”De ti første kapitlene av Genesis rommer hele arven fra den egyptiske vitenskap og spiren til fremtiden. Den inneholder det mest hemmelighetsfulle i naturen, alle åndelige vidundre og den høyeste erkjennelse.”

( Fabre ´dOlivet.) ”Genesis som er den vanskeligste og dunkleste av alle bøker, inneholder like mange hemmeligheter som ord, og hvert ord dekker over flere.”

(St. Hieronymus.) ”Intet var skjult for ham, og den sanne natur av det han hadde lært, dekket han til med slør.”

(Innskrift på en statue av Ptahmer, Yppersteprest i Memphis.)

Får å sette seg inn i hva som er hentet fra Egypt i jødedom og kristendom, er det mye som burde vært sagt, men med denne korte innføringen som nå følger, vil vi se at mange av de tankene som vi regner som spesifikk kristne eller jødiske, har sine røtter mange andre steder – men kanskje først og fremst fra Egypt, selv om også de lånte fra flere i sine omgivelser, når det var noe å hente der.

Ӂpenbaringen er like gammel som menneskeheten, den er blitt til ved inspirasjon i eldgammel tid.

Det er ingen som har kjennskap til de Hellige bøker i India, Iran, Kina, Egypt, eller den yngste av disse religionene Islam, som ikke ser at den esoteriske tradisjons grunntanker utgjør den levende tradisjon i dem alle.

Den esoteriske tradisjon er et levende livsprinsipp i alle disse religionene. Alle store religionsstiftere har på ett eller annet tidspunkt i livet sett denne sentrale sannhet, men den form de har gitt sitt budskap er forskjellig i forhold til deres åndsform og misjon, og budskapet varierer fra tid til tid og fra sted til sted.

Det er ikke tvil om at forestillingen om den høyeste Gud, som utgjør det monoteiske dogme, og forestillingen om naturens enhet, var kjent både i India, Irak, Kina og Egypt. Men de tenker seg ikke verdens opprinnelse som et øyeblikks skapertrang, slik våre teologer gjør det, men som et resultat av Guds gradvise emanasjon (utstrømming) og evolusjon. (utvikling) De to kjønn har utviklet seg fra en opprinnelig enhet, det tredobbelte mennesket fra dobbeltheten, og det firdobbelte mennesket fra treenigheten. De Hellige tall var de evige ord som skapte verden.

Den esoteriske monoteisme trengte aldri ut av templene i Egypt, eller bare sporadisk, for så å bli forbudte tanker. Men selv om disse tanker ble undertrykt og glemt utenfor templenes vegger, ble de det sentrale innhold i de innviedes ritualer, inne i tempelet, og de forble der i det skjulte.

Men to forskjellige og motsatt begavede folk, har tent sine fakler i Egypts helligdommer, nemlig Israel og Hellas. Israels betydning er interessant av to forskjellige grunner. For det første bar de åpenbart fram ideen om den ene Gud, og for det andre utgikk kristendommen derfra. Men Israels misjon forstås kun helt ut av dem som forstår det symbolspråk som begge testamentene er skrevet med, dette gjelder først og fremst Det gamle testamentet, som er skrevet i slik form at de færreste forstår den opprinnelige betydning. Dette gjelder i høyeste grad oversetterne, men også mange av Bibelens egne forfattere. Israel var opprinnelig et bindeledd mellom Østen og Vesten, den monoteiske Guds talsmenn, som hadde til oppgave å forene menneskeheten, og alle de store religionene, under en Gud og en lov. Men så lenge teologene gjør seg til dels barnslige forestillinger om Gud, og vitenskapen overser den eller ham, eller benekter hans eksistens, vil jordens moralske og religiøse enhet bare være et fromt ønske, som verken teologer eller vitenskapsfolk greier å virkeliggjøre. Denne enhet blir først mulig når den esoteriske religion legges til grunn, og når det guddommelige prinsipp blir det sentrale i livet og i menneskenes utvikling.

Selv kristendommen viser seg ikke i sin storhet og universalitet, dersom vi ikke forstår dens historiske bakgrunn. Først da viser den seg som en sammensmeltning av det som var forut for den, og at den bærer i seg alle muligheter til en total forvandling av mennesket og menneskeheten. Først når den avslører sin innerste hemmelighet, viser den seg som den virkelig er; forjettelsen og fullendelsen av religionen, det vil si den Universelle religion. Det eneste som da står igjen for oss å studere, er hva og hvorfor Gud åpenbarte Islam og Koranens lære, som er den yngste av religionene, etter at Egypts hemmeligheter er åpenbart og missforstått av den store hop.” (Fritt etter Éduard Shuré - ”De store innviede”.)

Ramses II var i ferd med å bygge et forsvarsverk mellom Plusium og Heilopolis, og alle de egyptiske provinsene måtte sende sin kontingent av arbeidere. Også hebreerne som bodde i Gosen var med på dette prosjektet. De hebraiske arbeiderne kom til stadighet i krangel med sine overordnende på arbeidsplassen, som ofte endte i slag og spark, og kanskje enda alvorligere avstraffelser. Hebreerne protesterte høylytt, og det heter at de knurret til oppsynsmennene. Dette kom Ramses II for øret, og han sendte en av sine mest betrodde menn; Hosarif, eller som vi kjenner ham - Moses, for å se nærmere på grunnen til bråket som oppstod i forbindelse med hebreerne.

