For noen år siden kom jeg i kontakt med en prest, og jeg tenkte at, nå endelig hadde jeg muligheten til å diskutere noe av det som lå meg på hjertet. I samtalens gang spurte jeg ham om han hadde lest noe av Carl Gustav Jung, og hva han i tilfelle mente om hans teorier. Jeg burde vært forberedt på det som hendte, men jeg må innrømme at jeg ble en smule paff.

Jeg spør ganske uskyldig: "Har du lest noe av psykologen Carl Gustav Jung?" Han så på meg som om jeg hadde fornærmet ham, og så svarte han: "Du må være klar over at det som Jung skriver, bare er mennesketanker!" – Ja, hva skulle det ellers være?

Av dette lærte jeg en lekse, som jeg sent vil glemme: Ikke forsøk å få noen givende diskusjon med en prest, dersom du ikke er villig til å underkaste deg hans teologiske idéverden. Men det fikk meg til å forsøke å få en oversikt over hva de lærte i de sju årene de studerer teologi. Det de lærer om andre religioner er særdeles tynt! De er opptatt med å studere Bibelen, gjerne på hebraisk, samt kirkehistorie. Men det som interesserer meg mest i den kristne religion, mystikerne, de var protestantiske presteemner ikke interessert i å lære noe om.

I en bokserie som heter "Hovedverker i den kristne litteratur", annet bind, kan vi lese: "Om hele det utvalg som er gjort i dett skrift, gjelder det at man har unngått det mest typiske katolske som kunne virke støtende på protestantiske lesere som søker oppbyggelse. For så vidt gir ikke utvalget noe korrekt bilde av litteraturen som er benyttet. På den andre siden har man heller ikke gått på jakt etter det aparte, men søkt det karakteristiske, det gjennomsnittelige, typiske." - Og det mest typiske for den katolske kirke i middelalderen var mystikerne, som forfatterne utelot for å skåne det protestantiske sinn! Denne tankegangen er kanskje den toneangivende i de rette kristne kretser: Ikke gjør religionen spennende, ikke fortell at noen forsøkte å oppnå kontakt med verdens opphav. Da faller de gjennom, for de har aldri opplevd noe av betydning i deres forhold til sin religion!

En av grunnene til denne, for meg, unnvikende holdningen, er kanskje at folk ikke skal stille for mange spørsmål om Guds vesen. Noe som mange kan ha grunn til å gjøre, dersom de leser Jobs bok, slik som den står skrevet i Bibelen, og uten prestelige tolkninger. Jeg kan godt forstå at mange ikke vil lese Jobs bok, eller hele Jobs bok, for der ser vi kanskje en annen Gud enn den vi hører om fra kirken. Men dersom de gikk til Carl Gustav Jung, William Blake, eller Edvard Munch, ville de kanskje få litt innsikt i vår psykologi, og hva religion kanskje også kan være.

Jung har en bok som på norsk heter "Svar på Job," der han sier at Gud og Satan inngår et veddemål om Jobs karakter. Uten at Job er forberedt på det, og uten grunn, eller er det kanskje noe i det som Jung og Blake mener, at det er psykologi det handler om?

"I landet Us var det en gang en mann som het Job; han var en ulastelig og rettskaffen mann, som fryktet Gud og vek fra det onde. Han fikk sju sønner og tre døtre, og han eide 700 får og 3000 kameler og 500 par okser og 500 par aseninner og hadde en stor mengde tjenere; han var mektigere enn alle Østens menn.

Hans sønner pleide å holde gjestebud, på hver sin dag i hvert sitt hus, og sendte da bud på sine tre søstere, og innbød dem til å ete og drikker med dem. Og så ofte en omgang med slike gjestebud var til ende; sendte Job bud etter dem og helliget dem; han stod opp tidlig om morgenen og ofret brennoffer, et for hvert av dem; for Job sa: "Kanskje mine sønner har syndet og sagt Gud farvel i sitt hjerte." Således gjorde Job alltid.

