På leting etter De Vises Sten
-Fragmenter fra et Bibliotek
Sammenføyet av Bjørn Solberg, Svolvær.

Da den mystiske tilstand, eller henrykkelse ikke er hverdagskost i vår protestantiske verden, er det kanskje nødvendig å gjengi noe av det disse såkalte mystikere fra eldre tider og helt opp til vår egen tid sier om sin egen opplevelse – her er noe utsagn:

Simeon Teologen:
"Han som intet behøver sender alle sine goder til alle. Derfor lider jeg under tungens mangel på ord. Det som skjer i meg vet jeg ganske visst, men jeg kan ikke beskrive det."

Hildegard von Bingen:
"Mange vise er brakt til å falle ved de undre som er blitt dem til del. De har tilskrevet seg selv æren av tom forfengelighet og derved falt. Men de som under sjelens oppløftelse har hentet visdom hos Gud og regnet seg selv for intet, de er blitt himmelens søyler. Således var det med Paulus. Også Johannes var full av ydmykhet og derfor åpenbarte Gud ham så meget."

Angela av Fogliono:
"Alt hva jeg ville vite visste jeg til fullkommenhet. Alt hva jeg ville eie besatt jeg helt og holdent........ Min sjel frydet seg i det. Sjelen ser intet som kan beskrives med ord eller fattes med hjertet. Den ser intet og dog alt....... Jeg fatter at han er tilstede i enhver skapning og hver ting som er til, i demon og engel, i paradis og helvete, i hver eneste ting som på en eller annen måte eksisterer enten den er god eller skjendig."

Mester Eckehart:
"Himmelen tåler intet fremmed. Ingen smerte eller nød, intet som kunne bringe den ut av likevekt. Så fast og solid må også sjelen være hvis den skal erkjenne Gud, så styrket at intet formår å trenge inn i den, verken håp eller frykt, verken glede eller sorg, verken kjærlighet eller smerte eller noe som helst annet som kan bringe den ut av likevekt. .....

Den som ikke fatter denne tale, han bekymre ikke sitt hjerte dermed. For så lenge et menneske ikke selv ligner disse sannheter, vil han ikke forstå denne tale."

Terese av Avila:
(Hun viser en dyp psykologisk innsikt på samme tid som hun bruker mange gode bilder for å anskueliggjøre den henrykte tilstand.)

Det forekommer meg at sjelen og ånden er den samme ting. Jeg finner ingen annen forskjell mellom dem enn mellom en ild og dens forskjellige flammer. I ilden kan man skjelne mellom det som er litt lenger nede og det som er litt lenger oppe, skjønt begge deler hele tiden er ild og bare atskilt med hverandre i hensyn til sted. Det er det samme med sjelen. Når Gud tenner sin kjærlighets ild i den og denne ild flammer opp, stiger det opp av den likesom noen ytterst fine luer som blusser der som Gud ønsker. Det er det jeg kaller sjelens flukt. Jeg kan ikke uttrykke det andeledels og det minner faktisk om en flukt. Og når det gjelder den Hellige Treenighet sier hun: "Skjønt jeg ikke skuer dem, ikke engang med sjelens øyne, fornemmer jeg deres nærvær med en ganske usedvanlig sikkerhet, og når det nærvær svinner, merker min sjel det øyeblikkelig.........hvor meget jeg enn forsøker å forestille meg de guddommelige personer, lykkes det ikke for meg. Skjønt de tre personer på denne merkelige måte viser seg tydelig for min sjel, erkjenner jeg klart at det bare er én Gud....

Herren vet om disse tilstander er gode eller ikke, men så vidt jeg kan skjønne kan man ikke unnlate å se den store gavn sjelen høster."

Johannes av korset:
"Dypere sett skyldes ikke mørket noe tiltagende mørke, men et tiltagende lys som liksom blender sjelen slik at det fortoner seg som mørke, fordi lyset ikke kan oppfattes. Det er på en lignende måte som uglens øyne som blir blendet av dagslyset. Man kan også uttrykke det slik at mørket er frembrakt for å beskytte sjelen mot et inntrykk som den ikke kan tåle."

