”Religion og kultur hører nøye sammen og er avhengige av hverandre. Forfaller religionen, trekker den hele kulturen med i fallet. Religionen er det primære, den er kulturens ryggrad, ikke omvendt. Det er derfor Egypts religion har maktet å opprettholde deres kultur gjennom årtusener.

Egypt var et veldig rikt land, omgitt av en mengde krigerske folk, som dels førte krig for krigens skyld, dels for å sette seg i besittelse av andre lands rettigheter. Selv var egypterne et fredelig folk, også i det henseende var de påfallende lik sumererne, og når de gang på gang måtte gripe til våpen, var det for å forsvare seg. Når de under slike forhold, en gang i blant, trengte langt inn på fiendens områder, var dette gjort av strategiske hensyn, for å sikre seg mot nye overfall.

Når det hendte at landet i kortere eller lengre perioder ble behersket av fremmede, resulterte dette i et visst innslag av deres gudelære. Men stort sett, og i det lange løp viste det seg at egypternes egen religion hadde en eiendommelig kraft til å seire. Ikke før var undertrykkerne fordrevet av en sterk leder, før den gamle lære fortsatte som før. Det var øyensynlig den religiøse overbevisning som drev de store feltherrer, befrierne til kamp for deres land og folk.

Det var for Gud de kjempet, og bak dem stod de store innviede, med sine århundrers for ikke å si årtuseners, lange ervervede visdom, som de med profetisk klarsyn kunne bruke i kampen for sin Gud og religion. De var kongenes og feltherrenes rådgivere, og deres råd var Guds vilje. Det var denne gamle styreform, teokratiet, vi gjenfinner i tradisjonen som ble ført videre av Moses og det jødiske profetsamfunn, så lenge profetien var offisielt anerkjent. Imidlertid var det ikke bare utenfra denne lære ble angrepet. Et sørgelig kapittel i Egypts historie er Ekanatons forsøk på å bryte den eldgamle tradisjonen. Under hans styre, ble landet vannstyrt, og selve kulturens ryggrad, religionen, var en ganske kort tid alvorlig truet.

Ekhnaton, eller som han opprinnelig het, Amenhetep IV; var sønn av Amenhetep III og hans førstehustru Te-i-e, eller Ti. Han var gift med sin halvsøster Nefertiti, datter av Amenhetep III og en mesopotamisk kvinne.

Ekhnaton, eller som Bugde oversetter navnet: Akhuaten, innsugde allerede som barn religiøse ideer som ikke var i overensstemmelse med de innfødte egypteres teologi, gjennom sin undervisning av sin barnepike, Mann-Ai, og under innflytelse av svigermoren, den mesopotamiske kvinne, som synes å være den egentlige hersker både under Amenhetep III `s siste leveår, og senere. Dessuten hadde Ekhnaton arvet sin fars hustru Thaunkhipa fra Mitanni, så det gjorde seg en skjebnesvanger fremmed innflytelse gjeldende i han familie. Allerede under Amenhetep III, adopterte Ekhnaton Aton-kulten. Det var derfor han forandret sitt navn, Amenhetep, som var etter guden Amon, eller Amen, til Ekhnaton, etter sin Gud, Aton. Den virkelige fysiske sol, eller dens glans, (Lyset) den glans som er i selve solen.

Ekhnaton hadde et lyst hode, han var usedvanlig tidlig utviklet, og han fremholdt med stort mot sin overbevisning. Men samtidig var han hårdnakket og fanatisk. Etter sitt sjette regjeringsår, etter at han offentlig hadde erklært seg som tilhenger av Aton-kulten, lot han overalt, i templer og på minnesmerker, fjerne Amon navnet, og alle navn som hadde tilknytning til det. Ja til og med hans fars navn, Amenhetep fjernet han. Amon-prestene ble jaget og deres eiendommer og inntekter ble inndratt. Han gjorde seg til yppersteprest under det gamle navnet; Ur-Maa, som betyr ”Den Store Seer”, og han ledet selv tempeltjenesten, og de religiøse danser og akrobatiske prestasjoner som hans tilhengere frydet deg over.

