De følgende sidene kan virke noe kaotiske, men de gjenspeiler den kaotiske tide, og det mangfoldet av skrifter og trosretninger som er karakteristisk for tiden rundt vår tidsregnings begynnelse.

Ifølge den egyptiske historieskriver Manetho hadde Moses vært prest ved tempelet i Helipolis, og var dermed i besittelse av Egypts mysteriekunnskap. Ved utvandringen fra Egypt førte han denne kunnskapen med seg, og under vandringen fikk han bygget en flyttbart tempel, det såkalte ”Tabernakel”. Det var en forenklet miniatyrutgave av det senere så berømte kong Salomos tempel i Jerusalem. Under ørkenvandringen, og enda mer i den salomonske periode i Jerusalem, utviklet det seg et jødisk mysteriesamfunn under ledelse av de jødiske profeter, og det er høyst interessant å legge merke til at jødenes skjebne synes å avspeile seg i den skjebnen som knyttet seg til tempelet.

Under makkabeeroppstanden opptrådte de såkalte ”hasideer”, som betyr de ”fromme”, en vid betegnelse som sikkert omfattet alle rettroende jøder, både fariseerne og de spesielle profettilhengerne eller deres arvtakere. Men etter hvert har navnet kun blitt brukt på profettilhengere, Esseerne, som har skilt seg ut som spesielt ”fromme”. Det er denne sekt, eller retning, som viser seg å være identisk med de Esseere som omtales av Josephus, Philo, Dio Chyssostomus og Synesius. Samfunnet var ikke bare i Palestina, men også i de tilgrensede landene Mesopotamia og Syria, hvor de snakket arameisk og gresk. Det er klart at det måtte finnes et arameisk-gresk ord som svarte til det hebraiske hasid , eller hasideer. Til det hebraiske ord hasid, som betyr from , svarer det arameiske hese. Når vi til dette ordet setter de greske endelsene aioi eller enoi , får vi esaioi eller esenoi, som oversettes med Esseer. At den arameisk-greske form har seiret over det hebraiske i den hellenistiske tidsperiode, er lett å forstå.

Klosteret i Qumran, hvor de såkalte ”Dødehavsrullene” er funnet, er bygget ca 130 år f.Kr. Under de vanskelige trengselsår har sekten beholdt sin militære organisasjon fra makkabeertiden, mens det blant de jødiske makthavere var er rekke stridigheter, som i årenes løp ble mer og mer tilspisset. År 163 f.Kr lot Judas Makkabeus´ bror seg utnevne til yppersteprest. Senere fulgte prestekongen Johannes Hyranus, år 134, Aristolilus I, år 104, Alexander Janneus år 103, og Asristobulus II år 76. Disse prestene var ikke rettmessige arvtagere av stillingen som yppersteprester. Spenningen nådde sitt klimaks ved en rekke kamper hvor ypperstepresten ikke vek tilbane for å drepe sine egne landsmenn i tusentall. Josephus forteller at under Alexander Janneus var forholdene i Palestina så ille at de henvendte seg til kongen av Damaskus, Demertius III og ba om hjelp. Forholdene forverret seg, og til slutt fant romerne det nødvendig å gripe inn. I år 63 f.Kr ble Jerusalem erobret av Pomoeius, og fra nå av var Palestina en romersk provins. I år 47 tillot Julius Cæsar at Jerusalem ble gjenoppbygget. I år 37.f.Kr ble Herodes Den Store statsholder. Dels for å smigre jødene, og fordi han var en elsker av pomp og prakt, restaurerte han Salomos tempel. Han bygde det større og vakrere enn det noen gang hadde vært. (Det hadde også blitt bygget opp igjen en gang tidligere, da kaltes det for Zebubabels tempel.) Under hans etterfølger, Herodes Antipass, fortsatte tempelets utsmykning, og denne utsmykningen varte helt fram til tempelet ble ødelagt.

Under de vanskelige år før Herodes, var Esseerordenens fører ”Den Rettferdige Mester” død, eller drept. Esseerne gjemte da bort sine skriftruller og rømte til Damaskus. Etter Herodes Den Stores død, fire år f.Kr. har de vendt tilbake å bygget klosteret opp igjen. Under Herodes Antipas 4 f.Kr til 39 e.Kr sluttet de fred med romerne, og han satte dem så høyt at de slapp å avlegge den obligatoriske troskapseden til ham selv og keiseren. Ved sin opptagelse i ordenen måtte nemlig Esseerne avlegge en streng ed, men senere skulle de ikke sverge, et ord fra dem skulle være nok. Herodes har altså respektert dette prinsipp. På Kristi tid hadde ordenen sin blomstringstid.

