Middelalderen blir ofte kalt mørk, men hvor mørk var den egentlig? Bare tenk på hva vi har å takke Middelalderen for : Tempelherrene, Tempelridderne, Katharene, Albigenserne, Alkymistene, Korsfarere, Rosebkreuzerne, Frimurerne, og sist men ikke minst Mystikerne, med blant andre Jakob Böhme og Terese av Avila for bare å nevne et par . Bak i kulissene er det i det siste kommet fram enda en hemmelig orden; Priure de Sion , etter sigende Tempelherrenes oppdragsgivere og åndelige ledere. Alle disse ordner og organisasjoner formet det Europa vi ser i dag, på godt og ondt. Det religiøse aspektet, og respekten for religionene synes å være forvunnet i dag. Det ser ut til at den sterkestes rett er toneangivende. Kanskje Middelalderen ikke var så mørk allikevel?

Alkymististene

" Alkymi, læren om å forvandle uedle metaller til gull. Oldtidens og middelalderens alkymister strevde forgjeves og i blinde for å oppnå grunnstoffdannelser som først er blitt mulig i dette århundre. De mente å oppnå sin hensikt ved et magisk stoff, De vises sten, Mercurius Philosophorum . Karakteristisk for Alkymien er blandingen av en vitenskapelig metodikk, og ren magi. Det gav allikevel støtet til eksperimentell kjemi, som ledet til mange nyttige stoffer, som gjorde at blant annen svovelsyre og salpetersyre ble oppfunnet." står det i et norsk leksikon. Leksikonforfatteren bevitner det som dessverre så ofte skjer i "vårt opplyste tid, eller dette århundre." Vi undervurderer det vi ikke med vår materialistiske innstilling tror på. Å kalle noe som vi overhode ikke har noe greie på, og ikke har undersøkt, for magi og overtro, viser jo vår egen dumhet. "De strevde forgjeves og i blinde for å gjøre noe, som vi først i vårt århundre kunne oppnå!” Hvordan vet vi det? Alkymistene sa aldri at det eneste de ville var å lage profant gull, men det var kanskje noe av det de også kunne gjøre når de gjorde noe de kalte "Det Store Verket" - det å forvandle menneskets indre til gull. Med andre ord, de var de første som for alvor syslet med den tanken at det gikk an å forvandle menneskesinnet – eller som Frimurerne sier i dag: Å foredle mennesket.

Jung mente at alkymistene er det mellomleddet som bant ham og hans psykologi til de før omtalte Gnostikere, eller de kristne sannhetssøkere. Gjennom alkymistene får vi våre psykologiske røtter igjen, noe som kirkefedrene har forsøkt å hinder oss i helt siden de tilranet seg makten for femten hundre år siden.

Carl Gustav Jung sier at han brukte hele femten år av sitt liv for å få med seg det mest elementære av alkymistenes lære. Han gjorde med dette et pionerarbeide som vi kan benytte oss av, og som mange gjør uten å skjenke Jung en tanke, eller opplyse at deres tanker er farget av, eller er direkte avskrift av det Jung har skrevet, og som stammer fra hans tankeverden.

Louis Pawels og Jacques Bergier sier i boka "Den fantastiske virkelighet":

"Man kjenner over hundre tusen alkymistiske bøker, eller manuskripter; denne enorme litteratur hvis opphavsmenn er førsteklasses hoder, innflytelsesrike og rettskafne menn. Denne uhyrlige litteratur, som høylytt erklærer at den bygger på kjensgjerninger og realiteter, som er bevist gjennom forsøk, er aldri noen sinne blitt utforsket vitenskapelig. Den herskende tankegang, i fortiden katolsk, nå rasjonalistisk, har smidd en ring av forakt rundt denne disse tekster. "Men", skriver Jacques Bergier, som er atomfysiker og hobbysalkymist - "Hundre tusen bøker og manuskripter kunne kanskje inneholde noen av energienes og materiens hemmeligheter, det er i hvert fall det de selv forteller. Konger, fyrster og republikker har støttet utallelige ekspedisjoner til fjerne land og finansierte vitenskapelige undersøkelser av alle slag. Men aldri har et team av kryptografer, historikere, fysikere, kjemikere, matematikere, filologer og biologer vært samlet i et komplett alkymistisk bibliotek, med ett for øyet - Å undersøke hva det finnes av sant og nyttig i disse gamle skrifter."

