På leting etter De Vises Sten
-Fragmenter fra et Bibliotek
Sammenføyet av Bjørn Solberg, Svolvær.

Det som vi vet om den egyptiske underverden, har vi for en stor del fra ” Dødeboken”.
Dens forskjellige avsnitt og utgaver virker meget kompliserte, og til dels lite konsekvente.

Det sies i denne forbindelse, at den forvirring og de motsetninger som møter oss i de forskjellige dokumenter, viser at nedskriveren var like forbauset som oss når de prøvde å sette de forskjellige budskapene i overensstemmelse med hverandre. For innimellom ”høye” partier finner vi mye som virker som ekstra utstyr, beregnet på å gjøre sterk virkning på vanlige folk.

Og det ser ut til at de forskjellige utgaver i årenes løp, til dels er blitt forsynt med vilkårlige tilsetninger og forfattet av en lavere prestestand, som dels kan være ufullstendig underrettet om hva det hele handler om. Det kan også virke som noen har vært fristet til å bruke grovere bilder enn nødvendig, for på denne måten å forsøke å tilfredsstille folks trang til sterke effekter.

De egyptiske lekpredikanter stod ikke tilbake for nyere tiders lekpredikanter i så måte. For vanlige, uinnvidde mennesker ble det som var ment som symbolikk, tatt for virkelighet, her som i Grekerland. Den høyt innvidde derimot, hadde en monoteistisk religion, slik at de forskjellige gudeskikkelser bare ble oppfattet som forskjellige uttrykk for den samme guds egenskaper og virksomhet.

Navnet ”Osiris” ble hemmeligholdt, det ble ikke utlevert til folket. Offisielt snakket man bare om ”Den Store Gud som bor i vesten.” Jødene arvet dette forbudet mot å offentliggjøre sin Guds navn, som er Jahve, eller som det skrives JHVH. (YHVH) De kalte ham for Adonai, som oversatt er det samme som Herren. Til tross for de nevnte vanskeligheter er det allikevel mulig å rekonstruere hovedtrekkene av reisen i den egyptiske underverden, slik som det var ment i sin opprinnelige form. Visse støttepunkter finner vi også hos andre oldtidsfolk som kom i forbindelse med egypterne.

Fjellene i vest dannet dødsrikets port, Hadesporten, eller tegnet pi . Stedet hvor underverdenen begynte hadde et kjent merke, eller symbol, et Akasietre . Etter Hadesporten kom overgangen over en elv som man måtte ro over, eller isteden for å ro, kunne man gå over en bro. Etter dette kunne reisen, enten gå til lands eller til vanns, og den hadde mange vanskeligheter som måtte overvinnes. Man måtte overvinne slangen ”Apopis ” ved å sette foten på dens nakke, og man måtte sette den venstre først. Man måtte beseire en krokodille, ellers var det mange fristelser man måtte overvinne før sjelen kom til de lyse områdene nær den østlige horisont. I en av tekstene heter det at fergemannen, som frakter de døde over de underjordiske sjøene, hadde det eiendommelige navnet ”Ansikt Bakover”.

I oldtidens mysterielitteratur, for eksempel hos Platon, heter det at i vandringen i underverdenen kommer man til et veiskille som han skal ta til høyre i. I en av de eldste sarkofagene har man funnet avbildninger av denne korsvei. En blå linje viste den veien som fergemannen måtte følge for å komme til Osiris´ bolig – en rød linje markerte den farlige vei, den veien som førte til ildpølene.

I de eldste bøkene fra Midtens rike, ”Boken om de to veier”, heter det at man kan velge å reise til vanns, eller til lands, men har man først valgt, kan man ikke gå fra den ene veien til den andre. I en annen bok; ”AM-TUAT”, fremstilles reisen som en vandring gjennom tolv avdelinger. Gjennom de tre første avdelingene, foregår reisen i Solbåten, og i Solbåten er det tolv guder, som vekselvis er los. Solbåten er først og fremst en symbol, men de fleste oppfattet den sikkert bokstavelig, for regnet strømmet ned fra de høyere regioner, altså var det rimelig å anta at det i Himmelen befant seg et hav, og i dette havet seilte gudene i en båt. Denne tanken er levendegjort i Bibelens skapelsesberetning: ”Det bli en hvelving i vannene, og det skal skille vann fra vann. Og Gud gjorde hvelvingen og skilte vannet som var under hvelvingen fra vannet som er over hvelvingen. Og det blev så. Og Gud kalte hvelvingen himmel, og det blev aften, og det blev morgen den tredje dag”.