Om deres militære organisasjon, forteller rullene at den var bygget opp etter et fordelingsprinsipp i fire deler: Prester, Levitter Israel og Proselytter. Det er det samme fordelingsprinsipp som ble benyttet under den såkalte Indiske gullalder, ca 1500 – 600 f. Kr, og det synes som om det er herfra Platon har fått ideen om sin idealstat, og det er den samme samfunnsorden vi finner igjen i Europa helt fram til den franske revolusjon.

Om ordenens indre organisasjon får vi flere interessante opplysninger. Oldtidens mysteriesamfunn bestod i prinsippet av tre forberedelsestrinn og tre mysterietrinn. De Eleusinske mysterier omfatter forberedelsestrinnene i tre grader, som ble gjennomgått på tre dager. Hos Esserene omfattet forberedelsestrinnene tre år.

Det første året var elevene passive, og fikk ikke tilgang til Brodermåltidet. –

Det andre året fikk de tilgang til Brodermåltidet (brødbrytningen) men ikke adgang til vinen.

Det tredje året ble de mestere og hadde også adgang til vinen.

(Det er interessant å legge merke til hvordan forholdet til brød og vin går igjen i den katolske kirkes nattverdpraksis. Det er også interessant å legge merke til de tre forberedelsesgrader som går igjen i det moderne Frimureri, hvis utvikling, tilpassning og kulturelle virkning vi kan følge gjennom hele middelalderen.)

Det fremgår av Dødehavsrullene at det strenge edelige taushetsløftet, i det vesentlige gjelder mysteriegradene. Og om disse fortelle Josephus, at de ligner Pytagoreernes mysteriegrader, som hadde sin tradisjon fra Egypt, Babylon, Persia og Grekenland. Det strenge taushetsprinsipp i alle mysteriesamfunn, er et pietetsprinsipp ovenfor det hellige. Man skal vise hva rullene kaller ”forstandig forsiktighet” når man taler om hellige ting. Man skal ikke profanere eller offentlig diskutere ting som strengt tatt ligger over det store flertalls fatteevne. Dødehavsrullene kaster nytt lys over en rekke dunkle spørsmål i Det nye Testamentet: Dualismen, det ondes problem, lidelsesproblemet, spørsmålet om evig fortapelse, den ytterste dom m. m.

Treenighetslæren er klart formulert i Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. I Dødehavrullene forekommer det to eller flere salvede, eller Messiaser, og dette har skapt forvirring. Men den forvirring som har gjort seg gjeldende her, kommer av at de tre høyeste i ordenen må være salvet. Ved brodermåltidet satt Guds representant på jorden midt i selskapet av ordførende. På hans høyre side satt hans prokurator – Sønnen - som den andre salvede. Til venstre satt ypperstepresten som representant får Den Hellige ånd – også salvet.

Den Alxsandriske filosof Philo, som levde samtidig med Jesus, er kjent for sine bestrebelser for å forene jødisk religion med de greske stoikeres filosofi. I den jødiske Kabbala, som var godt kjent i profetsamfunnene, opptrer visdommen (Sophia) på den andre plass i treenigheten. Philo ombytter visdommen med Logos, som svarer til sønnen, og dette bruker også evangelisten Johannes i innledningen av sitt evangelium. De nyeste funn har vist oss, som tidligere nevnt, at opprinnelsen til Logoslæren er funnet i Egypt.

Mens de dramatiske begivenheter fant sted i Palestina, hadde Grekerne en gullalder som varte i minst 400 år. Den ble innledet av Sokrates , død ca 400 f.Kr , som i sin slitte kappe vandret rundt i Athens gater og talte med folk som ville høre på ham. En dag møtte han en yngling som han stilte en del spørsmål, som ynglingen besvarte, hvorpå Sokrates spurte hvor han kunne gå for å finne visdom. Da ynglingen ikke kunne svare på dette, sa Sokrates: ”Følg meg, jeg skal vise deg det.!”

Den ynglingen var den senere så kjente Xenon ( ca 425 – 352 f.Kr), den stoiske filosofs grunnlegger, hvis elev Cleantes har skrevet den berømte Logos-lovsang. Stoikernes høyeste dyd ble uttrykt ved noe de kalte sofrosyne, er et uoversettelig ord som betyr den absolutte sinnslikevekt, og tillit til forsynets styrelse.