Da han fant livet i Theben uutholdelig, anla han en by for Aton og det nye presteskap. Hans øvrige pålitelige tilhengere ble belønnet med ødsel hånd. Aton var et eldgammelt gudenavn i Egypt, men Ekanatons lære om hans Aton, var rett og slett avskyelig for prestene, ja selv for den alminnelige mann og kvinne. Ekhnaton var den tiende av det attende dynastis fjorten herskere, og både det attende og det nittende var kommet fram til den rene monoteisme. Dette var også tilfelle med enkelte særlig begavede mennesker, som enda tidligere hadde kommet til denne erkjennelse om den ene Gud. Til tross for at han øyensynelig, på en måte anerkjente den gamle oppfatningen om Gud og Hans skaperverk, forsøkte han å forenkle læren. Ut fra dette er det lett å forstå at det måtte vekke prestenes, og særlig de innvedes forakt og forargelse. Dette var merkbart også i det offentlige livs økende mangel på og respekt for de høyere ting, og en viss likegyldighet som truet med å undergrave moralen. Uten å ta hensyn til det faktum, at hele det sosiale liv i Theben var knyttet til Amon-kulten, brakte han på denne måten kaos inn i hele landet.

Samtidig mistet Egypt stadig makt i Vest-Asia. Kongene i Mitanni og Babylon oppdaget snart at den egyptiske kongen bare var en fanatiker, som lekte prest Han var ikke noen virkelig hersker, og ikke minst - ingen kriger. Innen Ekanatons død var hele Vest-Asia tapt for Egypt. Heldigvis var hans regjeringstid kort, og det kom etter hvert kraftigere herskere på tronen som ennå i lang tid kunne holde Egypt sammen som et selvstendig land. Samtidig ble Amon-prestene på ny de mektige lederne for templene og fortsatte den gamle tradisjonen.

Ekanatons karakter og religion har av enkelte vært gjenstand for overdrevne lovtaler, mens den av andre har vært skarpt kritisert. Men dersom det stemmer det som har undersøkelsen hans mumie synes å bevise, så måtte Ekhnaton ha vært et sykt menneske. Det viser i hvert fall hans skjellet tydelige tegn på, og da må vi kanskje i ettertid ikke dømme han for strengt, og etter som vi i dag ikke har noen innvirkning på det som skjedde i urgamle tider, kan vi bare se på denne episoden som en historie, i en ellers lang egyptisk religiøs tradisjon.

Etter Ekanatons, medregnet Skaras´ regjeringstid, som var kort og uten interesse, fulgte en av sønnene til Amenhetep III, Tutankahaton på tronen. Han var gift med Ekhnaton II´s datter. Så snart han ble konge, skifte han navn til Tutankhamon , og hans dronning likeså, hun kalte seg Ankhsenepa-amon . Tutankhamon gjorde til å begynne med et svakt forsøk på å fortsette sin svigerfars religion, men oppgav det. Etter nok et par herskere av det attende dynasti, som var ganske kort, kom det nittende dynasti til makten. Under det fjerde av disse, Ramses II´s sønn Merenptah, fant sannsynligvis Israels utvandring sted.

Om dette spørsmål har det vært mange meninger om , men etter senere undersøkelser, må vi gå ut fra at den historien vi kjenner fra Bibelen, i hver fall til en viss grad, er ren fantasi.

At en utflytting av et eller annet omfang har funnet sted, er riktig nok, men de som har skrevet denne historien, slik som vi kjenner den fra Bibelen, må åpenbart ha vært ukjent med de geografiske forhold. I denne sammenheng, må vi også være oppmerksomme på at de gammeltestamentlige fortellinger er overført gjennom generasjoner. De er blitt omredigert og skrevet ned fra forskjellige kilder, og det er derfor lett å forstå at fortellingene etter hvert er blitt høyst uetterrettelig. Vi må huske på at det i den jødiske tradisjon fantes en spesiell spissborgelig retning, som la an på å pynte på fremstillingene i jødenes favør på bekostning av de ikke-jødiske folk.

På den tiden da utvandringen etter sigende fant sted; var Amon-kulten altså på ny den herskende. Det var denne tids monoteiske religion som Moses hadde lært å kjenne, og det var Amons presteskap som hadde lært ham opp i ”all egyptens visdom”, som det heter i det Apostlenes gjerninger 7. 22. Det er derfor ikke noe rart at vi finner igjen så mange av den egyptiske religions bærende ideer i den jødiske religion, den religion som ”i tidens fylde” skulle danne grunnlaget for Guds nye budskap til menneskene. Virkeliggjørelsen av den gamle egyptiske læren om Logos, (skaperordet) som ifølge kristen overbevisning fremstod som en virkelig levende person. Og denne Logos vandret på jorden mellom menneskene for å fortelle budskapet om selvets fremvekst, som ham levde som et eksempel på.

Men ”loven og profetene”, ble ikke forkastet. Han kom ”ikke for å oppheve, men for å fullkommengjøre!”