Så hendte det en dag at Guds sønner kom og stilte seg foran Herren, og blant dem var også satan. Og Herren sa til Satan: "Hvor kommer du fra?" Satan svarte: "Jeg har flakket omkring på jorden." Da sa Herren til Satan: "Har du gitt akt på min tjener Job? For ingen på jorden er som ham – en ulastelig og rettskaffen mann, som frykter Gud og viker fra det onde." Men Satan svarte Herren: "Mon Job frykter Gud for intet? Har du ikke hengt ved ham og hans hus og alt som hans er, på alle kanter? Hans henders gjerninger har du velsignet og hans hjord har bredt seg ut over landet. Men bare rekk ut din hånd og rør ved noe som er hans! – Da vil han visselig si deg farvel like i ditt ansikt!" Da sa Herren til satan: "Se alt som er hans, er i din hånd, men mot ham selv må du ikke rekke ut din hånd." Så gikk Satan bort fra Herrens åsyn.

Så hendte det en dag at Jobs sønner og døtre åt og drakk vin i den eldste brorens hus, da kom det et bud til Job og sa: "Oksene pløyde, og aseninnene beitet tett ved; da kom Sabeerne over dem, og drengene hugget de ned med sverdet, og bare jeg kom unna, så jeg kunne fortelle deg det."

Mens han ennå fortalte, kom en annen og sa: "Guds ild for ned fra himmelen og rammet småfeet og drengene og brente dem opp, bare jeg kom unna, så jeg kunne melde det for deg."

Mens han ennå talte, kom det en tredje og sa: "Kaldeerne delte seg i tre flokker og overfalt kamelene og tok dem, og drengene hugget de ned med sverdet, bare jeg kom unna, så jeg kunne meddele deg det."

Mens han ennå talte, kom en fjerde og sa: "Dine sønner og døtre åt og drakk vin i den eldste brorens hus; da kom en sterk vind fra hin side av ørkenen og støtte mot alle fire hjørner av huset, så det falt over de unge folk, bare jeg unnslapp, så jeg kunne meddele deg det."

Da reiste Job seg og sønderrev sin kappe og klippet håret av sitt hode og kastet seg ned på jorden og tilba og sa: "Naken kom jeg ut av min mors liv, naken skal jeg vende tilbake. Herren gav, Herren tok; Herrens navn være lovet." Under alt dette syndet ikke Job, og han lastet ikke Gud for det som hadde hendt ham.

Så hente det en dag, at Guds sønner kom og stilte seg opp for Herren, og blant dem kom også Satan og stilte seg frem for Herren. Og Herren sa til Satan: "Hvor kommer du fra?" Og Satan svarte Herren: "Jeg har flakket rundt på jorden." Da svarte Herren og sa: "Har du gitt akt på min tjener Job? For det er ingen på jorden som ham – en ulastelig og rettskaffen mann, som frykter Gud og viker fra det onde; ennå er han ulastelig, og du har egget meg til å ødelegge ham."

Men satan svarte Herren: "Hund for hud, men alt det en mann har, gir han for sitt liv. Men rekk du bare ut din hånd og rørt ved hans ben og kjøtt! Da vil han visselig si deg farvel i dit ansikt."

Da sa Herren til Satan: "Se han er i din hånd; spar bare hans liv." Så gikk Satan bort fra Herrens åsyn, og han slo Job med onde byller fra fotsålen til issen. Og han tok seg et potteskår og skrapte seg med, der han satt i asken. Da sa han hustru: "Holder du deg fremdeles ulastelig? Si Gud farvel og dø!" Men han svarte: "Du taler som de uforstandige kvinner, skal vi bare ta imot det gode av Gud, og ikke det onde?" Under dette syndet ikke Job med sine lepper.

