VII Sermones ad Mortuos
Skrevet av Basilides i Alexandria, byen der Østen berører Vesten


Sermo 1 - Sermo II - Sermo I1I - Sermo IV - Sermo V - Sermo V1 - Sermo VII

Sermo 1

De døde kom tilbake fra Jerusalem, hvor de ikke fant det de søkte. De ønsket adgang hos meg og forlangte å høre min lære, og slik belærte jeg dem:

Hør: Jeg begynner med intet. Intet er det samme som fylden. I uendeligheten er fylden like godt som tomheten. Intethet er tom og full. Dere kan også like godt si om intetheten at den er hvit eller sort, eller at den er eller ikke er. Noe uendelig og evig har ingen egenskaper, fordi det har alle egenskaper.

Intetheten eller fylden kaller vi Pleromaet. Der inne opphører tenkning og væren, for det evige og uendelige har ingen egenskaper. I pleromaet er ingen, for han ville være forskjellig fra pleromaet og ha egenskaper som atskilte ham fra pleromaet.

I pleromaet er intet og alt: Det har ingen hensikt å fundere over pleromaet, for det ville si å oppløse seg selv.

Creatua (skapningen) er ikke i pleromaet, men i seg selv. Pleromaet er skapningens begynnelse og slutt. Pleromaet går gjennom skapningen, slik solskinn går gjennom luften. Selv om pleromaet så absolutt går igjennom, har skapningen ingen del i det, på samme måte som et fullstendig gjennomsiktelig legeme verken blir lys eller mørk av lyset som går gjennom det.

Men vi er i pleromaet selv, for vi er en del av det evige og uendelige. Vi har imidlertid ikke del i det, men er uendelig borte fra pleromaet, ikke romslig eller tidsmessig, men vesensmessig, idet vi, som en skapning begrenset av tid og rom, adskiller oss fra pleromaet.

Men idet vi er deler av pleromaet selv, er pleromaet også i oss selv. Selv i det minste punkt er pleromaet uendelig, evig og helt, for lite og stort er egenskaper som det rommer. Det er intethet som overalt er hel og uopphørlig. Derfor taler jeg om skapningen som en del av pleromaet, bare symbolsk, for pleromaet er virkelig ikke noe sted delt, for det er intethet. Vi er symbolsk hele pleromaet, for symbolsk er pleromaet det minste, bare antatte, ikke værende punkt i oss i den uendelige verdenshvelvingen over oss. Men hvorfor taler vi i da overhodet om pleromaet, når det jo er alt og intet?

Jeg taler om det for å begynne et sted, og for å frata dere den vrangforestilling at det et eller annet sted ute eller inne skulle være noe på forhånd fast eller på noen måte bestemt. Alt såkalt fast eller bestemt er bare forholdsmessig. Bare det som er underlagt forandringer er fast og bestemt.

Det foranderlige er imidlertid skapningen, altså er den det eneste faste og bestemte, for den har egenskaper, ja den er selv egenskap.

Vi stiller spørsmålet: Hvordan er skapningen oppstått? Skapningene er oppstått, men ikke selve skapningen, for den er selve pleromaets egenskap, like meget som ikke-skapningen, den evige død. Skapning er alltid og overalt, død er alltid og overalt. Pleromaet har alt, forskjellighet og ikke-forskjellighet.

Forskjellen er skapningen. Den er forskjellig. Forskjellighet er dens vesen, derfor skjelner den også. Derfor skjelner mennesket, for dets vesen er forskjellighet. Derfor skjelner det også mellom pleromaets egenskaper, egenskaper som ikke er. Ut fra sitt vesen skjelner mennesket mellom dem. Derfor må mennesket tale om pleromaets egenskaper, egenskaper som ikke er.

Dere sier: Hva nytter det å tale om det? Du sa jo selv at det ikke hadde noen hensikt å tenke over pleromaet.

Jeg fortalte dere dette for å befri dere fra den vrangforestilling at man kan tenke over pleromaet. Når vi skjelner mellom pleromaets egenskaper, taler vi ut fra vår forskjellighet og om vår forskjellighet, og har ikke sagt noe om pleromaet. Det er imidlertid nødvendig å tale om forkjellighet for at vi tilstrekkelig skal kunne skjelne mellom oss. Vårt vesen er forskjellighet. Hvis vi ikke er tro mot dette vesen, skjelner vi utilstrekkelig mellom oss. Derfor må vi foreta differensieringer mellom egenskapene.

