes til et hellig rituale med et kongeoffer, noe som synes upassende i et kristent dikt. Dette konge og dronningoffer, blir også beskrevet av Christian Rosenkreutz i Det kymiske bryllup . Videre blir det hentydet at barn blir brent og spist – en forbrytelse Tempelherrene, og senere Frimurerne, opp gjennom tidene også er blitt beskyldt for. På et bestemt tidspunkt nevnes et bestemt rituale, som minner om rettssakene mot Tempelherrene.

Ved et rødt kors, som er reist inne i en skog, blir et vakkert dyr av ubestemmelig opphav, revet i stykker av hunder. Mens Perceval ser på, dukker en ridder og en jomfru opp med et gyllent kar, oppsamler stumpene av det sønderevne kjøttet, og forsvinner inn i skogen igjen etter at de har kysset korset. Perceval kneler derfor foran korset, og kysser det:

Det kom en duft så søt fra korset og fra dets sted, så søt at ingen sødme kan sammenlignes med det. Han ser seg om og oppdager to prester som kommer til fots ut av skogen, og den første roper til ham: "Herr ridder! Trekk Dem tilbake fra korset, for De har ingen rett til å komme nær det!" Perceval trekker seg tilbake og presten kneler foran korset, tilber det og kysser det mer enn tolv fjorten ganger, og uttrykker den største glede i verden. Den andre presten følger så etter, og med seg har han en stor stokk. Han dytter den første presten til side med stor makt, og slår på korsets alle deler, samtidig som han gråter fullstendig sønderknust. Perceval ser forbauset på presten og sier til ham: "Herre, med Deres oppførsel synes De ikke å være noen prest! Hvorfor forsøker De å ødelegge korset?" "Herre," sier presten, "det angår overhodet ikke
Dem, hva vi enn måtte gjøre! Og ikke skal De få vite det av oss heller!" Hadde det ikke vært en prest som sa og gjorde dette, ville Perceval ha blitt meget sint på ham, men han hadde ingen vilje til å gå til håndgemeng med dem."

En slik mishandling av korset, minner om hva Tempelherrene ble beskyld for. Ikke bare dem, det kunne også være en form for dualistisk og gnostisk tankegang, som for eksempel hos kartharene, de ble også beskyldt for å forakte korset. I Perlesaus tøyes den dualistiske, eller gnostiske tankegang, slik at den også til en viss grad gjaldt Gralen selv. For Chrétien er Gralen et eller annet ubestemmelig, som er laget av sølv og besatt av diamanter. Av Robert de Boron ble den identifisert som det begeret som Jesus brukte ved Den siste nattverd, og som Josef av Arimetea oppsamlet Jesu blod i . Men i Perlevaus antar Gralen en høyst eiendommelig og megetsigende dimensjon. På et visst punkt advares Sir Gawain av en prest: "For det er ikke tilrådelig for deg å oppdage Frelserens hemmeligheter, og også for dem, hvis hemmeligheter er åpenbarte, ville det beste vært om de var forblitt skjult." Gralen hadde altså en hemmelighet som hadde forbindelse med Jesus, og denne hemmelighets vesen var betrodd en utvalgt krets.

Da Sir Gawain endelig ser Gralen, "Synes han, at han midt i Gralen ser et barns skikkelse....... Han ser opp og det synes han som om Gralen er av kjøtt, og han ser på den, mens han tenker :" En konge – kronet – naglet til et kors." Litt senere dukker Gralen opp igjen: "Den viste seg ved helligholdelisen av Messen på fem forskjellige måter som ingen burde fortelle om, for sakramentets hemmeligheter bør ingen forteller åpent om, unntagen den som Gud har gitt tillatelse til det. Kong Arthur så alle omskiftelsene, hvor den siste var omskapelsen til en alterkalk."

I Perlesvaus består Gralen kort sagt av en rekke omskiftende bilder eller visjoner. Den første av disse visjoner synes å være en kronet konge – korsfestet, den andre et barn, den tredje visjonen, er en mann som bærer en tornekrone, som blør i pannen, på føttene, i håndflatene og i siden. Den fjerde manifestasjonen er ikke forklart, den femte en alterkalk, som synes å ledsages av en vellukt og et lysskjær. Etter Perlevaus, er altså Gralen fem ting på enn gang, eller noe som ham fortolkes på fem forskjellige måter, eller plan. På det første planet, det verdslige, kan den være en eller annen gjenstand, et beger, en skål eller en alterkalk. Det kunne i metaforisk forstand se ut som en slektsrekke, eller visse individer som utgjør et bestemt rekkefølge. Og det ser ut til at Gralen også kan være en opplevelse av en eller annen art som ligner på en gnostisk forklaring av det slaget som Katharene, eller en av de andre dualistiske sektene dyrket på denne tiden.

Lofotpyramiden



Copyright © 2005 Lofotpyramiden X - Lofoten - Post til Lofotpyramiden