Imidlertid bør vi forbauses over Moses´ gudebilde! Jahve har ikke mye til felles med egypternes gudebilde. Jahve er en streng og kynisk Gud, som vel har tatt form av spesifikke jødiske forestillinger, en nomadenes strenge og fordømmende Gud, som avspeiler seg i jødenes psykologi, moral og lynne. (Da Jung i et tilfelle skrev ”den jødiske psykologi”, ble han angrepet av nesten alle filosofiske og psykologiske skoler, og trakk denne uttalelsen tilbake. Nå i dag er det kanskje mulig å ta dette spørsmålet opp igjen på en åpen og objektiv måte.) Jødenes historie som vi leser i Det gamle testamentet, viser oss et folk hvor hele livsinnstillingen er tvers igjennom semittisk. Her er dualismen absolutt. Her er det øye for øye og tann for tann, og det dystre Schol som er alle menneskers sørgelige lodd. Den Gud som Jesus kjente som sin far, var ikke mye lik Jahve, men liknet mer på egypternes Gud, slik som egypterne beskriver ham.

Gjennom alle de studier og undersøkelser jeg har måttet foretatt i forbindelse med denne avhandlingen” skriver Bredo H. Berntsen (som har ført de siste sider i pennen), ”er jeg kommet til å nære en enda større respekt og beundring for de gamle egypteres merkelige kultur og høyt utviklede religion, enn jeg gjorde tidligere.

Det virker umiddelbart tragisk å se hvordan Egypts opphøyede kosmiske følelse og religiøse bevissthet tilsynelatende forsvant i glemselen, ved de omveltninger som skjedde i kjølvannet av den nedgangstid som i Egypt, i likhet med alle oldtidskulturer gjennomgikk. Imidlertid er det en kjensgjerning at ingen av de grunnleggende verdiene som de gamle kulturene skapte er forsvunnet helt. Nye kultursamfunn oppstod på de gamles ruiner, og bar med seg de ypperste ideer videre, om enn i en tilsynelatende annen ytre form.

Vi må innrømme at antikkens Hellas og Rom på en rekke områder har fått grunnleggende ideer fra Egypt. Disse ideer er blitt omformet og utviklet på en egen måte, avpasset miljø og lynne i de respektive land. Så kommer det innslag fra andre kulturer som er blitt blandet sammen med disse opprinnelige Egyptiske ideer. Om dette er heldig eller uheldig, er en sak for seg.

Det synes utvilsomt at i den religionen, som vi anser som den høyeste, Jesus Kristus og hans apostlers lære, finnes det veldig mye som er arvet fra Egypt! Det er her vi finner igjen de grunnleggende religiøse forestillinger og deres symbolske utforming, spesielt slik vi finner det igjen hos Johannes, men også hos Paulus.

Når vi legger merke til den levedyktighet disse forestillinger og symbolske former har vist seg å ha opp gjennom århundrene for ikke å si årtusenene, da inneholder dette en forjettelse for Kristendommens fremtid. Det blir nåtiden og fremtidens oppgave å ikke skyve disse forestillinger til side som noe gammeldags og avleggs. Men tvert i mot forsøke å fylle dem med levende innhold, slik som Jesus selv har vist oss i sitt liv, ord og gjerning.”

Det var Moses som først røpet monoteismen for allmennheten, han førte dette prinsippet, som hittil hadde vært gjemt i Egypts templer med tredobbelt slør, ut og fram i lyset. Ut av templene og ut i historiens strøm. Han var dristig nok til å sett innvielsens høyeste hemmelighet som det sentrale dogmet i en stammereligion, og samtidig klok nok til kun å åpenbare det for en liten krets av innviede, mens han tvang massen til lydighet med trusler som skapte frykt. Hans syn rakk lenger enn jødenes og semittenes skjebne. Han la grunnsteinen til en ny verdensreligion, men grunnmuren hadde han fra Egypts mysteriereligion, og den skulle i all fremtid bli den bærende kraft. Men det åpenbarte han bare for de største profetene og noen få innviede.