Dere spør: Hva skjer dersom vi ikke skjelner?

Hvis vi ikke skjelner, kommer vi utover vårt vesen, utover skapningen og faller inn i det ikke-forskjellige, som er pleromaets annen egenskap. Vi faller inn i pleromaet selv og oppgir å være skapning. Vi hjemfaller til oppløsning i intet.

Dette er skapningens død. Altså dør vi i den grad vi ikke skjelner. Derfor går skapningens naturlige streben i retning av forskjellighet, kamp mot opprinnelig, farlig likhet. Dette kaller man principium individuationis. Dette prinsipp er skapningens vesen. Av dette ser dere hvorfor likheten og ikke forskjelligheten er en stor fare for skapningen.

Derfor må vi skjelne mellom pleromaets egenskaper.
Egenskapene er motsetningspar som det virksomme & det uvirksomme, det fulle & det tomme, det levende & det døde, det forskjellige & det like, det lyse & det mørke, det varme & det kalde, kraften & stoffet, tiden & rommet, det gode & det onde, det skjønne & det heslige, det ene & det mangfoldet etc.

Motsetningsparende er pleromaets egenskaper, egenskaper som ikke er, fordi de opphever hverandre.

Da vi er pleromaet selv, har vi også alle disse egenskapene i oss; da vårt vesens grunn er forskjellighet, har vi forskjellighetens navn og tegn, hvilket betyr:

For det første: Egenskapene er forskjellig og adskilte i oss, derfor opphever de hverandre ikke, men er virksomme. Derfor er vi offer for motsetningsparende. I oss er pleromaet splittet.

For det annet: Egenskapene tilhører pleromaet, og vi kan og skal bare besitte dem eller leve i forskjellighetens navn og tegn. Vi skal adskille oss fra egenskapene. I pleromaet opphever de hverandre, ikke i oss. Adskillelse fra dem forløser.

Når vi streber etter det gode eller skjønne, glemmer vi vårt vesen, som er forskjellighet, og vi hjemfaller til pleromaets egenskaper, som er motsetningsparende. Vi anstrenger oss for å oppnå det gode og det skjønne, men samtidig griper vi det onde og det stygge, for i pleromaet er de ett med det gode og det skjønne. Når vi imidlertid er tro mot vårt vesen, nemlig forskjelligheten, da adskiller vi oss fra det gode og det skjønne, og derfor også fra det onde og det stygge, og vi faller ikke inn i pleromaet, nemlig i intetheten og oppløsningen.

Dere innvender: Du sa at det forskjellige og like er pleromaets egenskaper. Hvordan er det når vi streber etter forskjellighet? Er vi da ikke tro mot vårt vesen? Og må vi også hjemfalle til likheten når vi streber etter forskjellighet?

Dere skal ikke glemme at pleromaet ikke har noen egenskaper. Vi skaper dem gjennom tenkningen. Når dere altså streber etter forskjellighet eller likhet eller andre egenskaper, da streber dere etter tanker som tilflyter dere fra pleromaet, nemlig tanker om pleromaets ikke-værende egenskaper. Idet dere løper etter disse egenskapene, faller dere igjen inn i pleromaet og oppnår forskjellighet og likhet på én gang. Ikke deres tenkning, men deres vesen er forskjellighet. Derfor skal dere ikke strebe etter forskjellighet, slik dere tenker den, men ETTER DERES VESEN. Derfor finnes det i grunnen bare én streben, nemlig en streben etter ens eget vesen. Hvis dere hadde denne streben, behøvde dere heller ikke vite noe som helst om pleromaet og dets egenskaper og ville allikevel komme til det riktige målet i kraft av deres vesen. Men da tenkningen gjør fremmed ovenfor vesenet, må jeg lære dere den kunnskap som dere kan holde deres tenkning i tømme med.

SERMO II

Om natten stod de døde langs veggene og ropte: Om Gud vil vi vite. Hvor er Gud? Er Gud død? Gud er ikke død, han er like levende som noensinne. Gud er skapning, for han er noe bestemt og derfor forskjellig fra pleromaets egenskap, og alt jeg sa om skapningen, gjelder også for ham.

