Før vi går over til Kristendommen, er det noen særegenheter i Det gamle testamentet som jeg vil se noe nærmere på. Det er profeten Esekiel og Jobs bok, som vel kan virke noe fremmedartet på de fleste.

Et filmteam finner dypt inne i Brasils urskoger en "indianerstamme", som tydeligvis ikke har sett et hvitt menneske før, de var "naturbarn", de levde i og med naturen. De hadde ikke noen teknologi eller noe skriftspråk. Vi spør oss selv: "Hva kan det komme av at de ennå ikke har utviklet seg fra det vi kaller "steinaldernivået?" Og vi får svaret: "De har ikke vært i kontakt med noen utenfra!"

"Har ikke vært i kontakt med noen utenfra!" Hvem har de ikke vært i kontakt med? Med slike som oss? Og hvem har så vi vært i kontakt med, etter som vi " har kommet så mye lenger(?) enn disse ”primitive” menneskene?" Dersom disse indianerne som bor inne i Brasils skoger står på stedet hvil når det gjelder den tekniske og den åndelige utviklingen, hva har truffet oss? Hvem er det vi har møtt? Jeg leste en (vitenskapelig?) forklaring på vår tilsynelatende fantastiske og plutselige utvikling, for ikke så altfor lenge siden. De mente at det var språkets utvikling vi kan takke for at vi er blitt så "vellykkede.” Men Brasils indianere har jo også et språk, så jeg ser på denne forklaringen med en viss skepsis.

Kan dette være beskrivelsen av et møte ”utenfra”:

I Bibelen står det å lese: "Esekiel, en prest som levde i Kaldea, ved elven Kebar, blant de jøder som var blitt bortført sammen med Jojakin." Esekiel skriver ned det han ser. Han gjør seg flid med å skrive ned akkurat det han ser, det kan vi være ganske sikre på. Det ser vi på hans egen forvirring. Jeg skriver fra Bibelen, Profeten Esekiel første kapittel og utover: "Det skjedde i det trettiende år, i den fjerde måned, på den femte dag i måneden, mens jeg var bortført ved elven Kebar, at himmelen åpner seg og jeg ser syner fra Gud.

På den femte dagen i måneden – det var det femte året etter at kong Jojakin var blitt bortført – da kom Herrens ord til profeten Esekiel, Busis sønn, i kaldeernes land ved elven Kebar, og Herrens ånd kom over ham.

Og jeg så, og se, en stormvind kom fra nord, en stor sky med stadig luende ild; en strålende glans omgav den, midt i den, midt i ilden, viste det seg noe som så ut som blankt metall. Og midt i den viste det seg noe som lignet fire livsvesener, som så således ut: De hadde et menneskes skikkelse, og hvert av dem hadde fire ansikter og fire vinger. Deres ben var rette, deres fotblad var som kloven på en kalv, og de blinket liksom skinnende kobber. Og de hadde menneskehender under vingene på alle fire sider, og alle fire hadde ansikter og vinger. Deres vinger rørte ved hverandre; de vendte seg ikke når de gikk; hvert av dem gikk rett frem. Og deres ansikter lignet et menneskeansikt, og løveansikt hadde de alle fire på høyre side, og okseansikt hadde de alle fire på venstre side, og ørneansikt hadde de også alle fire. Således var deres ansikter. Og deres vinger stod ut fra hverandre oventil: Hvert at dem hadde to vinger som rørte ved det andre, og to som dekket deres legemer. Og hver av den gikk rett frem; dit ånden ville gå, gikk de; de vendte seg ikke når de gikk. Og livsvesnenes utseende var lik glør, som brente lik bluss; ilden for mellom livsvesnene, og den hadde en strålende glans, og det gikk lyn ut av ilden. Og livsvesnene fór frem og tilbake, liksom lynglimt. Og jeg så livsvesnene, og se, det var hjul på jorden ved siden av hvert av livsvesnene, og de vendte seg mot alle sider.