Til å utføre dette mesterstykket, fant Moses et egnet redskap i de nomader, eller beduiner, som hadde slått seg ned mellom Persia og Det Røde Hav. Særlig etterfølgerne av de som i Bibelen kalles Abraham, eller Abram, Jacob og Josef. Det var først lenge etter Moses at disse patriarkene ble fremstilt i familiær sammenheng, det er mest sannsynlig at de var tre forskjelline stammehøvdinger, som ikke hadde noen som helst forbindelse med hverandre. De var stammehøvdinger for hver sin stamme, de levde langt fra hverandre geografisk, og i forskjellige tidsepoker. Det var vanlig i gammel tid, at et åndelig slektskapsforhold ble framstilt som slektskap mellom menneskene. Men en viktig kjensgjerning fremgår av denne legende: Alle fire bar tradisjonen om en monoteisk guddom med seg, noe de mest sannsynlig fikk mens de var i Egypt. Derfor er det nesten ikke noen overraskelse at Moses ble anerkjent som talsmann for den guden som Abraham og de patriarkene av de jødene som utvandret fra Egypt dyrket. Det er en nær forbindelse mellom Moses´ religion og den Egyptiske religion, det må vi nå kunne se på som en kjennegjerning.

Abraham ble også kaldt fader Oram . Han var konge i Ur, en Kaldeisk by i nærheten av Babylon. Assyrerne fremstiller ham sittende på en trone, med et vennlig smil om munnen, noe som kan minne om Buddha.

Abraham fikk beskjed av en indre stemme, som han kalte Gud, eller El om å bryte opp og vandre til det forgjettede land, som ble kaldt Kanaan. Dette landet skulle hans etterkommere ta til odel og eie. ”Jeg er den allmektige Gud; vandre videre for mitt åsyn og vær fullkommen! Og jeg vil opprette en pakt mellom deg og meg; til å være Gud for deg og ditt avkom etter deg til evig tid.”

Den passasje forteller oss, på vårt moderne språk, at en gammel og fredelig mann, som har gjennomgått en Kaldeisk innvielse, etter egyptisk mønster, har en drøm som han tar på alvor. Han føler seg drevet til å følge drømmens påbud, og føre sin stamme mot det forgjettede land Kanaan, som vi antar er det som vi i dag frem til slutten av annen verdenskrig kalte Palestina. Samtidig ble han pålagt å dyrke en gud ved navn El. Navnet på hans etterkommere, regnet fra Sara – Israel – er et sammensatt navn. Is – Ra – El. Isis – Ra – El. I dette navnet er det to egyptiske guder og en Kaldeisk. Hva vi kan utlede av dette, kan bare fantasien sette grenser for! Abrahams førstefødte sønn, Ismael, som hadde Hagar, en Egyptisk kvinne til mor, binner Abrahams og hans religion enda tettere til Egypts mysteriereligion, og til Isis-kulten.

Navnet Isak synes, med forstavelsen Is, å tyde på en Egyptisk innvielse, men Jacob og Josef, tyder på en Fønikisk innvielse. Alle tre er da innviet i Egypts mysterier, da både Jacob og Josef etter Bibelen har bodd i Egypt i kortere eller lengre tid. Dette, at bibelens forfattere skriver at disse sentrale skikkelsene levde en årrekke i Egypt, forteller oss at de hentet sin innvielse herfra, og at de forberedte sine etterkommere på det som ville komme med Moses, og det som dette medført. For den vanlige Israelitt, og for Kristendommen.

Av og til kan vi se den esoteriske tradisjon bryte gjennom i den patriarkalske legende, for eksempel når Jacob ved Betel i drømme ser en stige med El på toppen, og med englene som stiger opp og ned dens trinn. Her kan vi se en forkortet versjon av Hermes´ syn, og læren om sjelens nedstigende og oppadstigende utvikling.

En historisk begivenhet av aller største viktighet, i denne sammenheng, forteller oss i to megetsigende vers om møtet mellom Abraham og en bror i innvielsen: Etter å ha besøkt kongen i Sodoma og Gomorra, reiser Abraham bort for å hilse på Melkisedek. Han oppholder seg i en festning som senere blir til Jerusalem. ”Og Melkisedek, konge av Salem, kom med brød og vin, og han var den høyeste Guds prest. Og han velsignet Abraham og sa: ”Velsignet være Abraham for den høyeste Gud, som eier himmelen og jorden.”

Her er altså kongen av Salem, som er yppersteprest for den samme Gud som Abraham dyrker, og Abraham behandler ham som sin overordnede, og utfører kommunion (altertjeneste) med ham i brødet og vinen, i Els´ navn, som i Egypt var et tegn på fellesskap mellom innviede. (Jf. nattverden mellom Jesus og hans disipler) Det bestod et brorskapsbånd og et takknemlighetsforhold i et felles måltid, som bant alle dyrkere av El, fra Palestina og helt til Egypts templer, sammen. Dette monoteiske fellesskap ventet bare på sin organisator.