Gjennom den fjerde avdelingen, må båten gjøres om til en slange, fordi disse regioner er en ørken. Den sjuende region er Orisis´ rike, den åttende avdelingen inneholder den hemmelige sirkel i ”Ament´s” underverden, og for å komme videre, måtte gudene lage en ny båt. Når den tolvte avdeling var passert, var sjelen omdannet til en Scarabé , som er morgensolens og oppstandelsenes symbol. Som en solskive forlater Scarabéen båten og begynner sin reise gjennom himmelrommet. Andre fremstillinger går ut på at underverdenen (Tuat) var oppdelt i sju, eller et varierende antall avdelinger, hver avdeling med en port med sine spesielle voktere og herolder. Ingen kunne passere portene uten spesielle prøver. I noen av tekstene heter det at solen må gjenfødes før den stiger opp, og at den blir støpt om et sted nær den østlige horisont. Til dette sted blir sjelen ført av Horus, i form av en grønn falk, som kalles Morgenstjernen. I disse, til dels sterkt avvikende fermstillinger av den egyptiske underverden, er det visse faste bilder som går igjen, og som ikke skyldes vilkårlige tilføyninger eller missforståelser fra nedskrivernes side. Det sentrale og mest kjente av alle prøver menneskesjelene måtte gjennom i underverdenen, var seremonien med de førtito dommere – denne seremoni fremstilles i utallige gjengivelser.

Foran Osiris står en vekt oppstilt, denne er under oppsikt av ”Anibus”, og rettferdighetens vokter, Thot.

På en vektskål ligger den avdødes hjerte, og på den andre vektskål ligger en strutsefjær, som er symbolet på rettferdighet . Den høytidelige seremoni foregår under overvåkning av de førtito dommerne, en for hvert av Egypts landsdeler. I ”Hunifers” papyrus har tre av dommerne disse eiendommelige navnene: ”Den Sydlige Vei, Den Nordlige Vei, og Den Vestlige Vei.” Når den døde kommer til dommerhallen, fikk han ikke lov å trå på gulvet før han nevnte de to mystiske navnene på sine to føtter, og før han kunne gå videre, måtte han også si den mystiske navnene på hallens voktere.

Derpå spurte dommerne om navnet på ”Gud i hans time”. Den døde svarte på disse og flere spørsmål, og sa til slutt at denne Gud var Thot.

Den avdøde ble deretter fremstilt for Thot, som spurte ham om hvorfor han hadde kommet dit, og han svarte: ”Jeg er kommet og jeg trenger meg fram for at mitt navn skal bli nevnt, for jeg er ren.”

Thot lovet å nevne dette for Osiris, men først måtte den avdøde svare på følgende spørsmål: ”Hvem er det som har en himmel av ild, vegger av uræusslanger, og et gulv som strømmer av vann?”

”Osiris,” svarte den avdøde.

Da sa Thot: ”Stig frem, du skal bli nevnt for Ham.”

Etter at de førtito synder var nevnt, sa den avdøde:

”Priset være I, O Guder, som bor i dommerhallen! I som er uten falskhet i eders lemmer, I som lever og næres av sannhet foran Horus, som dveler i sin skive! Fri meg fra guden Baba, som lever av de mektiges innvoller på den store regnskaps dag! Se jeg står foran eder. Jeg er uten synd, uten ondt, uten fordervelse – Jeg har gitt brød til de hungrige, vann til de tørste, klær til de nakne, og en båt til dem som ingen hadde. Jeg har brakt hellige ofre til gudene og offergaver til åndene . Vær da I mine befriere og beskyttere, og anklag meg ikke foran Den Store Gud. Jeg har ren munn og rene hender. La det bli sagt til meg, av dem som mottar meg: ”Kom i fred! Kom i fred!”

I nærvær av de førtito dommere, erklærer den avdøde seg uskyldig i de førtito synder, mens balansen på vektskålene skal avgjøre om han taler sant. Det er verd å legge merke til at disse førtito syndene er de samme som i vår tid vil fordømmes av et hedelig menneskes samvittighet. De er sammenfattende i mord, tyveri, (særlig mot yngre) løgn, bedrag, falsk vitnesbyrd, bakvaskelse, forhånelse, lureri, ukyskhet, ekteskapsbrudd (hor), gudsbespottelse, og tyveri fra templer og graver. I den Egyptiske dødsdom, ser vi for første gang i historien, helt klart fremstillet den tanke, at de dødes fremtidige skjebne er avhengig av deres handel og vandel i det foregående liv.

