Mysteriesamfunnenes lære skiller seg ut fra de offentlige, mer eller mindre mytologiske religionsformer, med en fast indre struktur, som på den ene side kommer fram i tallsymbolikken, og på den andre side med et konsekvent og lett gjenkjennelig symbolspråk.

Den Nordiske gudelære er utformet ned et mangfold av frie, dikteriske tilsetninger. Bak denne frie diktformen, vil en oppmerksom iakttaker lett se en indre esoterisk kjerne, som verken kan forklares med folkefantasien, eller med fri dikteriske utfoldelse. Vi merker det først og fremst ved en konsekvent gjennomført tallsymbolikk.

Den første utvikling symboliseres ved en overgang fra ettallet, gjennom totallet, til den guddommelige tretallet. Sener går dette tretallet igjen i diverse variasjoner. I sin omtale ev Den Gamle Edda, gjør den danske forskeren Karl Gellerup oppmerksom på den egentlige Voluspå, som blir tilbake når vi fjerner en del partier som må sees som fri diktning, faller i tre hovedavdelinger, med tre underavdelinger i hver.

Det samme finner vi i de forskjellige verdener, en oververden, en mellom verden og en underverden, med tre underverdener i hver.

Når det lages verktøy, eller andre symboler til gudene, er det alltid tre og tre: Dvergen Dvalin lager tre, Sindre tre og heksen Grid lager også tre. Og alle forsøker å overgå de andre. Loke har tre onde etterkommere; Fenrisulven, Midgardsormen og Hel. Etter Ragnarok, da den nye verden skal besettes, er det to ganger tre vesener som opptrer, to fra hver av dem – Oververdenen, Mellomverdenen og Underverdenen.

I den Nordiske religion er gudene tre ganger fire, på samme måte som Middelhavslandene, medregnet Egypt.

De fire elementene, ild, luft, vann og jord, spiller en dominerende rolle.
På grunn av at den dikteriske behandlingen var så fri her i Norden, kom ikke den esoteriske opprinnelse så tydelig fram som vi kunne ønske. At ild står som symbol for den høyeste himmel og de mest guddommelige kreftene er klart nok, og at Loke står for det falne lys, fremgår klart i og med at han under hele sin tilværelse assosieres med ild.

Luftens element, eller eterverdenen, trer klart fram hos lysalfene, likesom vannets element hos Vanene, og jordens element hos de underjordiske dvergene. Som vi må regne med i de Nordiske land som Island og Norge, spiller vannet en stor og dominerende rolle, og mellom Vaner og Aser er det en sterk forbindelse. Flere av gudene stammer gjennom et ledd til Vanene – Frey tilhører Vanenes ætt og hans søster Frøya som er Valkyrjenes leder, er den vakreste og den mest avholdte av alle gudene.

Vann og ild er de to viktigste elementene, som representeres av Surt og Mimer. Det er fra Mimers brønn, eller fra Urds kilde, gudene må hente visdom, og det er Gjennom Surts flammer at den siste prøvelse foregår.

Den nordiske religion gjør mest bruk av ytre hendelser og ytre former, uten at de lar det psykiske tre for sterkt fram. Det går ikke tydelig fram at man mener at mennesket er bygd opp av fire elementer, men det finnes antydninger om at man har en slik oppfattning. Men det som imidlertid mer enn noe annet peker på en høytstående esoterisk kjerne, er gudene, deres sammenheng i Kosmos, samt deres liv og utvikling. Kjempene i Jotunheimen er direkte etterkommere av Ymer, det vil si, den udifferensierte materie som jordens beboere er skapt av. Derfor er jotnene i besittelse av evner og krefter som de andre beboerne har mistet.

Det er en seerske fra Jotunheimen som stiger opp fra dypet som proklamerer Voluspå. Og både Vidars og Brages møde er, eller var, kjempekvinner. Det samme var Freys hustru, og det var ni kjempekvinner som fødte Heimdal.

I den esoteriske læren fra Middelhavslandene, har gudene en fast skikkelse, de forandrer seg ikke etter at de har fremstått på skueplassen.
Men slik er det ikke i den Nordiske religionen. De Nordiske guder er under utviklingens lov, og til slutt, ved det endelige oppgjør, gjennomgår de en ildprøve, som gjør at bare en del av dem, nemlig de som har levd en skjult tilværelse, overlever. Dette er forståelig ut fra den forutsetningen, at de tolv guder er symboler på det psykiske/åndelige, som er både i og utenfor mennesket. Både det enkelte individ og Kosmos utvikler seg mot et mål gjennom prøvelser og lidelser. Til slutt kommer ildprøven, som gjør at det timelige faller bort. Bare det uforgjengelige, det som har levd i det skjulte blir tilbake, på samme måte som det rene gull blir tilbake når slagget fjernes fra smeltedigelen. Denne oppfattelse er i god overensstemmelse med den kristne religion, slik den kommer til uttrykk i Johannes åpenbaring i Det nye testamentet.