Da Jobs tre venner fikk høre om all den ulykke som var kommet over ham, kom de fra hvert sitt hjemsted: - Elifas fra Teman, Bildad fra Suah og Sofar fra Na´ama; og de avtalte med hverandre å gå til ham for å vise ham medynk og trøste ham. Men da de så opp et stykke ifra, kjente de ham ikke, og de brast i gråt og sønderrev sine kapper og kastet støv opp imot himmelen, ned over sine hoder. Og de satt hos ham i sju dager sju netter, og ingen talte et ord til ham, for de så at hans pine var stor.

Deretter opplot Job sin munn og forbandet den dagen han ble født. Job tok til orde og sa: "Til grunne den dag som jeg ble født, og den natt som sa: Et guttebarn er unnfanget! Måtte den dag bli mørk! Måtte Gud i det høyeste ikke s pørre etter den, og intet lys stråle over den! Gid mørket og dødsskyggen måtte kreve den tilbake, gid skyer må leire seg over den, gid alt som gjør en dag mørk, må skremme den! Den natt – måtte mulm ta den! Den gleder seg ikke blant årets dager, den kommer ikke med i måneders tall! Ja, ufruktbar bli den natt! Aldri lyde jubel i den! Måtte de som forbander dager, ønske ondt over den, de som er kyndige i å mane, mane fram Levitian. Gid dens demrings stjerne måtte bli mørk! La den vente på lys, uten at det kommer! Måtte den aldri skue morgenrødens øyelokk – fordi en ikke stengte døren til min mors liv og skjulte møye for mine øyne. Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? Hvorfor utåndet jeg ikke straks etter fødselsstunden?

Hvorfor tok knær imot meg, og hvorfor bryster jeg kunne die? For da kunne jeg nå ligge å hvile; jeg kunne sove, og hadde da ro – sammen med jordens konger og jordens styrere, som bygget seg ruiner, eller med fyrster som eide gull, som fylte sine hus med sølv; eller jeg var ikke til, likesom en nedgravet, ufullbåret foster, lik barn som aldri så lyset. Der har de ugudelige holdt opp å rase, og der hviler de trette. Der har alle fanger ro, de hører ikke driverens røst. Liten og stor er der like, og trellen er fri for sin herre.

Hvorfor gir han den lidende lys, og liv til dem som bærer sorg i sitt hjerte, dem som venter på døden uten at den kommer, og som leter etter den ivrigere enn etter skjulte skatter, den som gleder seg like til jubel – som fryder seg når de finner en grav – til den mann hvis vei er skjult for ham, og som Gud har stengt for på alle kanter? For mitt sukk er mitt daglige brød, og mine klager strømmer som vannet. For alt det fryktelige jeg reddes for, det rammer meg, og det jeg gruer for, det kommer over meg. Jeg har ikke fred, ikke ro, ikke hvile – det kommer alltid en ny uro.

Jobs venn – Elifas fra Teman, sier at Gud ikke straffer den uskyldige, og den som harmes over sin trengsel, er en dåre og styrter seg selv i fordervelse, og Job burde i Guds refselse se en velgjerning, men Job har ikke gjort noe galt; og svarer:

"Gid min gremmelse ble veid, og min ulykke samtidig ble lagt på vekten! For nå er den tyngre enn havets sand; derfor var mine ord tankeløse. For den Allmektiges piler sitter i meg, og min ånd drikker deres gift: Guds redsler stiller seg opp mot meg. Skriker vel et villesel midt i det grønne gress? Eller brøler en okse foran sitt for? Hvem vil ete det som der ingen smak er i, uten salt? Eller er det smak i eggehvite? Det byr meg imot å røre ved det; det er for meg som utskjemt mat. Gid min bønn måtte bli hørt, og Gud ville oppfylle mitt håp! Og måtte det behage Gud å knuse meg, å slippe løs sin hånd, og avskjære min livstråd! Da hadde jeg ennå en trøst, og jeg skulle løpe av glede i den skånselløse smerte; for jeg har ikke fornektet det Hellige ord.