(Scarabæus sier i en kommentar: ”Den berømte Egyptolog J. H. Berasted, som har vunnet en internasjonal anerkjennelse for sine arbeider i forbindelse med Egypts historie, og som regnes som en av de klareste og sakeligste på dette felt, skriver i denne forbindelse: ” Hele den oppfattning er bemerkelsesverdig. I mer enn tusen år var denne tankegang ennå ukjent andre steder. Så vel i Babylon, som i Israel måtte gode som onde stige ned i det dystre Scheol, det var ikke noen forskjell på dem.”)

Den avdøde fortsetter nå å nevne alle de seremonier som han hadde gjennomgått. Han hadde avlagt vitnesbyrd for føreren av dødsbåten, Her-f-ka-f, eller den egyptiske Caron, den guddommelige fergemannen, som ikke tillot noen syndere å komme inn i hans båt. Når fergemannen hadde mottatt ham, så måtte de førtito dommere og Osiris selv tro på hans erklæringer. Han fastholt å være ren, innvendig og utvendig, og i alle sine lemmer. Han var blitt lutret i Sønden, og badet i Norden, og gått fram til oliventreet , eller akasietreet, og sett dets mystiske fot og stamme. Han hadde mottatt en flamme som han hadde slukket. Han hadde mottatt et krystallsepter, som han brukte til å skape en vannkilde.

(Så dro Israels barns menighet fra ørkenen Sin i dagsreiser etter Herrens befaling; de slo leir i Rafidim, og folket hadde ikke vann å drikke. Da kives folket med Moses, og sa: ”Gi oss vann, så vi får drikke!” Moses svarte : ”Hvorfor kives I med meg? Hvorfor friste Herren?”

Men folket tørstet etter vann og knurret mot Moses og sa: ”Hvorfor har du ført oss opp fra Egypten får å la oss og våre barn dø av tørst?” Da ropte Moses til Herren og sa: ”Hva skal jeg gjøre med dette folk? Det er ikke langt fra at de stener meg!” Herren sa til Moses: ”Gå foran folket og ta med deg noen av Israels eldste, og den stav du slo i elven med, ta den i hånden og gå! Se jeg vil stå foran deg på klippen ved Horeb, og du skal slå på klippen, og det skal flyte vann ut av den, så folket får drikke.” Og Moses gjorde således, så Israels eldste så på det.)

Dørkhengslene , dørstolpene, osv, hadde bedt den døde nevne deres mystiske navn, og når han hadde gjort det, lot de ham passere.



Etter denne lange seremoni, førte Horus de avdøde fram for Osiris. Knelende ved sitt offerbord, som var den eteriske gjenpart av de ofre han hadde gitt til Osiris i sitt jordiske liv, sa han: ”La ditt åsyn falle på meg, O Herre i Amenti. Her står jeg for deg, det er ingen synd i mitt legeme, jeg har ikke løyet bevisst, jeg har ikke gjort noe med et falskt hjerte. La Du meg bli lik den som Du ha gitt nåde, og er i Ditt følge. La meg bli en Osiris, som er høyt velsignet av den Hellige Gud.”

Hjertets prøver i den Egyptiske underverden var en alvorlig sak, og ble ikke prøven bestått, var følgen en straff i en eller annen form. Det heter at de avdødes legemer blir forvandlet til sorte svin, eller så heter det at deres skyggelegemer blir tilintetgjort, og at sjelene blir født inn i en skjærsild. For de mindre synder, kunne vasking med vann være tilstrekkelig, men store syndere måtte inn i skjærsilden. (Det heter eksempelvis: ”Amon henviste den ugudelige til bålet, mens den rettferdige ble henvist til den høyre side.” (Sammenlign med Mattheus 25.33) De som bestod prøven, vandret videre, ledsaget av sine førere.

Hjertets veiing var altså en vesentlig og avgjørende prøve. I all sin formalisme har egypterne hatt et åpent øye for den sannhet, at det først og fremst kommer an på hjertelaget hos mennesket. Livets essens, også sannhet og rettferdighet, knyttes hos dem til hjertet. Så hjertets veiing var det avgjørende vendepunkt. Det store symbolske apparat har her sitt klimaks.

I den egyptiske religion er de etiske kravene veldig strenge. Allikevel erklærte den avdøde, som står foran Osiris, at kravene er oppfylt. Noe som bare kan skje dersom også de gode menneskene gjennomgår en renselse. I forbindelse med dommerhallen, er det snakk om to ildsjøer nær Osiris´ trone, som ble bevoktet av fire hellige aper. Den avdøde henvender seg til dem, og ber dem om å ta bort hans synder, og apene svarer: ”Gå fremad, vi har fjernet dine synder, også de synder du gjorde på jorden som fortjente piskeslag. Vi har utslettet det onde som hang ved deg på jorden. Gå derfor inn i Re-stau, og passer gjennom de Hellige porter i Aments. Brød, øl og liflig mat skal deg bli gitt, og du skal gå inn og komme til syne etter ditt egent ønske, slik som åndene som er begunstiget av Gudene gjør, og hver dag skal du erklæres i horisonten.”