Bergier som jo er fysiker, ser først og fremst på alkymien som en fysisk aktivitet, og som materiens forvandling. Av denne grunn har han bare overfladisk kjennskap om menneskets psykologiske side, og beviser hvor vanskelig det er for "fagidioter" å se over til andre fagdisipliner.

Han overser at han er like blind som dem han i sin fortvilelse "over den gjengse tankegang" kritiserer, og går selv i denne fellen. Han fortsetter nemlig: "I den alkymistiske litteraturen har vi også funnet et imponerende antall tekster, som virker som om de er skrevet av sinnssyke. Dette vannviddet har man forsøkt å tolke psykoanalytisk. (Jung: Psykologi und Állchimie ).”

Men for det første representerte ikke Carl Gustav Jung den psykoanalytiske bevegelse, og for det andre tolket han ikke alkymistene som sinnssyke, men som mennesker som arbeider på noe han kalte Individuasjonsprosessen – Jacques Bergier, som ellers er et utmerket menneske, feller en dom over en av det tjuende århundres største tenkere, uten å sette seg inn i det han sier. Det er i sannhet vanskelig å skue over sin snevre yrkesgrense, men det vil i det lange løp lønne seg! Noe som Jung gjorde hele sitt liv som vitenskapsmann. Får å få et lite innblikk i Carl Gustav Jungs idéverden, er det kanskje på sin plass å si noen få ord om hans mening om alkymien: "Det ubevisstes psykologi var blitt innført av Freud med den klassiske gnostiske seksualmotiver på den ene side, og den onde farsautoriteten på den andre. Motivet med den gnostiske Jahve viste seg på nytt i Freuds myte om urfaderen og det dystre overjeget, som stammet fra det faderlige opphav. I Freuds myte åpenbarte han seg som en demon, som har fembrakt en verden av skuffelser, illusjoner og lidelser. Men utviklingen til materialismen, som allerede var forutvarslet i alkymiens beskjeftigelse med stoffets hemmelighet, hadde sperret utsynet for Freud til et videre og vesentlig aspekt i Gnostisismen, nemlig urbildet av ånden, som en annen høyere Gud. Ifølge gnostisk tradisjon var det denne høyere Gud som sendte blandekaret, karet til åndelig forvandling, til hjelp til menneskene. Blandekaret er et kvinnelig prinsipp, som ikke har funnet noen plass i Freuds patriarkalske verden.

Denne fordom var Freud riktignok ikke alene om. I den katolske åndsverden har man først nå, etter århundrelang nøling gjort noe med denne fordommen. Først ganske nylig er Gudsmoderen og Kristi bud blitt funnet verdig til opptakelse i det Guddommelige Thalamus (Brudekammer), og dermed fått en tilnærmet anerkjennelse. (Dette skjedde i 1952.) I den protestantiske og den jødiske verden hersker nå som før Faderen. I motsetning til dette har det kvinnelige prinsipp alltid spilt en likeverdig rolle sammen med det mannlige prinsipp i den Alkymistiske Hermetiske filosofi. Et av de viktigste kvinnelige symbolene i Alkymien var det karet som substansene ble blandet i. I sentrum for min psykologiske oppdagelse stod likeens en prosess av indre forvandling: Individuasjonen.

Før jeg oppdaget alkymien, hadde jeg gang på gang en drøm som handlet om det samme motiv: Ved siden av mitt hus sto det alltid et annet, det vil si, en annen fløy eller et tilbygg, som var fremmed for meg. Hver gang undret jeg meg i drømmen over at jeg ikke kjente huset, enda det alltid hadde vært der. Til slutt kom en drøm hvori jeg kom inn i den andre fløyen. Der oppdaget jeg et vidunderlig bibliotek, som for en stor del stammet fra det 16. og 17. århundre. Store tykke foliater, innbunnet i svinelær, stod langs veggene. Blant dem var det noen som var utstyrt med kobberstikk av selsom natur og inneholdt avbildinger av underlige symboler, som jeg aldri hadde sett maken til. Jeg visste den gang ikke hva de skulle gi uttrykk for, og oppdaget først meget senere at det var alkymistiske symboler. I drømmen opplevde jeg bare en eventyrlig fortryllelse som utgikk fra dem og hele biblioteket. Det var en middelaldersk samling av håndskrevene bøker, trykt i det 16. århundre.