Søren Kierkegaard:
Søren Kierkegaard beskriver to mystiske opplevelser, og den siste er meget interessant fordi den skjer gjennom forskjellige stadier. Den fant sted mens han satt i en kirke:

"Jeg merket plutselig at det opp fra steingulvet i sideskipet liksom kom en blålig røyk, som om det var ild under gulvet. Men ved å se nøyere etter oppdaget jeg at det ikke var røyk men en art tåke av fiolett farge som ikke lignet røyk eller damp... Til min forundring fant jeg ut at den strakte seg langs hele kirkens murer og tak, og ikke var begrenset av dem, jeg kunne se gjennom dem og se landskapet utenfor... Jeg så på en gang og uten å vende blikket fra det ene til det andre – bygningen jeg selv satt i og hele landskapet. Og jeg så alle delene av mitt vesen og ikke blott med øynene. Tross denne utvidede oppfattelsesevnen var det ikke noe tap av kontakten med omgivelsene, intet tap av følesansen. I tvil om jeg var nær ved å besvime, grep jeg fatt i ryggen på stolen foran meg og puffet litt til den som satt ved siden av meg, og da jeg var blitt beroliget med hensyn til min fysiske tilstand, henga jeg meg til en nysgjerrig avventende holdning til hva som videre ville skje. Jeg følte en ubeskrivelig lykke og fred.

Med ett forandret den blå tåken som omgav meg seg til en gyllen stråleglans, til et ufattelig lys. Tåken syntes bare å ha vært et slør eller en ytre kant utenfor dette gyllne lys, som veltet ut fra en umåtelig sentral kule......

En enda større og mektigere opplevelse var det da alt som heter tid og rom og former forsvant fra min bevissthet og bare de ubeskrivelige evige gjenstander ble igjen. På lignende måte som når spissen av en flamme på et lys springer opp mot en ting som det holdes opp mot den, på samme måte sprang min bevissthets flamme så høyt at den klarte og gikk over i det formløses og uskaptes område, som ord ikke kan si noe om...."

- Om å være menneske 
Før jeg avslutter denne intensive beskrivelsen av mystikken, har jeg lyst til å komme med noen synspunkter som kanskje kan virke litt malplassert, men jeg vet ikke hvor jeg ellers skulle skrive det, da disse tanker er avslutningen på Scarabæus´ avhandling om mysteriesamfunnene:

"Alt som finnes i de lavere verdener – tenkes å utgå fra ideenes verden, idet ideene ikler seg former etter hvert som de synker ned i de bundne verdener. Denne prosess kalles skapelse.

I enhver skapelsesakt og i alt det skapte er Gud tilstede som en Treenighet. Vi kan grovt i det på denne måte, i disse symbolene:

1. Faderen som symbol på fornuft og planlegging.

2. Moderen som symbol på samfølelse og omsorg

3. Sønnen som symbol på valgfrihet og skaperevne .

Som gudsgenskaper gjennomtrenger disse tre verdensaltet i rom og tid. Hvert eneste menneske har dem som en gnist, som kan utvikle seg til en flamme.

Det som ovenfor er nevnt er tilstrekkelig til å få en ordnet oversikt over de mystiske opplevelser uten noen indre selvmotsigelse. Men selv om man kan fatte denne oversikt rent tankemessig har det ingen verdi med mindre men også kan oppleve den, og dette kan skje på tre måter:

Ved aktivt skapende liv i samvær med andre mennesker, og kultivering av følelseslivet gjennom de skjønne kunster - dikterkunst, dramatikk og musikk og alt som gir kultiverende og oppbyggende livsglede.

Mellom disse virksomheter må man ha perioder hvor man kan slappe av og trekke seg tilbake i ensomhet til meditasjon, bønn og kontemplasjon. Ut fra disse hensyn har man i nyere tid forsøkt å arrangere rettrettsteder, hvor man kan trekke seg tilbake, enten til et sted hvor man kan bo isolert og samtidig treffe andre mennesker til samtale og veiledning, eller man kan søke å arrangere slike steder mer privat.