Etter at prøvene ved hjertets veiing er bestått, blir vandringsmannen ført til vokteren av synkomtreet, som er det samme som Bibelens fikentre, hvor han får spise av treets frukter og drikke av kilden ved treets fot. Også denne scene finnes gjengitt i mangfoldige bilder. Som oftest fremstilles ikke vannkilden i form av en brønn, men som en krukke som det helles vann av, som vises som en bølgelinje.

Den symbolikk minner om verdenstreet Yggdrasil, i den nordiske religionen. Der befant Mines kilde seg under Yggdrasils røtter, og drakk man av dette vannet, vant man vidd og visdom. Scenen under synkomtreet, akasietreet, elle fikentreet, bringer tanken hen på Johannes 1 – 19, hvor Jesus forbauser Natanael ved å si: ”Mens du var under fikentreet, så jeg deg!” Oppfattet som vanlig jordisk klarsyn, får denne uttalelse ingen mening, men den får en meget stor betydning, dersom fikentreet oppfattes symbolsk, dvs. som et utviklingstrinn i sjelens indre liv, slik som i den egyptiske underverden.

I det gamle Palestina var fikentreet en viktig kulturplante. Fikentreets blomstring bar bud om sommerens komme. Å sitte under fikentreet, var uttrykk for en lykkelig tilværelse. Når profetene skuet inn i fremtiden, talte de om en lykkelig tid som skal komme, da skal krig opphøre, og menneskene skal smi sine kniver om til hakker, og sine sverd om til vingårdskniver, og ”de skal sitte under hver sin vinstokk og under hvert sitt fikentre.” (Mika 4,4)

Det er vel kjent blant religionsforskere og teologistudenter, hvordan jødene ofte bruker samme språkbruk som egypterne i sin religiøse praksis. Det å sitte under fikentreet, var i Egypts mysteriespråk, et bilde på den første seier over underverdenens mørke – den første overgangen fra mørke til lys. I Grekenland fant seremonien sted ”under fikentreet”, i eller i nærheten av det sted i underverdene som de kalte for Elysion eller de Elyseiske Marker. Det oppfattes som et fredfullt sted nær den østlige horisont, hvor sjelen kommer til ro etter den møysommelige vandringen i underverdenen.

I den egyptiske underverden var Osiris´ rike et spesielt avgrenset sted på de Elyseiske Marker, og Osiris bodde på sannhetens øy. Dit kom bare de som var sanne av ord. De Elyseiske marker svarer altså til de kristne paradis, men sannhetens øy, svarer til den kristne Himmel. På Sannhetens Øy, lever man av sannhet. Her vokser Maat-planten, eller den Hellige Hvete, ”Livets Stav.” (Maat betyr sann, rettferdig eller riktig.) Den planten var Osiris´ mat, og var en form av Osiris selv, og den som spiste av denne maten, spiste guddommen selv. Det er det samme symbol – hveteplanten – som spiller en viktig rolle i de elysiske mysterier, og den samme symbolikk som blir brukt av Jesus under nattverden.

Som oppsummering kan vi si følgende:
Ifølge de gamle egypterne, fødes menneskene til verden som et firdobbelt vesen, bestående av det materielle legeme, en eterisk dobbeltgjenger, en sjel og et åndelig ego.

Som firdobbelt vesen gjennomgår mennesket en jordisk utvikling som symbolsk sammenlignes med solens vandring over den synlige horisont. Ved den fysiske død, skjer den første forvandling, det materielle legeme legges av, og det skjer en første oppstandelse. Personligheten fødes nå som et tredobbelt vesen, men nå er eterlegemet det groveste legeme. Utviklingen på dette annet plan, blir uttrykt symbolsk som en reise gjennom underverdenen, fra dødens port i vest, til soloppgangens fjell i den østre horisont, der korsveiene var:

1 –Vandringen gjennom dødens port.

2 – Hjertets prøve, eller veiingen i dommerhallen.

3 – Seremonien under fikentreet, eller sykomtreet, som ble sett på som inngangen til de Elysiske marker, eller sjelens Elysion.