En dag, med de samme protestene og knubbingen mellom hebreerne og oppsynsmennene, ser Moses at en av oppsynsmennene behandler en hebreer unødig hardt. Moses kaster over oppsynsmannen, og slår han i hjel. Dette blir skjebnesvangert for ham. Et drap var en alvorlig forbrytelse da som nå. Det kan vel tenkes at hans prestestand og hans liv ikke lenger var en selvfølge, etter at han umotivert tok hebreerens standpunkt i en konfliktsak mellom en menig arbeider og en egyptisk oppsynsmann. At han drepte et menneske var alvorlig nok, men at han også kunne tiltales for å ha sviktet sitt oppdrag, kunne vel saktens få ham til å ønske seg et annet sted. Av taktiske grunner valgte han derfor landflyktighet, i den ørkenen som hebreerne kom fra på Josefs tid.

På den andre siden av Rødehavet og Sinaiørkenen lå det et tempel som var utgått fra Egypt. Dette tempelet lå i Medina, på et grønt belte mellom den Elamiske bukt og den Arabiske ørken. Dette tempel var viet Osiris som representant for Amon. Tempelet, som var bygget av en Etiopisk konge, var med tiden blitt et møtested for de semittiske nomadene, etterkommerne til Abraham, Hagar og Sara som bodde i området. Her var det Moses søkte tilflukt.

Det var vel en mulighet for at Moses kunne få blitt i Egypt, dersom han hadde innrømmet sin handling for Ramses. Men, sier Èduard Schuerè, det er ikke vanskelig å forstå at han hadde betenkeligheter. For når en Osiris-prest hadde begått et drap. Det visste Moses fra før, da mistet han det fortrinn han hadde fått i oppstandelsen i "Osiris´ Lys", som gav han overlegenhet ovenfor andre mennesker – selv om drapet ikke var tilsiktet. Etter dette drapet, og den etterfølgende rømming, måtte han gjennomgå en ny renselse og nye prøver. Utfallet av disse visste han ikke, og etter som de høyeste prøver var forbundet med livsfare, var det ikke sikkert at han ville overleve dem for andre gang. Men Moses lærte noe viktig av denne hendelsen: Han fikk en grundig lekse i det han ellers bare hadde teoretisk kunnskap om. Han forstod nå at det var alvor når det i prøvene ble sagt at det fantes lover som ikke måtte brytes, og at det å bryte dem, satte uutslettelige spor i samvittigheten.

Han tilbød derfor, i ubetinget underkastelse, seg selv som offer for Osiris, og ba om kraft til, etter som han ville tilbake til jorden lys, om å få åpenbart rettferdighetens lov. Det som Moses gjennomgikk, var en dyp transe, som han våknet av, etter at han hadde meditert i mange timer i tempelet – men den som på denne måten gir seg selv til offer for sin Gud, blir fornyet og forvandlet. Han forstod at Egypt ikke lenger kunne være hans hjemland. Foran ham lå nå den uendelige ørken med sine nomader, som i fremtiden ville bli hans arbeidsområde. Her så han et nytt felt og utfordring for den lærdommen han hadde høstet i Egypt.

Moses giftet seg med Sofare, Jetros dater, og levde menge år i Medina. Ved hjelp av etiopiske og kaldeiske skrifter, som han fant i sin svigerfars tempel, fikk han kunnskaper om hva som var nedskrevet av de egyptiske mysterier, utenfor Egypt. Han kunne på denne måte fastslå hvor han måtte begynne med sin fremtidige misjon, og på hvilket trinn han måtte arbeide ut fra. Disse skrifter bekreftet det han hadde lært i Egypt på en slik måte at han ut fra dette dro slutninger om religionens fremtid.

Det var et kjempearbeide han hadde påtatt seg. Før ham hadde Rama, Krishna, Zarathustra, Lao-Tze og andre forsøkt å forklare religionens vesen til folk utenfor mysterieskolene med vekslende held: Moses ville skape et folk for religionen, eller den evige Gud. Dette var et dristig foretagende, for han måtte bygge fundamentet helt alene. Derfor skrev han ned en syntese at det han hadde lært om fortidens visdom. På en skjult måte åpenbarte han nøkkelen til de egyptiske mysterier, og skrev det ned med egyptiske hieroglyfer.

Dette var det prestene lærte, men etter hvert gikk kunnskapene om, og tolkningen av hieroglyfene tapt, og dermed mistet vi også mulighetene til å forstå læren. Det symbolske ble tatt for å være konkret, og det konkrete ble tolket i symbolsk retning. De eneste som beholdt den rette tolkningen var profetene så lenge disse ble respektert, men de mistet makten til de "skriftlærde", og de tolket skriftene etter sine egne interesser, så jødenes religion, på Jesu tid var tolket i hjel av prester som ikke hadde noen mulighet til å granske kildematerialet.

Lofotpyramiden


Copyright © 2005 Lofotpyramiden X - Lofoten - Post til Lofotpyramiden