Hjulene så ut som om de var laget av krysolitt, og alle fire var lik hverandre, og det så ut til at de var gjort således at det ene hjulet var inne i det andre.

Til alle sider gikk de når de gikk; de vendte seg ikke når de gikk. Hjulringene var høye og fryktelige, og de var fulle av øyne rundt omkring på alle de fire hjul. Og når livsvesnene gikk, så gikk hjulene ved siden av dem, og når livsvesnene hevet seg fra jorden, så hevet også hjulene seg.

Hvor ånden ville gå, gikk de, nettopp dit ånden ville gå gikk de; og hjulene hevet seg ved siden av dem, for livsvesnenes ånd var i hjulene. Når livsvesnene gikk, så gikk de også, og når de stod, stod også de, og når de hevet seg opp fra jorden, hevet hjulene seg opp ved siden av dem, for livsvesnenes ånd var i hjulene.

Og over livsvesnenes hoder var det noe som lignet en hvelving, som blendende krystall å se til, utspent ovenover deres hoder. Og under hvelvingen stod deres vinger rette ut, så de rørte ved hverandre; hvert av dem hadde på begge sider to vinger som dekket deres legemer.

Og når de gikk hørte jeg lyden av deres vinger; og det var som lyden av store vann, som den Allmektiges røst, et bulder som bulderet av en leir; når de stod, senket de sine vinger.

Og det lød en røst ovenover hvelvingen som var ovenover deres hode; og når de stod, senket de sine vinger. Og ovenover hvelvingen som var over deres hoder, var det noe som så ut til å være av safirstein, og som lignet en trone, og ovenpå det som lignet en trone, var det en skikkelse, som et menneske å se til.

Og jeg så noe som lignet blankt metall, å se til som ild, med en ring av lys omkring der hvor hans lender synes å være, og oppover. Og fra der hvor hans lender syntes å være, og nedover så jeg noe som syntes å være som ild, og den var omgitt av en strålende glans; likesom synet av buen i skyen på en regndag; således var synet av glansen rundt omkring.

Og da jeg så det, falt jeg på mitt ansikt og hørte røsten av en som talte. Og han sa til meg: "Menneskesønn! Stå opp på dine føtter, så jeg kan tale med deg!"

Og det kom ånd i meg da han talte til meg, og den fikk meg til å stå på mine føtter, og jeg hørte på ham som talte til meg. Og han sa til meg: "Menneskesønn! Jeg sender deg til Israels barn, til hedninger, opprørere, som har gjort opprør mot meg; de og deres fedre har vært troløse mot meg helt til den dag i dag."

Her fortsetter det med en salig skyllebøtte over israelittene, de er for dette vesenet en sann plage, men Esekiel for beskjed om ikke å være redd, "for nesler og torner er du omgitt av, og mellom skorpioner bor du. Frykt ikke for deres ord og bli ikke forferdet over deres åsyn. For en gjenstridig ætt er de!"

Deretter rekker dette vesenet fram en bokrull, som Esekiel får beskjed om å spise opp: "Og jeg så, og se, en hånd var rakt ut til meg, og i den var det en bokrull. Og han bredte den ut foran meg, og det var skrevet på de på framsiden og baksiden; det var klagesanger og verop som var skrevet på den. Og han sa til meg: "Menneskesønn! Mett din buk og fyll dine innvoller med denne rull jeg gir deg!" Og jeg åt, den var i min munn søt som honning."

Så får Esekiel beskjed om å gå til de bortførte Israelittene. "Da løftet han meg opp, og jeg hørte bak meg lyden av et stort bulder. Lovet være Herrens herlighet fra det sted han er, og lyden av livsvesnenes vinger, som rørte ved hverandre, og lyden av hjulene ved siden av dem, og lyden av et stort bulder. Og et vær tok meg og løftet meg opp og tok meg, og jeg for avsted, gram og harmfull i min ånd, og herrens hånd var sterk over meg. Og jeg kom til de bortførte i Tel-Abib, de som bodde ved elven Kebar, og jeg satt sju dager blant dem og stirret fremfor meg."