Hva kraft har jeg, så jeg kunne holde ut, og hva blir enden med meg, så jeg kunne være tålmodig? Er da min kraft som steinens kraft? Eller er mitt kjøtt av kobber? Er jeg da ikke aldeles hjelpeløs? Er all utsikt til frelse fratatt meg? Den ulykkelige burde møtt kjærlighet hos sin venn, selv om han oppgir frykten for den Allmektige. Men mine brødre har sviktet som en bekk, som strømmer hvis vann strømmer over, som er grumset av is, og som det skjuler seg snø i, men på den tiden den treffes av solens glød, tørker de ut; når det blir hett, svinner de bort."

Job er tydeligvis ikke fornøyd med sine venner, og det er forståelig når vi ser på bakgrunnen for hans lidelser: Et veddemål mellom Gud og Satan, som gikk ut på om Job var trofast eller ikke! Jung spør om hvorfor ikke Gud rådfører seg med sin allvitenhet, for der ville han fått beskjed! Dersom dette er en utvendig hendelse, en hendelse som har foregått i tid og rom, er den absolutt bortkastet, Job har jo ikke noe å stille opp mot dette veddemålet, det var Gud meget godt.

Job avviser altså sine venners irettesettelser, og undrer seg over at Gud, som har skapt menneskene svake, og som har gitt dem et så kort liv, ikke er velvilligere innstilt ovenfor dem. Det er Gud som har skapt menneskene, hvorfor unner han dem ikke mer, og flere gleder i livet? Det kan se ut som om Gud har en annen i takene, når han svarer på Jobs utbrudd. Job har aldri tvilt på Guds allmakt. Kanskje det er en hemmelig tvil hos seg selv Gud forsøker å komme til livs? Har Satans opprør gitt ham anledning til å tvile på seg selv? Det ser ut til at Job egentlig er for liten til å være den som Gud egentlig vil ramme. Hvem er det han forsøker å overbevise? Det står i teksten at "Job erkjenner sin skyld" Hvilken skyld er det Job har begått?

Job sier videre: "Min sjel er lei av mitt liv, og jeg vil la min klage ha fritt løp, jeg vil tale i min sjels bitre smerte. Jeg vil si til Gud: Fordøm meg ikke, la meg vite hvorfor du strider mot meg! Tykkes det Deg godt at Du undertrykker, at Du forkaster det Dine hender med omhu har dannet, og lar Dit lys skinne over ugudeliges råd? Har Du menneskeøyne, eller ser Du slik som et menneske ser? Er Dine dager slik som menneskenes dager, eller Dine år som en manns dager?

Siden Du søker etter min missgjerning og leter etter min synd, enda Du vet at jeg ikke er ugudelig, og at det ingen er som redder av Din hånd. Dine hender har dannet meg og gjort meg, helt og i alle deler, og nå vil Du ødelegge meg! Kom i hu at Du har dannet meg som leiren, og nå lar Du meg atter vende tilbake til støvet! Helte Du meg ikke ut som melk og lot meg størkne som en ost? Men hud og kjøtt kledde Du meg, og med ben og sener gjennemvde Du meg. Liv og miskunnhet har Du gitt meg, og din varetekt har vernet de om min ånd. Og dette gjemte Du i Ditt hjerte; jeg vet at Du hadde dette i sinnet: Syndet jeg, så ville Du vokte på meg og ikke frikjenne meg for min missgjerning; jeg var skyldig, da ve meg, men var jeg uskyldig, skulle jeg dog ikke kunne løfte mitt hode, mett av skam og med min elendighet for øye, og hevet det seg dog, ville Du jage etter meg som en løve, og atter vise Deg forunderlig mot meg; Du ville føre nye vitner mot meg og øke Din harme mot meg, sende alltid nye hærflokker mot meg.