Han adskiller seg imidlertid fra skapningen med at han er langt mer utydelig og ubestemmelig enn skapningen. Han er mindre adskilt enn skapningen, for han vesens grunn er virksom fylde, og bare for så vidt som han er bestemt og adskilt, er han skapning, og for så vidt er han tydeliggjøring av pleromaets virksomme fylde.

Alt det vi ikke adskiller, falder inn i pleromaet og oppheves med sin motsetning. Derfor, hvis vi ikke skiller ut Gud, er den virksomme fylden opphevet for oss.

Gud er også pleromaet selv, slik også ethvert minste punkt i det skapte og i det uskapte er pleromaet selv.

Den virksomme tomhet er Djevelens vesen. Gud og Djevel er det første tydeliggjøringer av den intethet vi kaller pleroma. Det er likegyldig om pleromaet er eller ikke er, for det opphever seg selv i alt. Ikke slik i skapningen. For så vidt som Gud og Djevel er skapninger, opphever de hverandre ikke, men består ovenfor hverandre som virkelige motsetninger. Vi behøver intet bevis for deres væren, det er tilstrekkelig at vi stadig taler om dem. Selv om ingen av dem eksisterte, ville skapningene ut fra forskjellighetens vesen stadig skille dem ut fra pleromaet.

Alt det forskjelligheten tar ut fra pleromaet, er motsetningspar, og derfor hører også Djevelen alltid til Gud.

Denne samhørigheten er så inderlig, og, som vi har lært, også i deres liv så uoppløselig som pleromaet selv. Det kommer av at de to står helt nær ved pleromaet, hvor alle motsetninger er opphevet og ett.

Gud og Djevel adskilles ved hjelp av fullt og tomt, avling og ødeleggelse. Det virkende er felles for dem. Det virkende knytter dem sammen. Derfor står det virkende over dem begge og er en gud over Gud, for det forener fylden og tomheten i virkningen.

Dette er en gud dere ikke visste om, for menneskene glemte ham. Vi nevner hans navn - Abraxas. Han er enda mer ubestemt enn Gud og Djevel.

For å skjelne Gud fra ham, kaller vi Gud Heli os eller sol.

Abraxas er virkning, ham står intet annet imot enn det uvirkelige, derfor hans virkende natur som utfolder seg fritt. Det uvirkelige er ikke, og yter ikke motstand. Abraxas står over solen og Djevelen. Han er usannsynlig sannsynlig, det uvirkelig virkende. Hadde pleromaet hatt et vesen, ville Abraxas vært tydeliggjøringen av det.

Han er riktignok selve det virkende, men ingen bestemt virkning, derimot virkning overhodet. Han er uvirkelig og virkende fordi han ikke har noen bestemt virkning. Han er også skapning, da han er forskjellig fra pleromaet. Solen har en bestemt virkning, likeens djevelen, derfor forekommer de oss langt mer virksomme enn den ubestemmelige Abraxas.

Han er kraft, varighet, forvandling. Her laget de døde stort spetakkel, for de var kristne.

SERMO III

De døde kom opp som tåke fra sumper og ropte: Tal videre til oss om den øverste gud.

Abraxas er den vanskelig erkjennbare gud. Hans makt er den største, for mennesket ser den ikke. Av solen ser mennesket summum bonum , av Djevelen infinum malum . Men av Abraxas det i alle henseender ubestemt liv , som er det godes og det ondes mor.

Livet synes å være svakere enn summum bonum, og derfor er det også vanskelig å tenke seg at Abraxas overgår endog solens makt, den som jo selv er all livskrafts strålende kilde.

Abraxas er sol og samtidig det evig sugende tomhetens, forringerens og oppstykkerens, djevelens svelg.

Abraxas makt er tosidig. Dere ser den imidlertid ikke, for i deres øyne oppheves det som er rettet mot hverandre i denne makt.

Det Gud som solen taler, er liv, det Djevelen taler er død. Men Abraxas taler til det tilbedelsesverdige og fordømte ord som er liv og død på samme tid. Abraxas avler sannhet og løgn, godt og ondt, lys og mørke i det samme ordet og i den samme gjerningen. Derfor er Abraxas forferdelig. Han er praktfull som løven i det øyeblikk den nedlegger sitt bytte. Han er vakker som en vårdag.