I tilknytning til nyplatonikerne nevnes ofte Dionysos Areopagiten, som etter sigende ble omvendt til Kristendommen av Paulus´ forkynnelse i Athen, samt Appolonius fra Tyana, som døde i Efesus år 96 e.Kr. Karakteristisk for nyplatonikerne er deres krav om parapsykiske opplevelser som det bærende grunnlag for det religiøse liv. En religion hvor det ikke lenger forekommer parapsykiske, eller mystiske opplevelser, vil etter hvert stivne i tomme formler og døde ritualer. Det er stor sannsynlighet for at de stivnede formene som forplantet seg i de religiøse ritualene i Egypts nedgangstid, var impulsen til nyplatonismens oppblomstring.

En mellomstilling mellom førkristelig og etterkristelig tradisjon, innehar den før nevnte jødiske universalist Philo som levde i Alexandria på Jesus´ tid. Han røper et så inngående kjennskap Terapeutene i Memphis, at vi må regne med at han var innviet der. På den andre siden var den Terapeutiske orden den vitenskapelige gren av Esseerordenen ved Dødehavet, og denne igjen var en fortsettelse av profettradisjonen som vi kan lese om i Det gamle Testamentet, som igjen i sin tur ble overtatt av urkristendomen. Det er meget mulig at Philo kan ha sett Jesus, og mye taler for at han kjente Johannes. Philo var vel fortrolig med Platon, og tilstrebet som tidligere nevnt, en syntese mellom jødedom og gresk stoisk filosofi.

Etter det vi nå antar, var Døperen Johannes medlem av Esseerordenen, og når det i Det nye Testamentet heter at Johannes gikk ut i ørkenen, betyr det at han gikk i retning av Esseerklosteret ved Dødehavet hvor han hadde fått sin opplæring. Og etter som Jesus sa at Døperen Johannes var den største av alle profeter, må han også nødvendigvis ha vært medlem av denne orden selv. Men hensyn til Jesus´ forhold til ordenen, må vi gå ut fra at han reformerte den og brukte den som plattform for sin forkynnelse, som går ut på at han ville stifte en ny pakt mellom Gud og menneskene. Da Døperen Johannes dro ut for å forkynne Kristi komme, har han tatt noen av sine disipler med seg, og noen av disse fulgte senere Jesus. Noe som viser at Johannes´ disipler kjente Jesus fra før. På Jesus´ tid var Johannes den reformerte ordens leder, og senere ble ordenen overtatt av evangelisten Johannes, hvoretter ordenen ble overtatt av de apostoliske fedre og deres arvtagere. ( I urkristendomen var Fedre navnet på dem som hadde gjennomgått de høyeste religiøse gradene, med profetgraden på toppen.)

Med Apostoliske Fedre forstod man dem som hadde vært sammen med apostlene, eller andre som hadde kjent dem. De betydeligste av de apostoliske fedre var Justinus, Ireneus og Clemens Alexandrinus. Og Justinus sier, med støtte i Johannes evangeliet: ”Kristus er Guds førstefødte Logos, som hele menneskeheten har fått del i. Og alle de som har levd med Logos, er ”kristne”, selv om de blir sett på som gudløse, slike som grekeren Sokrates, Heraklit og menn som dem.” ( Det er en gjengs oppfattelse at forfatterne av de tre evangelistene enten var Jesu disipler, eller levde samtidig med ham. Det korrekte er at de mest sannsynlig ikke kjente Jesus personlig, eller noen av de tolv disipler som tradisjonelt knyttes til ham).

lemens Alexandrinus gir i sitt skrift Stomata , som betyr fragmenter, en temmelig utførlig beskrivelse av mysterienes innhold, men han gjør det klart at han gjør det i en tilsløret form, slik at bare de innviede vi forstå innholdet. Om mysterienes lære som helhet, sier han at den inneholder en fullstendig filosofi, som er så fullstendig at det ikke er noe mer å lære. Den kristne urmenigheten mente at symbolske lære skulle overleveres muntlig, uten noen skriftlig tolkning. Det som ikke kom klart fram i den muntlige tradisjonen, skulle overlates til Den Hellige Ånd, slik at enhver oppfattet og opplevde så mye som hans utvikling tilsa. Og den kristne religionen hadde ennå ikke noen dogmatikk, som den romerskkatolske og den protestantiske kirke er så nedlesset med, men som den greskortodokse har blitt stående ved – den står på utkristendommens grunn, uten dogmer. Det er også noe mer som skiller dem, for mens den romerskkatolske kirke og protestantene, ser på korsfestelsen og oppstandelsen som det sentrale i kristendommen, ser de greskortodokse på forklarelsen på berget som den viktigste hendelsen i Jesu liv.

Lofotpyramiden



Copyright © 2005 Lofotpyramiden X - Lofoten - Post til Lofotpyramiden