Men hvordan man enn vil innrette seg må man være oppmerksom på at ren forstandsmessig erkjennelse alene er likefrem skadelig, fordi opplevelsen er absolutt nødvendig for en dypere tilegnelse av høyere sannheter. Men det er ikke nødvendig at slike opplevelser skjer bevisst. Man kan oppnå dem ubevisst, dels ved særlige anledninger i det daglige liv, dels ved en sunn søvn som er så dyp at opplevelsen ikke kan føres tilbake til dagsbevisstheten. Slike opplevelser kan ha like stor og varig virkning hos vanlige mennesker som hos store mystikere. Det er dette som skjer når store kunstnere får sine inspirasjoner.

Et er disse hensyn som er den egentlige og dypeste grunn til det strenge taushetsprinsippet. Man vil forhindre at sjelelivet forbenes og forkludres ved ensidig forstandsdyrkelse. Opplevelse av de store verdier er det vesentlige uansett om det skjer bevisst eller ubevisst.

Ut fra egen erfaring vet jeg at ordet Mystikk ikke lyder likt i alles ører, så jeg vi forsøke å presisere hva jeg mener med dette ordet.

Vilhelm Grønbech sier i forordet til ”Mystikk og Mystikere” av Aage Marcus:

”Ordet Mystikk er blitt missbrukt i den grad, at det står i fare for å bli meningsløst. Mange bruker dette ordet som en sekk som de samler opp alt det som går ut over praktisk erfaring. . En går for å være mystisk fordi han mener at Gud har en finger med i det som foregår her på jorden, eller at det er mer mellom himmel og jord enn det filosofene har utforsket.

Det lønner seg ikke å bruke et ords gloser i hytt og vær, for da kommer vi til å stå som fattige den dagen vi har noe på hjertet. Hvis et menneske tror på Gud eller ånder, er det ingen grunn til å kalle ham mystiker av den grunn, så lenge vi har gode ord som kristen, religiøs, troende eller overtroisk, og mange, mange andre ord, fordi vi har bruk for ordet mystikk til å beskrive et bestemt åndelig fenomen.

En mystiker er et menneske som har funnet en verden ut over den hverdagslige verden som menneskene vanligvis lever i, en annen tilværelse hvor de dødelige løftes ut over de stengsler og begjær som vi møter her nede på Jorden. Han trenger ingen beviser, for en mystiker er evigheten en kjensgjerning. Og dette er det mystikerne prøver å si, så vi vanlige mennesker skal forstå det. En mystiker kan si: ”I den verden jeg har funnet, finnes det ingen alderdom og ingen død, der er det intet begjær og ingen skuffelser. Der er det ikke tid og ikke rom – alt er ett – det store ene som rommer alt.”


- Så til slutt, en mystiker fra vår egen tid
 Martinus Tomsen , eller Martinus, som han kaller seg selv, ble født i 1890. Og hans liv og virksomhet er et eksempel på hvordan en kosmisk, eller mystisk opplevelse totalt kan forandre et menneskes liv. Da Martinus fikk sin opplevelse i 1921, var han ansatt på et kontor i København, hvor han så og si bare var beskjeftiget med tall. Han var varmt religiøst, eller åndelig innstilt, og følte en vag utilfredsstillelese ved det arbeidet han hadde og som ikke gav ham muligheten til å gjøre det han helst ville, nemlig å arbeide for andre mennesker.

Han sier selv at han ikke hadde noe kjennskap til Teosofi, Antroposofi, Spiritisme, eller noen andre åndelige retninger, eller bevegelser. Men en arbeidskollega la merke til hans åndelige interesser, og satte ham i forbindelse med en man som lånte ham en Teosofisk bok. Da Martinus kom hjem på sin hybel, begynte han å lese, og i forordet kom han til en anmerkning om at dersom han ville ha kunnskap, skulle han sette seg ned og meditere over Gud, hvilket han da gjorde: "Og plutselig, uten å ane hvorledes, befant jeg meg i en tilstand hvor det syntes meg at jeg var sete for noe ufattelig opphøyet. Jeg så inn i en gestalt av ild. Et Kristus-vesen av blendende solskinn beveget seg mot meg med armene løftet, som for å omfavne meg. Jeg var fullstendig lamslått! Men skikkelsen fortsatte å bevege seg fremover, og i neste øyeblikk gikk den rett inn i mitt kjøtt og blod.