Ja, han er selve den store Pan og den lille. Han er Priapos. Han er underverdenens monstrum, en polypp med tusen armer, bevinget slangekrøllhode, villskap. Han er den nederste begynnelsens hermafroditt. Han er herre over de padder og frosker som bor i vannet og stiger på land for å synge i kor ved middag og midnatt. Han er det fulle som gjøres til ett med det tomme.

Han er hellig paring, han er kjærligheten og mordet på den, han er det hellige og dets forræder. Han er dagens klareste lys og vanviddets dypeste natt. Å se ham vil si blindhet, å erkjenne ham vil si sykdom, å tilbe ham vil si død, å frykt ham vil si visdom, å ikke motstå ham vil si forløsning.

Gud bor bak solen, Djevelen bak natten. Det Gud føder ut av lyset, trekker Djevelen inn i natten. Men Abraxas er verden, selve dens tilblivelse og forsvinning. Til hver av Guds sols gaver setter Djevelen sin forbannelse.

Alt hva dere ber om fra Gud sol, gir Djevelen virkekraft. Dette er den fryktelige Abraxas. Han er den mektigste skapning og i ham forskrekkes skapningen over seg selv. Han er skapningens åpenbare innsigelse mot pleromaet og dets intensitet. Han er sønnens forferdelse for moren. Han er morens kjærlighet til sønnen. Han er jordens henrykkelse og himmelens grusomhet. Mennesket stivner for hans åsyn. For ham finnes ikke spørsmål og ikke svar. Han er skapningens liv. Han er forskjellighetens virke. Han er menneskets kjærlighet. Han er menneskets tale. Han er menneskets skinn og skygge. Han er den villedende virkelighet. Her hylte og raste de døde, for de var ufullendte.  

SERMO IV

 De døde fylte rommet og sa: Tal til oss om guder og djevler, forbannede. Guds sol er det høyeste gode, Djevelen det motsatte, altså har dere to guder. Men det finnes mange høye goder og mange tunge onder, og blant dem finnes det to gudedjevler, den ene er brennende og den andre er voksende.

Det brennende er Eros i flammens skikkelse. Den lyser idet den fortærer. Det voksende er livets tre , det grønnes idet det samler opp levende stoff mens det vokser. Eros flammer opp og dør hen, men livstreet vokser langsomt og jevnt gjennom umåtelige tider. Godt og ondt blir til ett i flammen. Godt og ondt blir til ett i treets vekst. Livet og kjærligheten står mot hverandre i sin guddommelighet. Umåtelig som stjernenes hærskarer er gudenes og djevlenes tall. Hver stjerne er en gud, og hvert rom en stjerne fyller, er en djevel. Men hele det tomfulle er pleromaet. Virkningen av det hele er Abraxas, bare det uvirkelige står mot ham.

Fire er hovedgudenes tall, for fire er tallet på utmålingen av verden. Én er begynnelsen, Gud sol. To er Eros, for han knytter to sammen og utbrer seg lysende. Tre er livets tre, for det fyller rommet med legemer. Fire er Djevelen, for han åpner alt lukket; han løser opp alt formet og legemlig; han er ødeleggeren i hvem alt blir til intet.

Heldig er jeg som er gitt å erkjenne gudenes mangfold og forskjelligaretthet. Ve dere som erstatter dette uforenelige mangfold med den ene Gud. Derved skaper dere plagen ved ikke å forstå det skapte og ødeleggelsen av skapelsen, hvis vesen og higen er forskjellig. Hvordan skal dere gjøre dere tro mot deres vesen når dere vil gjøre det mangfoldige til ett? Det dere gjør med gudene, skjer også med dere selv. Dere blir alle gjort like og dermed er deres vesen ødelagt.

For menneskets skyld skal det herske likhet, men ikke for guders skyld, for det er mange guder, men få mennesker. Gudene er mektige og tåler sitt mangfold, for som stjernene står de ensomme og i uhyrlig avstand fra hverandre. Menneskene er svake og tåler ikke sitt mangfold, og de bor tett sammen og trenger fellesskapet for å kunne tåle sin særegenhet. For forløsningens skyld lærer jeg dere også det forkastelige, for hvis skyld jeg ble forkastet.