Den esoteriske kjernes opprinnelse  
Hvor skal vi søke etter kilden til denne mysteriekunnskap, som i høy grad preger den Nordiske religionen? Det er forholdsvis lett å trekke sammenligninger med andre religioner, for eksempel den Greske: De nordiske kjemper tilsvarer de Greske titaner, gudenes sendebud, Hermod, tilsvarer den Greske Hermes, (som ikke må forveksles med den Egyptiske Hermes, som Grekerne kalte Den trefold store) den Nordiske Vidar, minner om Pan – og så videre. Slike overensstemmelser finnes i alle religioner, så det gir ikke noe svar på hvor den Nordiske religion stammer fra, eller hvor vi skal søke dens opphav.

De eldste forfatterne som skriver om Kelterne, for eksempel Grekerne, snakker om et land i Norden som de kaller for Hyperborernes land, landet med de lyse netter, renhetens og gudsfryktens land.
Disse eldste forfatterne, snakker om to forskjellige Keltere, den ene har lyst hår, blå øyne og har et langt hode og ansikt, smal nese og stor kroppsfigur. Det er mye som tyder på at disse er de som senere er blitt kalt den nordiske mennesketype. De samme forfatterne forteller at Apollon kom fra dette landet i Norden, og at han oppholdt seg der de tre mørkeste månedene i året. Det ser ut til at de eldste Greske filosofer og diktere, har bygget på en tradisjon, som sier at det langt oppe i nord, bodde det et folk med en høyt utviklet kultur, med en dertil svarende mysteriereligion.

Lofotpyramidens anmerkning.
Se: Mystikkens Land Lofoten - Gudene på Trenyken - Hyperborea.

Når vi skal søke etter den gamle Nordiske religions opphav, er det nærliggende å tenke på Druidene, først og fremst. En tradisjon går ut på at Druidenes opprinnelse er å finne i det nordlige Storbritannia, og avstanden til Island og Norge er jo ikke så stor. Men både Druidenes og Nordens religion, viser tydelige innslag av orientalske elementer, og det ligger derfor nærliggende å anta at begge disse religioner har sitt utspring i orienten. Det som først viser seg for vårt indre blikk, er den Iranske høyslette, og/eller den nordvestlige India.

Scarabæus skriver at i et selskap som ble avholdt i Oslo for en del år siden, kom en indisk forsker og en norsk professor, i Nordisk litteratur, til å snakke sammen om den Nordiske religion og mytologi.

Den norske professoren tillot seg å sitere noe fra Edda-kvadene , og til sin store forbauselse fortsatte den indiske forskeren å sitere fra de samme kvadene.

Den Indiske forskeren opplyste at en gammel indisk tradisjon gikk ut på at det i fjern fortid hadde funnet sted en utvandring fra det gamle India til den nordlige Europa.
Han fortalte videre, at flere indiske lærde mente at Odin kommer av Yodin som omtales i det Indiske eposet Visnapurin.

Her fortelles det at Yodin sammen med en del av sine landsmenn utvandret fra det indiske Asigard, og at de dro vestover. Og at det norske navnet Jotunheimen kommer fra det indiske Jyotiheim, som betyr "Strålende lys", og at Edda kommer fra Veda . Videre nevnes det at ravnen er et symbol på visdom i India, på samme måte som uglen er det i Grekenland. Hugin, navet på den ene av Odins ravner, kommer fra Yogin, og Munin, navnet på den andre av Odins ravner, er direkte indisk, og betyr lærd. Dette og mye annet synes å peke på at det er en nær sammenheng mellom Nordisk gudelære og indisk mysteriekunnskap.

Odin

Selv om mye ennå mangler på at den nevnte hypotese er vitenskapelig underbygget, er det allikevel en interessant og spennende teori, som kan stå for en foreløpig forklaring: En representant fra det nordvestlige India, vandrer mot nordvest, inntil han kommer til de Skandinaviske land, hvor han sammen med sine ledsagere, slår seg ned og danner hovedstammen i det (såkalte) germanske folk. Disse indere førte med seg en høytstående mysteriereligion, som på sedvanlig vis ble overlevert gjennom en rekke kvad. I tidens løp blir disse kvadene påvirket av de eiendommelige naturforholdene i de Nordiske landene, og det er disse kvadene, eller restene av dem, som er overlevert til oss gjennom Edda-kvadene, og dermed også den religion som er knyttet til dem.