Etter mer refsing av Israels barn: "Og Herrens ånd kom over meg, og han sa til meg: Stå opp og gå ut i dalen! Der vil jeg tale til deg. Da stod jeg opp og gikk ut i dalen, og se, der stod Herrens herlighet, lik den herligheten jeg så ved elven Kebar; og jeg falt på mitt ansikt. Men ånden kom over meg og fikk meg til å stå på mine føtter; og han talte til meg, og sa til meg: Gå og steng deg inne i dit hus!"

Senere: "Det hendte i det sjette år, i den sjette måned, på den femte dag i måneden, mens jeg var i mitt hus, at Judeas eldste satt foran meg, at Herren, Israels Gud hånd falt på meg der.

Og jeg så, og se, det var noe som var som ild å se til; fra det som var hans lender og nedover, var alt som ild, og fra han lender og oppover var det som en glans å se til, som skinnende som det blanke metall.

Og han rakte noe som lignet en hånd, tok meg ved håret på mitt hode, og et vær løftet meg opp mellom jorden og himmelen og førte meg i syner fra Gud til Jerusalem, til inngangen av den indre forgårds port, som vender mot nord, der hvor nidkjærhetsbildet stod, det som vakte Guds nidkjærhet. Og der så jeg Guds herlighet, likesom det synet jeg hadde sett i dalen.

Esekiel får på Herrens befaling se de forskjellige folkeslags Gudsdyrkelse, og han får, etter mitt syn, se det innerste av Egypts templer: "Og han sa til meg: Gå inn og se de fæle vederstyggeligheter som de gjør der! Og jeg gikk inn, og se, der var alle slags billeder av vederstyggelige kryp og firføttede dyr og alle Israels folks motbydelige avguder, inngravd på veggene rundt omkring."

Israels Gud liker ikke det Esekiel ser: "Og jeg hørte ham rope med høy røst og si: "Kom hit med hjemsøkelsene over staden, hver med sitt ødeleggelsesvåpen i sin hånd!"

Og se; det kom seks menn på veien gjennom den øvre port, som vender mot nord, hver med sitt ødeleggelsesvåpen i sin hånd, og midt blant dem en mann som var kledd i linklær og som hadde et skrivetøy i ved sin lend, og de kom inn og stilte seg ved kobberalteret. Og Israels Guds herlighet hevet seg opp fra kjerubene, som den hvilte på, og flyttet seg til husets dørterskel, og ropte til mennene som var kledd i linkleder og hadde skrivetøyet ved sin lend.

Han med skrivetøyet ved sin lend, får beskjed om å sette et merke på alle de troendes panne, og sa til de andre: "Gå gjennom staden etter dem og slå ned! Vis ingen skånsel, og spar ingen!"

Senere: Og jeg så, og se, på den hvelving som var over kjerubenes hode, var det noe som syntes å være en safirstein, noe som lignet en trone; han såes over dem. Og han sa til mannen som var kledd i linkleder: "Gå inn mellom hjulene, inn mellom kjerubene, og fyll dine hender med glør av dem som er mellom kjerubene, og strø dem ut over staden!" Og han gikk inn mens jeg så på det. Og kjerubene stod på den høyre side da mannen gikk inn, og skyen fylte den indre forgår.

Og Herrens herlighet hevet seg opp fra kjerubene og flyttet seg til husets dørterskel, og huset fyltes av skyen, og forgården ble fylt av glansen av Herrens herlighet. Og lyden av kjerubenes vinger hørtes helt ut til den ytre forgård, likesom den allmektige Guds røst når han taler .

Da han nu bød mannen som var kledd i linklærne : "Ta den ild som er mellom hjulene, mellom kjerubene!" –da han gikk inn og stilte seg ved siden av hjulet. Og den ene kjerub rakte ut sin hånd fra kjerubene til ilden som var mellom kjerubene, og tok av den og la i hendene på ham som var kledd i linklærne, og han tok den og gikk ut.