Den ukjente fløyen var en del av min personlighet, et aspekt av meg selv; den forestilte noe som tilhørte meg, men som ikke den gang var meg bevisst. Fløyen, og særlig biblioteket siktet til alkymien, som jeg ikke kjente noe til, men hvis studium forestod meg. Omkring 15 år senere, hadde jeg samlet meg et noenlunde tilsvarende bibliotek i virkeligheten. Den avgjørende drømmen, som foregrep mitt møte med alkymien, kom omkring 1926: Jeg er i Syd-Tyrol. Det er krig. Jeg befinner meg ved den italienske front og kjører tilbake til frontsonen med en liten mann, en bonde, på kjerren hans. Rundt omkring slår det granater ned, og jeg vet at vi må videre så fort som mulig, for det er meget farlig. Vi må over en bro og gjennom en tunnel, hvis hvelving er til dels ødelagt av granater. Idet vi komme gjennom tunnelen, ser vi foran oss et solrikt landskap, og jeg gjenkjenner landskapet rundt Verona. Under meg ligger byen, alt badet i fullt sollys. Jeg er lettet, og vi kjører ut på den grønne, blomstrende lombardiske sletten. Veien går gjennom det vakre vårlandskapet, vi ser rismarkene, oliventrærne og vinrankene. Da får jeg tvers over veien se en stor bygning, et herresete av stort format, omtrent som et slott til en norditaliensk fyrste. Det er et karateristisk herskapshus, med mange utbygg og annekser. Som i Louvre går veien forbi slottet gjennom et stort gårdsrom. Den lille kusken og jeg kjører gjennom porten og kan herfra se en annen fjern port ut på det sollyse landskapet igjen. Jeg ser meg om: Til høyre er herskapshusets fasade, til venstre tjenerboligen og stallene, låven og alle uthusene, de strakte seg langt bortover. Idet vi kom midt inn på gårdsplassen skjer det noe uventet: Med et brak faller begge portene i. Bonden springer ned fra bukken og roper: " Nå er vi sperret inne i det 17. århundre!" Registrert tenker jeg: "Ja det er vel så! – Men hva kan man gjøre med det? Nå er vi fanget for år fremover!" Men så får jeg en trøstende tanke: "En gang, om mange år, kommer jeg ut igjen." Etter denne drømmen, fortsetter Jung, pløyde jeg gjennom tykke bind av verdenshistorie, religionshistorie og filosofihistorie, uten å finne noe som kunne forklare drømmen for meg. Først senere forstod jeg at drømmen siktet til alkymien.

Dens høydepunkt faller i det 17. århundre. Merkelig nok hadde jeg helt glemt hva Herbert Silber skriver om alkymien. På den tid hans bok kom ut, stod alkymien som noe verdensfjernt og latterlig for meg, hvor stor pris jeg enn satte på Silberts positive synspunkt. Jeg korresponderte den gang med ham, og uttrykte min enighet med ham.

Men som hans tragiske død viser - han begikk selvmord – ble ikke hans oppdagelse av problemene fulgt av innsikt i dem. Silbert hadde hovedsakelig brukt sent materiale, som jeg ikke kunne få stort ut av. De sene alkymistiske tekstene er fantastiske og barokke; bare når man kjenner tydningen innser man at det finnes meget verdifullt også i dem.

Først gjennom teksten i "Den gyldne blomst," som tilhører den kinesiske alkymi, og som jeg hadde fått av Richard Wilhelm i 1928, kom jeg alkymien nærmere. Den gang våknet ønsket i meg om å bli kjent med alkymistene. Jeg gav en bokhandler i München i oppdrag å melde fra til meg om han skulle få alkymistiske bøker i hendene. Ikke lenge etter fikk jeg tilsendt første sending - "Artis Auriferae Duo," (1593) en omfangsrik samling latinske tekster, blant hvilke en rekke av "klassikerne" befinner seg.

Men denne boken ble nå først til å begynne med liggende i nesten to år. Av og til så jeg på bildene, og hver gang tenkte jeg:" Herregud for noe sludder! – Det der er det jo umulig å forstå noe av!" – Men det slapp ikke taket i meg, og jeg satte meg fore å studere verket grundig. Neste vinter begynte jeg med det, og snart fant jeg lesningen fascinerende og opphissende. Tekstene forekom meg riktignok stadig vekk å være noe eklatant vrøvl, men ofte støtte jeg på steder som syntes meg betydningsfulle, av og til fant jeg til og med et par setninger jeg trodde jeg forstod. Til slutt gikk det opp for meg at det dreide seg om symboler som var gamle kjenninger av meg. "Det er jo fantastisk, " tenkte jeg, "det må jeg lære og forstå!" – Jeg var nå helt bergtatt og fordypet meg i bindene så ofte tiden tillot det. En natt jeg igjen satt å studerte tekstene, kom jeg plutselig på en drøm, hvori jeg var "fanget i det 17. århundre." Endelig forstod jeg meningen med den og visste: Ja, der har vi det! Nå er jeg fordømt til å studere hele alkymien fra begynnelsen!"