Mellom Assyrernes bevingede tyr og Egypts Sfinkser, mellom den verdslige stormakt, og innvielsens ugjennomtrengelige mysterier vandret Abrahams etterkommere og Ben- Jacobs ”utvalgte” stammer fram.

Under ledelse av sine stammehøvdinger går de sine egne veier gjennom ørkenen. Som en slange snor de seg gjennom ørkenens brennende sol, under ”Els´ skygge”. Ingen av disse kjente sitt mål, men allikevel fortsetter de dag etter dag, med mye sukk og klage. De eneste som kjente målet var de innviede patriarker, eller høvdinger, og de innviede prestene. Men en dag, når Moses er beredt til det, vil han forteller dem den egentlige hensikten med denne tilsynelatende formålsløse reise. Hensikten er at hvert eneste individ skal utkrystallisere sitt eget individuelle ego, eller ”JEG”. De skal miste stammejeget, men til gjengjeld skal de få sitt eget ”Jeg” – fellesskapet skal avløses av egoismen !

Helge Hognestad skriver i ”Den indre kilde”: ”I begynnelsen var kvinnen” – og han mener at før den patriarkalske tidsalder trådte i kraft, som følge av Moses´ misjon, viste gudebilde seg som kvinnelig. På denne tiden hadde ikke menneskene et individuelt Jeg, de hadde i beste fall et del-jeg, eller bare et fragment av jeget. Det kvinnelige jeget menneskene hadde før Moses, var et stammejeg; de eneste som hadde et permanent jeg var kongene og de innviede prestene, i Bibelen kalt Levitter, eller Levi stamme. Jeget var ubevisst, slik som selvet er ubevisst for de fleste i dag.

Moses var ifølge Bibelen en Jøde av Levi stamme, og han ble funnet i Nilen av Faraos datter. Ifølge legenden skulle hans mor ha plassert ham i en siv-kurv der, for å frelse ham fra Faraos bestemmelser om at alle guttebarn som ble født i et bestemt tidsrom skulle drepes. Dette er prototypen på onde herskere i Bibelsk tid, men den følger oss også inn i Det nye testamentet, da også Jesus måtte rømme fra Herodes for ikke å bli drept. Det heter i alle disse legendene at den onde herskeren var redd for at det nyfødte guttebarnet skulle ta fra dem makten, dersom de fikk vokse opp. (Dette stemmer for så vidt, da Selvet i sin tid skulle, eller skal overta menneskes trone framfor jeget.)

Israelittene, som hadde blitt opplært i den Egyptiske religion i sine mange ”besøk” i Egypt, fulgte sine læremesteres religions grunnsetninger i det som i tidens løp skulle bli kjent som ”Det Mosaiske tro”. Da det Gamle testamentet ble ført i penn, brukte de bevisst legenden om Osiris som forbilde for ”sin religions stifter”, Moses. Osiris er det arketypiske grunnlaget på helteguden som drepes ung, gjenoppstår og dermed frelser han menneskeheten. Dette gjentar seg i mange av de religionene som verden har sett. Den som er mest kjente hos oss, er Jesus´ (Jegets) korsfestelse, død og oppstandelse som Kristus (eller Selvet).

Den egyptiske presten Manetho, som vi har nedtegnelsen om de egyptiske dynastier fra, sier at Moses var en innviet Osiris-prest. Strabo, som har sin viten fra egyptiske opptegnelser, sier det samme. Dette er mer troverdig, enn den Bibelske tradisjonen, etter som de egyptiske prestene ikke kan ha noen interesse av å fortelle grekere og romere at Moses var en av deres, dersom det ikke var tilfelle. Jødene derimot har all interesse av å fortelle at grunnleggeren av deres religion og nasjon, var en mann av deres eget kjøtt og blod. Men forfatterne av Bibelen vet utmerket godt hvor Moses kommer fra, og at han var utdannet i Egypt, og at han var utsendt av den egyptiske regjering som inspektør til jødene i Gosen. Her finner vi en viktig kjennegjerning – nemlig den hemmelige tråd som forbinder den Mosaiske tro med de egyptiske innvielser. Klemens fra Aleksandria mente at Moses måtte være grundig innviet i de egyptiske mysterier, ellers ville hans arbeide være ubegripelig. Dette blir også bekreftet av Paulus, da han sier at ”Moses innehadde all Egyptens visdom."

Lofotpyramiden



Copyright © 2005 Lofotpyramiden X - Lofoten - Post til Lofotpyramiden