Gudenes mangfold svarer til menneskenes mangfold. Utallige guder venter på å bli mennesker. Utallige guder har vært mennesker. Mennesket har del i gudenes vesen, det kommer fra gudene og går til Gud.

På samme måte som det ikke har noen hensikt å fundere over pleromaet, har det heller ingen hensikt å tilbe mangfoldige guder. Minst hensikt har det å tilbe den første Gud, den virksomme fylde og summum bonum. Ved vår bønn kan vi ikke legge til noe og ikke trekke noe fra, for den virksomme tomhet sluker alt. De lyse guder danner himmelhvelvingen, den er mangfoldig og utvider og forstørrer seg i det uendelige. Dens øverste herre er Guds sol.

De mørke gudene danner jordverdenen. De er enkle og forminsker seg i det uendelige. Deres underste herre er Djevelen, måneånden, jordens drabant, mindre og kaldere og dødere enn jorden.

Det er ingen forskjell i makt mellom de himmelske og de jordbundne gudene. De himmelske forstørrer, de jordbundne forminsker. Umåtelig i begge retninger.

SERMO V

De døde spottet og ropte: Lær oss, du narr, om kirke og hellig samfunn.

Gudenes verden manifesterer seg i åndeligheten og kjønnsligheten. De himmelske viser seg i åndeligheten, de jordbundne i kjønnsligheten. Åndelighet mottar og oppfatter. Den er kvinnelig, derfor kaller vi den mater coelestis , den himmelske mor. Kjønnslighet avler og skaper. Den er mannlig, derfor kaller vi den fallos, den jordbundne far. Mannens kjønnslighet er jordbundet, kvinnens kjønnslighet er himmelsk.

Mannens åndelighet er himmelsk, den går til det større. Kvinnens åndelighet er mer jordbundet, den går til det mindre. Løgnaktig og djevelsk er mannens åndelighet som går til det mindre. Løgnaktig og djevelsk er det kvinnelige, som går til det større. Hver skal gå til sitt sted. Ved hverandre blir mann og kvinne til djevel hvis de ikke skiller sine åndelige veier, for skapningens vesen er forskjellig.

Mannens kjønnslighet går til det jordbundne, kvinnens kjønnslighet går til det åndelige. Mann og kvinne blir ved hverandre til djevel hvis de ikke skiller sin kjønnslighet.

Mannen skal erkjenne det mindre, kvinnen det større.

Mennesket skal skille seg fra åndeligheten og fra kjønnsligheten. Det skal kalle åndeligheten Mor og stille henne mellom himmel og jord. Det skal kalle kjønnsligheten fallos og stille den mellom seg og jorden, for Moren og Fallos er overmenneskelige demoner og manifestasjoner fra gudeverdenen. De er mer virksomme for oss enn for gudene fordi de er nært beslektet med vårt vesen. Hvis dere ikke skiller dere fra kjønnslighet og åndelighet og ikke betrakter dem som vesener over dere, hjemfaller dere til dem som egenskaper ved pleromaet. Åndelighet og kjønnslighet er ikke deres egenskaper, ikke ting dere eier og omfatter, men de eier og omfatter dere, for de er mektige demoner, gudenes fremtredelsesformer, og derfor ting som rekker ut over dere og består i seg selv. Den ene har ikke en åndelighet for seg eller en kjønnslighet for seg, men står under åndelighetens og kjønnslighetens lov. Derfor unngår ingen disse demonene. Dere skal betrakte dem som demoner og som felles sak og fare, som en felles byrde livet har pålagt dere. Slik er også livet en felles sak og fare for dere, likeledes gudene og den fryktelige Abraxas.

Mennesket er svakt, derfor er fellesskap uunnværlig; er det ikke fellesskap i Morens tegn, så er det i fallos´ tegn. Intet fellesskap er lidelse og sykdom. Uten fellesskap er det splittethet og oppløsning.

Forskjellighet fører til enkeltværen. Enkeltværen er mot fellesskap. Men på grunn av svakheten i menneskets vilje ovenfor gudene og demonen og deres uovervinnelige lov, er felleskap nødvendig. Derfor skal det være så meget fellesskap som mulig, ikke for menneskenes skyld, men for gudenes. Gudene tvinger dere til fellesskap. Så meget som de tvinger dere til fellesskap, er nødvendig, mer er av det onde.