Jeg trengte ennå lang til for å finne tråden i de alkymistiske tankebaners labyrint, for det var ingen Ariade som trykket den i hånden på meg. I "Rosarium" merket jeg at visse selsomme uttrykk og vendinger ofte gjentok seg. Således for eksempel "svovle et coaguala, " "unum vas," "lapis," "prima materia, "Merscurius," og så videre. Jeg så at disse uttrykkene stadig ble brukt i en bestemt mening, som jeg imidlertid ikke med sikkerhet kunne få tak i. Så bestemte jeg meg for å lage et stikkordregister med krysshenvendelser. I tidens løp har jeg samlet mange tusen stikkord, det ble mange bind bare med utvalgte ord. Jeg fulgte en ren filologiske metode, som om det skulle dreie seg om et fremmed språk. På denne måten åpnet seg litt etter litt den alkymistiske uttrykksmåten seg for meg. Det var et arbeide som holdt meg i ånde i mer enn ett tiår – Jeg hadde meget snart sett at den analytiske psykologien stemte merkelig overs med alkymien. Alkymistenes erfaringer var mine erfaringer, og deres verden var til en viss betydning min verden. Det var selvfølgelig en ideell oppdagelse for meg, for dermed hadde jeg funnet det historiske motstykket til min egen psykologi om det ubevisste – den fikk så og si historisk grunn under føttene. Muligheten med en sammenligning med alkymien, så vel som den åndelige kontuitet tilbake til gnostisismen, gav substans til min psykologi.

Gjennom beskjeftigelsen med de gamle tekstene kom alle ting på plass: Fantasienes billedverden, erfaringsmaterialet som jeg hadde samlet i min praksis, den slutning jeg hadde trukket av det. Nå begynte jeg å forstå hva dette psykiske innhold betydde fra et historisk synspunkt. Min forståelse for deres typiske karakter som allerede hadde banet seg vei gjennom min utforskning av mytene, ble dypere. Urbildenes og Arketypenes vesen rykket i sentrum for mine undersøkelser, og jeg oppdaget at uten historie gives det ingen psykolog, og fremfor alt ingen ubevisst psykologi. En bevissthetspsykologi kan vel nøye seg med kjennskap til det personlige liv, (Freud) men allerede oppklaringen av en nevrose trenger en anamnese (sykdomshistorie) som går dypere enn bevissthetens viten; og når det under behandlingen kommer uvanlige avgjørelser, så melder det seg drømmer, hvis tydning krever mer enn personlige erfaringer.

I min beskjeftigelse med alkymien ser jeg min indre forbindelse med Goethe. Goethes hemmelighet var samhørigheten med den arketypiske forvandlingsprosess som strekker seg gjennom århundrene. Han oppfattet sin "Faust" som et opus magnum (Det store verk) eller divinum (mål). Derfor sa han riktig at "Faust" var hans hovedbeskjeftigelse, og derfor var hans liv innrammet i dette dramaet. En merker påtakelig at det er en levende substans som levde og virket i ham, en overpersonlig prosess, den store drømmen om Mundus archetypus (den arketypiske verden)."

Jung slutter dette avsnittet med: "Jeg var selv grepet av den samme drøm og har er hovedverk, som begynte i mitt ellevte år. Mitt liv er gjennomvevet av og holdt sammen av et verk og et mål, nemlig å trenge inn i personlighetens hemmeligheter. Alt kan forklares ut fra dette sentrale punkt, og alle mine verker kan henføres til dette tema."

Mens Jung utarbeidet sin egen psykologi har han parapsykiske opplevelser og det var disse opplevelsen som gav ham inspirasjonen til noe han kaller Syv samtaler med de døde, som jeg gjengir her, og som nærmest ble til med automatskrift. Han sier at han stusset over at de døde ikke fant det de søkte i deres verden, da det heter at vi der skal skue ansikt til ansikt, men det virker som om de døde ikke vet mer enn det de vet i dødsøyeblikket, og derfor må de hit til denne verden for å få kunnskaper som er kommet til erkjennelse i livets sone etter deres død.

Lofotpyramiden



Copyright © 2005 Lofotpyramiden X - Lofoten - Post til Lofotpyramiden