Bloting kontra ofring
Noe av det som virker mest frastøtende i den Nordiske religionen, er vel all blotingen, de blotet titt og ofte, mens de i Det gamle testamentet ofret enda oftere, dersom de fulgte Guds befalinger på dette området. Snorre, som vi har det meste om Norrøn religion fra, var en kristen skribent, og la sikkert ikke noe imellom når han skulle fortelle om de gamle nordmenns blotinger, men jeg lurer på om det hadde sett litt bedre ut om han, og vi andre, hadde kaldt det for ofring?

I Bibelen foreskrives ofring, enten som blodoffer, røykoffer, førstegrøde offer, og mest sannsynlig menneskeofring. Røykofferet brennes på alteret, mens ved blodofferet, skvettes eller tømmer blodet på alteret. Det er vel mest sannsynlig at også Jesus godtok ofring som en del av Gudstjenesten, for det han reagerte på, var at kremmerne solgte offerdyr i tempelet, ikke at de solgte offerdyr som sådan.

At Abraham ofret, eller den norske varianten, blotet, vet vi fra 1. Mosebok, og at menneskeofring ikke var noe ukjent for ham, ser vi i hans beredvillighet ovenfor sin Gud, når han forlangte at Abraham skulle ofre sin sønn Isak til ham. At Isak ikke ble ofret etter at han ble lagt på offerbålet, kom av at Abraham byttet bort sønnen sin med en bukk som tilfeldigvis hadde satt seg fast i noen busker, og som altså gjorde nytten i dette tilfellet.

I første Mosebok, kan vi lese:
"Du skal lede oksen fram foran sammenkomstens telt, og Aron og hans sønner skal legge deres hender på dens hode. Og du skal slakte oksen for Herrens åsyn ved inngangen til sammenkomstens telt. Du skal ta dens blod og stryke det på alterets horn med dine fingre, og resten av blodet skal du helle ut ved alterets fot. Og du skal ta fettet som dekker innvollene, den store leverlappen og begge nyrene som er i fettet som er på dem, og du skal brenne det på alteret." Etter dette skal det ofres en vær på sin spesielle måte, men Moses skal også gi syndoffer, røykoffer og soningsoffer, så prestene i den gamle Israel stod ikke tilbake for de norske godene, de israelske prestene blotet kanskje mer enn det de gjorde i Norden.

Det er også noe annet som kan virke negativt i våre ører, og det er ordet "hedning".
Ordet "hedning" kommer sammen med mange andre, til dels misforståtte ord, fra Bibelen.
I Bibelen blir de som ikke bor innenfor grensene til Israel, kaldt hedninger, og etter som Israels stammer var mye på vandring, ble de fleste hedninger i deres øyne.

Hedningene var de som bodde "på heden" - utenfor Israels områder. Dette ser vi også i at de første kristne som ikke var fra en av Israels stammer ble kaldt hedningkristne . Så vi er altså hedninger i den gamle Bibelske terminologien. Israels folk, eller stammer, er de eneste som ikke kan smykke seg med denne hederstittelen - Hedning! Men etter som vi nå kaller nesten alle som er av Israelsk opprinnelse for jøder, og når de sammen med araberne er de mest kjente gruppene som er etterkommere av Sem og kaller seg semitter, er vel alle som ikke tilhører Islam, eller den Mosaiske, eller den jødiske tro, hedninger. Og Kristendommen, hva kan vi kalle den? Er den er hedensk religion? – Ja kanskje, da det ser ut til at mye av det vi kaller Jesu lære ser ut til å stamme direkte fra Egypts templer, er vel også hele kristenheten egentlig hedninger, sammen med Moses og profetene.

Hedningene var altså betegnelsen på hvor menneskene bodde, og ikke på hvilken tro de bekjente seg til. Religionenes opphav er i våre dager så lite utforsket, at det nesten bare er spesielt interesserte som ser at de kommer fra den samme kilde. De verdensreligionene som er levende i dag, sammen med oldtidens religioner, kan betraktes som grenene på det samme treet, hvis stamme og røtter vi ikke kjenner. Det er ikke lenger spørsmålet om hvilken religion som er rett eller gal, men hvem det er som treffer menneskene som lever nå, eller da Rama, Krishna, Hermes, Zarathustra, Pythagoras, Sokrates, Buddha, Jesus eller Muhammed levde, for å nevne de mest kjente fra denne gamle tiden

Lofotpyramiden



Copyright © 2005 Lofotpyramiden X - Lofoten - Post til Lofotpyramiden