Og det såes på kjerubene noe som lignet en menneskehånd, under deres vinger. Og jeg så, og se, det var fire hjul ved siden av kjerubene, ett hjul ved hver kjerub, og hjulene var å se til som krysolitt. I utseende var de alle fire aldeles lik hverandre; det var som det ene hjul var inne i det andre. Når de gikk, gikk alle fire til alle sider, de vendte seg ikke når de gikk, men til den kant som de forreste var vendt mot, dit gikk de; de vendte seg ikke når de gikk. Og hele deres legeme og deres rygger og deres hender og deres vinger og hjulene var fulle av øyne rundt omkring – alle deres fire hjul. Jeg hørte hjulene ble kaldt virvel. Hver av dem hadde fire ansikter; det første ansikt var et kjerubansikt, (okseansikt) den annens et menneskeansikt, den tredje et løveansikt og den fjerde et ørneansikt.

Kjerubene hevet seg, det var de livsvesener jeg hadde sett ved elven Kebar, og når kjerubene gikk, gikk hjulene ved siden av dem, og når kjerubene hevet sine vinger og hevet seg opp fra jorden, skilte ikke hjulene seg fra dem. Når kjerubene stod, stod også de, og når kjerubene hevet seg, hevet de seg med dem; for livsvesnenes ånd var i dem. Og Herrens herlighet flyttet seg bort fra husets dørtreskel og ble stående over kjerubene.

Og jeg så hvordan kjerubene løftet sine vinger og hevet seg fra jorden da de gikk ut, og hjulene ved siden av dem; de ble stående ved døren til den østre port i Herrens hus, og Israels Guds herlighet var ovenover dem.

Det var de livsvesener jeg hadde sett under Israels Gud ved elven Kebar, og jeg skjønte at det var kjeruber. Hvert av dem hadde fire ansikter og fire vinger; og noe som lignet menneskehender, var under deres vinger. Og deres ansikter var lik de ansikter jeg så vad elven Kebar, således var de; hvert av dem gikk rett frem.

Og et vær løftet meg opp og førte meg til den østre port i Herrene hus, det som vendte mot øst, --!

Da løftet kjerubene sine vinger og hjulene fulgte med, og Israels Guds herlighet var ovenover dem. Og Herrens herlighet steg opp fra staden, og den ble stående på det berg som er østen for staden. Og et vær løftet meg opp og førte meg i synet ved Guds ånd til Kaldea, og synet som jeg hadde sett steg opp for meg.

Til slutt blir Esekiel nok en gang ført bort i ånden, "og satte meg ned på et meget høyt fjell, og på det var det bygget en stad i syd. Og han førte meg dit, og se der var en mann, hvis utseende var som kobber, og han hadde en linsnor og en målestang i hånden, og han stod i porten."

Det er mange som mener at denne bergstaden, som ligger på et meget høyt fjell, er Machu Picchu, som ligger langt oppe i fjellene i Peru, og som er viet Gud, og var gjemt for Europeerne helt til langt inn på nittenhundretallet. Da denne byen ble "funnet" var det ikke lenger noen som bodde der – de var kanskje ikke interessert i å holde liv i denne byen lenger, da det må ha kostet noe enormt bare å brødfø de prestene som bodde der.

Men hva er det egentlig vi er vitne til i Esekiels bok? Dersom dette hadde vært skrevet av en hvilken som helst annen, enn en av Israels profeter, og i en annen bok, i vår tid, ville mang ha hevdet at det som her blir beskrevet er et besøk fra verdensrommet. Et besøk av astronauter, som landet med bulder og brak. Det er vanskelig å komme med slike meninger, da det ennå i dag er mange offentlige personer som mener at det kun er jorden som har intelligent liv.

Men hva er det Esekiel skriver? Jo, han skriver om Livsvesener, om kjeruber, som er identiske med livsvesenene, som har noe som ligner på menneskehender under vingene, og noe nytt og revolusjonerende – hjul. Hjulene sitter fast i "livsvesenene". Her har ikke jeg noen vanskeligheter å se for meg uteromjordisk aktivitet. Hva skal en mann som Esekiel, som plogen er en moderne oppfinnelse for, kalle for eksempel et helikopter?