Hvorfor lot Du meg utgå av mors liv? Jeg skulle ha oppgitt ånden, og intet øye skulle sett meg; jeg skulle ha vært som om jeg aldri hadde vært til; fra mors liv skulle jeg ha vært båret til graven. Er ikke mine dager få? Han holde opp! – Han la meg være, så jeg kan bli litt glad, før jeg går bort for ikke å vendte tilbake, et land hvor så bort til mørkets og dødsskyggens land, et land så mørkt som den sorteste natt, hvor dødsskygge og forvirring råder, og hvor lyset er som den sorteste natt!" ”Et menneske født av en kvinne, lever en kort tid og mettes med uro, som en blomst skyter han opp og visner, han farer bort som skyggen og holder ikke stand. Endog over en sådan holder du dine øyne åpne, og meg fører du fram for din domstol! Kunne det bare komme en ren av en uren! Ikke én! Når hans dager er fastsatt, hans måneders tall er bestemt hos deg, når du har satt han en grense som han ikke kan overstige, så vend dit øye bort fra ham, så han kan ha ro så vidt at han kan glede seg som en dagarbeider ved sin dag.”

Job fortsetter å klage, men etter Jobs, "Og Gud har knekker mitt mot, og den Allmektige har forferdet meg, fordi jeg ikke ble rykket bort før mørket kom, og fordi han ikke skjulte ulykkens natt for meg." , kan tyde på litt av hvert, kanskje han ikke lenger er så sikker på den Guden han har dyrket hele sitt liv.

Job kan ikke forstå hvorfor Gud lar voldsmennene gå, og morderne fri, men straffer den uskyldige – og det uten grunn! Men omsider går det opp for Job hva det dreier seg om,
det er ikke retten som rår , det er makten! Gud henviser til at han har rett, fordi han har makten i sin hånd .

Og Job resignerer, det er vel heller ikke noe annet han kan gjøre, og svarer Gud, etter hans: "Vil du klandre den allmektige, vil du trette med ham? Du som laster Gud må svare på dette!", med – "Nei, jeg er for ringe; hva skal jeg svare deg? Jeg legger min hånd på min munn. En gang har jeg talt, jeg tar ikke mer til orde – ja to ganger, men jeg gjør det ikke mer."

Men Gud fortsetter: "Omgjør dine lender til en mann! Jeg vi spørre deg og du skal svare meg! Vil du endog gjøre min rettferdighet for intet? Vil du dømme meg skyldig, så du får rett? Har du en arm som Gud; kan du tordne med en røst som hans?"

Det kan ikke være Job, et lite svakt menneske, Gud mener. Riktignok er mennesket skapt i Guds billede, men det må jo være åndelig – psykisk – ikke legemlig. Det ser ut til at Job erkjenner dette, for han svarer: "Jeg vet at Du kan alt, og at ingen tanke er umulig for Deg. Hvem er jeg som vil formørke Ditt råd i uforstand? Derfor må jeg si: " Jeg har talt om ting jeg ikke forstod, for det som var for forunderlig for meg, som jeg ikke skjønte: Men hør – nå vil jeg tale! Jeg vil spørre deg, og du skal lære meg!"

Bare hva ryktet meldte, hadde jeg hørt om deg; men nå har mine øyne sett deg. Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske. Og nå kommer det noe som jeg ikke forstår, men jeg er jo heller ikke teolog, de kan sikker svare – I førtiandre kapittel, vers fem heter det :

" Bare hva ryktet meldte, hadde jeg hørt om deg; men nå har mitt øye sett deg"– Vers seks: "Derfor kaller jeg alt tilbake og angrer i støv og aske." Vers sju: "Da Herren hadde talt disse ord til Job, sa han til Elifas fra Teman: ”Min vrede er opptent mot deg og dine to venner: For I har ikke talt rett om meg, som min tjener Job."

Den vanlige tolkningen av dette er jo at det er Job som angrer i støv og aske. Men ifølge vers sju er det Gud som angrer i støv og aske. Etter at han hadde fått opp øynene, gjorde han slutt på Jobs ulykke, og Herren økte alt det Job hadde hatt til det dobbelte. Og Job døde gammel og mett av dager.

Jung etterlyser Job oppreisning, men det ser ut for meg, ut til at han gjør det. Bare hva ryktene medelte, hadde jeg hørt om deg; men nå har jeg sett deg – sier etter min menig Gud til Job – dersom syvende vers er oversatt korrekt.