En vidunderlig opphøyet følelse betok meg. Lammelsen var borte.

Et Guddommelig lys hadde tatt bolig i meg, og gav meg muligheten til å se ut over hele verden. Og se – kontinenter og hav, byer og bygder, fjell og daler lå der badet av lyset fra mitt indre! I det hvite lyset ble Jorden forvandlet til "Guds rike!"

Den Guddommelige opplevelsen var over. Fremfor meg så jeg igjen den materielle virkelighet, detaljene i mitt værelse, min fattige stilling. Men Guds rike lyste fremdeles i min hjerne og i mine nerver – og etter dette kunne jeg ikke lese mer."

Han mente at det fra nå av var unødvendig for ham å lese noe som helst, for han følte at han befant seg i en helt ny bevissthetstilstand, den bevissthetstilstanden som av andre mystikere kalle for "kosmisk bevissthet". Martinus hadde, skriver han, bevisst og viljestyrt adgang til den kunnskap som han kaller intuisjon, som han definerer som " En umiddelbar innsikt, uten forutgående analyserende resonnement."

Det han fikk i intuisjonen, var absolutt viten, men en viten uten ord, så det virkelige arbeidet kom etterpå, å uttrykke denne viten i ord, slik at det ble begripelig for andre. Og dersom det har lykkes Martinus å uttrykke seg forståelig for andre, deler han denne egenskapen med den Egyptiske Hermes, han hadde også denne egenskapen, som vi har sett. Martinus kaller sin viten for Kosmologi, og den inneholder alt det som menneskene kan oppleve i dette liver, og i denne verden – og i den neste.

Martinus er en original tenker, som har meninger om det meste som angår menneskene – og døden. Han sier at det er fem muligheter å våkne opp til etter døden, og hvordan vi i dette livet kan tenke oss dette:

1. – Man kan tenke seg at psyken eksisterer sovende, slik vi formoder at den gjør når kroppen er uten bevissthet. Da kan den ikke overskride de automatiske funksjonen, og bare ha vage assosiasjoner til navn og ideer fra den jordiske tilværelse. De "hilsener" vi får fra de avdøde personer ved spiritistiske seanser, antyder heller ikke noe mer.

2. – En annen mulighet er at noen av sjelens evner ikke bare bevares, men også utøves mer aktivt, dog uten kritisk kontroll. Dette er det samme som foregår når vi drømmer eller dagdrømmer.

3. – Den tredje mulighet er at det psykiske liv kan bestå av tilbakeskulse på erfaringene fra det foregående liv, i den hensikt å ta lærdom av dette.

4. – En fjerde mulighet er evnen til intellektuell kontroll, og konstruktiv tenkning kan utøves. Det psykiske liv kan også bestå av funksjoner som for eksempel matematiske, dikteriske, musikalske eller filosofiske utøvelser, lik den de kan utøve i sin jordiske tilværelse, til sine tider helt uforstyrret av, eller uten bevissthet om ytre omgivelser.

5. – En femte mulighet er at det psykiske liv etter døden også medfører evnen til, via telepati, å komme i kontakt med andre sjeler i samme tilstand som en selv. Og også under spesielle tilfeller også med sjeler som fremdeles er i bruk av et jordisk legeme.

Disse fem mulighetene utelukker ikke hverandre, det kan tenkes at det er forskjellige utviklingsmuligheter også for livet etter det vi kaller døden.

Det som umiddelbart skjer når vi dør, sier Martinus, er at vi mister kontakten med den fysiske kroppen, og er henvist til å leve i den psykiske, eller den åndelige verden. Rett etter døden kommer vi til en verden som Martinus kaller "Den første sfære". Den største forskjellen på dette oppholdsstedet og den fysiske tilværelsen er at den fysiske tilværelsen består av rom og tid , mens den åndelige tilværelsen består av tid og tilstand . Den åndelige verden består ikke, som den fysiske, av materie som vi oppfatter som tung, stabil og vanskelig å håndtere. Den åndelige verden er lett, flyktig åndelig materie, som Martinus også kaller "astralmaterie", eller "psykisk eter." Videre heter det at den åndelige verden bare er synlig så lenge vi konsentrerer oss om den. Den åndelige materie, om vi kan kalle den det, lystrer vårt minste vink, og så snart vi forestiller, ønsker eller forlanger noe, er det der. Men så snart konsentrasjonen om en bestemt form for materie opphører, oppløses denne og toner bort.