I fellesskapet skal enhver underordne seg den andre slik at fellesskapet opprettholdes, for dere trenger det.

I enkeltværen skal den ene overordne seg den andre slik at enhver kommer til seg selv og unngår slaveri.

I fellesskapet skal avhold gjelde, i enkeltværen ødselhet. Fellesskapet har dybde, enkeltværen er høyde. Det riktige mål i fellesskap renser og opprettholder. Det riktige mål i enkeltværen renser og tilføyer. Fellesskapet gir oss varmen, enkeltværen gir oss lyset.

SERMO VI

Kjønnslighetens demon kommer til vår sjel som en slange. Den er halvt menneske og kalles tankeønske.

Åndelighetens demon senker seg ned i vår sjel som den hvite fuglen. Den er halvt menneskesjel og heter ønsketanke.

Slangen er en jordbunden sjel, halvt demonisk, en ånd og beslektet med de døde ånder. Som disse svermer de også rundt tingene på jorden og får oss til å frykte dem, eller de pirrer vår begjærlighet. Slangen er kvinnelig av natur og søker stadig selskap hos de døde som er lenket til jorden, slike som ikke fant veien over, nemlig til enkeltværen. Slangen er en hore som horer med Djevelen og de onde åndene, en slem tyrann og en plageånd som alltid fører til det verste fellesskap. Den hvite fuglen er en halvt himmelsk menneskesjel. Den dveler hos Moren og stiger av og til ned. Fuglen er mannlig og er virkende tanke. Den er kysk og ensom, og Morens budbringer. Den flyr høyt over Jorden. Den påbyr enkeltværen. Den bringer budskap om de fjerne som gikk foran, og er fullendt. Den bærer vårt ord opp til Moren. Hun går i forbønn, hun advarer, men hun har ingen makt ovenfor gudene. Hun er et kar for solen. Slangen går ned og lammer den falliske demon med list, eller opphisser den. Den bærer med seg opp det jordbundnes altfor slu tanker, de som kryper inn gjennom alle hull og med begjær suger seg fast overalt. Slangen ønsker riktignok ikke dette, men den må være til nytte for oss. Den flykter unna vårt grep og viser oss på denne måte den veien vi ikke fant ut av med menneskeviddet.

De døde så på ham med forakt og sa: Slutt å tale om guder, demoner og sjeler. Dette visst vi i grunnen for lengst.

SERMO VII

Men om natten kom de døde igjen med ynkelige geberder og sa: Én ting til, vi glemte å nevne det, lær oss om mennesket.

Mennesket er en port, gjennom hvilen dere trer ut av gudenes, demonenes og sjelens ytre verden og inn i den indre, fra den større verden og inn i den mindre. Lite og tomt er mennesket, dere har det allerede bak dere, og dere er igjen i det uendelige rom, i det mindre eller indre uendelighet.

Uendelig langt borte står en eneste stjerne i senit. Dette er den enes gud, dette er hans verden, hans pleroma, hans guddommelighet.

I denne verden er mennesket Abraxas som føder sin verden eller oppsluker den. Denne stjerne er menneskenes gud og mål. Dette er menneskets ene førende gud, i ham går mennesket i ro, til ham går sjelens lange reise etter døden, i ham stråler som lys alt det som holder mennesket tilbake fra den større verden.

Til denne ene skal mennesket be.

Bønnen forøker stjernens lys, den slår en bro over døden, den bereder livet i den mindre verden, og forminsker den større verdens håpløse ønsker. Når den større verden blir kald, lyser stjernen.

Intet er mellom mennesket og dets ene gud såfremt mennesket kan vende sine øyne bort fra Abraxas´ flammende skuespill.

Mennesket her, Gud der. Svakhet og tomhet her, evig skaperkraft der. Her fullstendig mørke og fuktig kjølighet, der het sol.

Derpå tiet de døde og steg opp som røk over hyrdens ild, hyrden som om natten vokter sin hjord.

ANAGRAMMA:

NAHTRIHECCUNDE

GAHINNEVERAHTUNIN

ZEHGESSURKLACH

Lofotpyramiden



Copyright © 2005 Lofotpyramiden X - Lofoten - Post til Lofotpyramiden