Jung mener at fordi Gud krenket Job som menneske, og at Gud så at menneskets moral var hans overlegen. Av denne grunn valgte Gud å inkarnere seg som Jesus, eller han inkarnerte sin lyse side i Jesus, og dermed blir Gud menneskene selv. Hans mørke side er inkarnert i Satan kan det se ut til, selv om det er noen kristne trosretninger som opp gjennom tidene har ventet på et vesen de kaller Antikrist. Om det som står i Bibelen er korrekt, det hevder jo teologene at det er, så også dette verset må jo av denne grunn være til å stole på. Satan spredte bare rykter om Job, og Gud hadde fått seg en lærepenge. Menneskets moral vant over sin egen skapers maktprinsipp, noe som ikke har gått upåaktet hen!

Dette er den utvendige historien, men det finnes også en innvendig, eller psykologisk side av denne saken. Den går ut på at Jobs bok beskriver det Jung kalte Individuasjonsprosessen, og at det er det vi er vitne til her. Med andre ord; Jobs psykologiske forvandling fra egoet (jeget) til selvet. Dersom dette er rett, er Job en forløper for Jesus – Kristus, som da sees som selvets manifestasjon i et levende menneske. I begynnelsen av Jobs bok, lever Job i jegets verden, lykkelig og uvitende. Men så starter individuasjonsprosessen – uten at Job har gjort noe annet enn å dyrke sin Gud, som representerer selvets lyse side. Men selvet har også en skyggeside, her i Bibelsk terminologi kalt for Satan. Og det er også typisk at det er Satan som setter det hele i gang.

Sett fra selvets og skyggens sted, har ikke jegets verden noe verdi. Derfor kan det se ut som om Gud volder Job ulykker uten noen rimelig grunn – han har nemlig ikke gjort noe galt – men for at selvet (Kristus) skal fødes i oss må vi vrake våre egoistiske verdier, personlige meninger, religiøs tro, eller politiske standpunkter, og det er typisk her, menneskets rettferdighetssans vinner over selvets maktmissbruk. Jung advarer oss også om å voldta noen av selvets symboler, for eksempel skyggen eller anima/animus.

Etter at Job har levd gjennom prosessen, Har bevisstheten får en annen dimensjon, og selvet velsignet Job på hans gamle dager som det står i Bibelen, alt blir gjort bedre. Vel kan det være vanskelig å gi avkall på våre meninger og tro, men i det lange løp må vi det, dersom vi skal leve etter Guds lov, den forlanger lydighet, og bare en narr vil motsette seg utviklingens lov, da ender det som regel på psykiatriske sykehus, uten at vi vet hvorfor. Men det er nettopp denne psykologiske utviklingen Bibelen handler om. Ingen har bruk for en Gud som sitter utilgjengelig oppe i en diffus himmel, som er så langt borte fra menneskene at de ikke kan nå ham. Men den Gud som er inne i oss – Selvet - er det nærmeste vi har.

Jung sier at han en gang hadde en drøm, hvor han ser sin far lese fra Bibelen som er innbunnet i fiskeskinn, og han får assosiasjonen – fiskeskinn – fisk – vann taushet – det ubevisste! Bibelen består av det som bevisstheten har klart å fravriste fra det ubevisste.

Vi har alle vært gjennom denne prosessen, noen bevisst, men de fleste ubevisst: Fra en kvinnelig guddom, vi - oss, til en mannlig guddom, jeg - meg, (Jahve) til Kristus – selvet – vi - oss. Kristus har etter dette både en mannlig, og en kvinnelig side Jahve (Osiris) og Sophia (Isis). Sagt på en annen måte: Hermes, Moses, Jesus – fra det kollektivt ubevisste til egoismen, for å ende opp med kollektiv bevissthet, eller Selvets virkelighet .

Lofotpyramiden


Copyright © 2005 Lofotpyramiden X - Lofoten - Post til Lofotpyramiden