Den åndelige verden er oss ikke ubekjent, drømmene forgår i denne åndelige verden som de døde lever i. Drømmene, og særlig de klare drømmene, gir oss antydninger om hvordan livet etter døden vil arte seg. Den største forskjellen er at vi ikke våkner opp i den fysiske verden før ved neste inkarnasjon, i stedet for den neste morgen – etter at vi er døde. Det er også en annen vesentlig forskjell: I den åndelige verden beveger vi oss ikke i egentlig forstand, det er omgivelsene som kommer til oss. Men etter som den åndelige verden består av overfysiske stråler og energier, og disse er den eneste kommunikasjonsmulighet, og etter som vi bare kan komme i kontakt med de samme menneskene eller gjenstander som vi vibrerer sammen med, er kontaktmulighetene begrenset.

Etter et opphold i det som katolikkene kaller skjærsilden, kommer vi med noe som Martinus kaller hjelperne, eller skytsåndenes hjelp, til det som kalles Salighetsriket . Oppholdet her varierer fra menneske til menneske, men etter en viss tid vil vi automatisk bevege oss mot den neste inkarnasjon. Denne skjer nesten automatisk, det eneste vi trenger er et befruktet egg, (av mennesker) som vibrerer på vår frekvens. På denne måte kan vi si at vi er ansvarlige for de foreldre vi får. Men også vi kan som kjent la oss lure, da også foreldre forandrer seg over tid.

Martinus, og andre mystikere mener at det er det såkalte eterlegemet, eller formkraftlegemet, som kommer i skjærsilden; deretter blir eterlegemet avlagt. Dette kaller Martinus den andre død. Det er dette avlagte eterlegemet som vi enkelte ganger kan se som spøkelser. Her er det et eksempel:

"En amerikansk offiser, som besøkte Hiroshima en tid etter at atombomben ble sent mot byen, stanset ved et bombet brufundament. Plutselig ser han brua hel og uskadd fremfor seg. Og på selve brua ser han en gruppe barn som går til et bestemt punkt – hvor de plutselig blir borte. Som trollbunnet ser han igjen hvordan barna kommer til syne, går over brua for atter å forsvinne på det samme punktet. Scenen gjentar seg så lenge han klarer å holde visjonen."

Som forklaring på denne opplevelsen, kan vi tenke oss at barna den første tiden på det åndelige plan forsøkte å komme i klarhet over hva det var som hendte, ved å gjenta den siste handlingen de hadde utført på det fysiske plan, nemlig vandringen over brua inntil det øyeblikk de var blitt drept av atomeksplosjonen. Da de etter kort tid ble tatt vare på av skytsåndende, avla de sine mer bastante skikkelser, og lot den bli liggende igjen, og derfor oppførte de seg robotaktig en tid, til de oppløste seg. Det den amerikanske offiseren så, var altså barnas avlagte psykiske skall, som mekanisk gjentok den siste bevegelse som de utførte i den fysiske tilværelsen.

et er ikke min hensikt her å forsøke på noen som helst måte å forklare noe av Martinus´ verdensanskuelse, dertil har jeg for liten kunnskap, og for liten plass. Dessuten er det utgitt fire tunge bind om hans Kosmologi av Per Bruus Jensen, som den interesserte kan lese om denne tenkers livsverk. Ellers kan jeg anbefale "Det Tredje Testamente" av Martinus et bokverk på ca 3000 sider, som kan sette oss i stand til, eller gir oss en mulighet til, dersom vi er villige til å kaste alle våre fordommer overbord, å gjennomleve et genis opplevelser av det han opplevde i sin innvielse i 1921.

Copyright © 2005-2010 Lofotpyramiden