Jeg kan så levende se for meg et romskip som lander gjennom skylaget, og det med bulder og brak. Moderfartøyet består av det Esekiel vekselvis kaller kjeruber og livsvesener og hvelvingen ovenover, som han sier, med en kommandokapsel øverst. Kommandokapselen kan fly alene, eller sammen med kjerubene, alt etter som hvor lang flyturen er. Og kjerubenes vinger som buldrer som store vannmasser, eller bulderet fra en stor leir. Han kan jo ikke si som et helikopter, eller som et dieselaggregat.

Her lander altså et romfartøy med bulder og brak. Umiddelbart etter landingen begynner vedlikeholdsarbeidet, oppstarting av strømmeaggregater som kanskje ikke fungere som de skal for de ikke har regulert brennstofftilførselen og lufttilførselen riktig i forhold til jordens luft og atmosfæriske trykk. Utskifting av atomstaver fra moderskipet, blinkende lys og kommandorop over høytalere. Utskiftingen av brenselsceller foretas av kjerubene, eller livsvesnene, med hender som ligner på menneskehender. Og det er forståelig at kommandanten vil ha kontakt med lokalbefolkningen, de trengte vel vann, muligens mat og annet.

Jeg synes Esekiel kommer godt ut av det, for han beholder åndsnærværelsen sånn noen lunde, og får skrevet ned det meste som han ser: Kjeruber, livsvesener, menneskelignende vesener, menn som er i Guds følge, og menneskelignende hender – Kjerubene kan værer helikoptre, eller noe annet som brukes til å forflytte kommandokapselen over lengre avstaner. De menneskelignende vesenene kan være roboter, som har menneskelignende stålhender – ikke så vanskelig å tenke seg for oss i dag.

Jeg forstår ikke helt den motvilje mange føler for muligheten av at det kanskje kan finnes noen i universet som har kommet lengre enn oss, og at vi har fått besøk av dem. Jeg har selv sett noe som jeg ikke har fått forklaring på, men jeg betrakter meg som et oppegående menneske allikevel! Jeg så en lysende gjenstand, i skyen, for å bruke Esekiels uttrykkeform, ca 07.05 er desembermorgen i Nord-Norge, langet nord for polarsirkelen. Med andre ord, det var mørketid, og ingen sol å se på himmelen. Jeg stod med ansiktet vendt mot nord, og så skrått oppover på noe lysende – orange-rødt noe, svakt pulserende. Det befant seg ca 800 meter oppe over havflaten, over et fjell. "Det er en væropserverings-ballong fra Andøya," var det en som sa, og min interesse avtar sterkt, jeg var ikke så påpasselig som jeg i ettertid hadde ønsket at jeg hadde vært. Jeg går inn en stund, og etter ca 10 – 15 minutter kommer jeg ut og ser jeg opp igjen, og da ser jeg bare en liten lysende prikk, som deretter forsvinner helt.

Men Andøya skytefelt har ikke foretatt noen oppskyting av værballonger eller noe annet den aktuelle dagen, sier de, og det er heller ikke vært noen flyaktivitet i området. Da er det noen som forteller lokalavisen, at det som ble observert var en korona! Ja, sa de andre som hadde sett det samme fenomenet, det var en korona. Da jeg spurte hva en korona kunne være, visst ingen av dem det, så jeg undersøkte hva mon en korona var, og det viste seg at korona, det var en lysglans! Ja det var det jo, men det forklarer ikke det vi så! Den mest betraktede korona som vitenskapsmennene ser på, er den koronaen som omgir sola ved total solformørkelse. Det var verken sol eller solformørkelse i desember når det er mørketid. Det jeg så, var en ekte UFO.

Lofotpyramiden



Copyright © 2005 Lofotpyramiden X - Lofoten - Post til Lofotpyramiden