Etter kortere eller lengre tid på dette annet utviklingstrinn, skjer en ny forvandling. Den annen oppstandelse finner sted. Nå mister personligheten eterlegemet, og gjenfødes som et dobbeltvesen. Dette dobbeltvesen fortsetter å utvikle sin ånd, inntil ånden har fått et slikt herredømme over formen at ingen død lenger er nødvendig. På de lavere utviklingsstinn, er ånden nødt til å ta bestemte former, men på dette siste høyeste plan, kan ånden selv velge den form den ønsker seg.

Egypternes omstendelige dødskultus, synes å ha til hensikt å lette utviklingen på det annet plan, ikke bare for den avdødes skyld, men også for de gjenlevendes, for egypterne mente at det var en vekselvirking mellom det hinsidige og det dennesidige.

De fleste som har studert egypternes religion, og ikke trengt langt nok ned i materien, har vanskelig for å forstå at en slik opphøyet lære som egypternes, fremstilles med så tilsynelatende primitive bilder. Egyptologen Budge, sier i denne forbindelse:

”At egypteren var tilfreds med å se den ytterste dom, ved et bilde av en gud med et sjakalhode og en gud med ibishode, veie hans hjerte, foran en gud med strutsefjær i sin krone, som holder amuletter i sine hender, og som på toppen av det hele er malt i sterke farger, viser hvor langt egypterne har gått i sin konservatisme.”

Han glemmer at det ikke ville vært noen kunst for egypteren å fremstille dette i en mer ”forfinet” symbolsk måte, men det var ikke meningen at fremstillingen skulle oppfattes bokstavelig! Ellers er det det å bemerke, at mange av de religiøse symbolene som egypterne brukte, ikke er forstått av den alminnelige forsker, og derfor nesten ikke er nevnt av dem. For å forstå disse, er det nødvendig med en omfattende skolering i symboler og symbolbruk, noe som ikke er tilgjengelig for allmennheten.

Bugde sier et annet sted:” Egypterne var et praktisk folk, og de ville aldri ha gått med på den utgift og det besvær, som var forbundet med balsameringen av de døde, dersom de ikke trodde at det var absolutt nødvendig.”

Det finnes intet tegn på at de noen sinde har trodd på at det fysiske legeme skulle gjenoppstå . Tvert imot fastslår tekstene at – sjelen er i himmelen og legemet i jorden. Men til tross for dette, sier også teksten – Jeg spirer liksom plantene. Jeg er; jeg er. Jeg lever; jeg lever. Jeg spirer; jeg spirer -

I ”Åndens Bok” sies det at den avdøde sier: - ”Din sjel lever, ditt legeme spirer på Ras befaling, uten forminskelse, uten feil, som Ra, for alltid og alltid.” Ser vi på disse uttalelsene i sin helhet, ser vi at egypterne trodde på at et eller annet legeme skulle stå opp fra de døde, og fortsette sin tilværelse i en annen verden. Bildene av de salige, slik som de er tegnet på papyrusene, viser at den oppstandene har samme utseende som det balsasmerte legeme hadde da det ble lagt i graven.”

Videre hevder Bugde: ”Det er lett å forstå hvorfor egypterne gjorde så stor anstrengelser for å bevare de avdødes legemer ved balsamering, og hvorfor balsameringen fortsatte i Egypt noen århundreder etter kristendommens innførsel, helt til den Hellige Antonuis´ lære ble kjent – Den store asket hevdet nemlig at i oppstandelsen ville Kristus gi menneskene deres legemer i forklaret tilstand, og at det derfor ikke lenger var nødvendig med balsamering for oppstandelsen i det åndelige legeme.”

Dersom det er noe i Antonius´ lære, at vi ikke lenger trenger det fysiske legeme på oppstandelsen dag, er det kanskje på tide at de protestantiske prestene tar dette til underretning, og lære oss dette, og fjerner det som står i trosartikkelen i dag: ”Jeg tror på legemes oppstandelse –”

Bugde fortsetter: ”Hvis vi ser på de kjennegjerninger, som er beskrevet foran som et hele, og sammenligner egypternes tro, med hensyn til deres lære om sjelens vesen, med den tro som vi finner hos andre oldtidsfolk, finner vi intet som ligner, den står helt alene!

Uten at det direkte fremheves påviser Budge den påfallende analogi mellom Osisrismysteriet og kristendommens frelsesmysterium i følgende uttalelse: ” Osiris var den upartiske dommer av menneskets ord og gjerninger, han bønnhørte de rettferdige, og straffet de slette. Og han hersket over Himmelen, som kun inneholdt syndfrie vesener. Osiris hadde evnen til dette, fordi han hadde levd på jorden, og hadde lidt og dødt og var oppstått fra de døde!”

Uttalelser som dette bør ha særlig interessere for kristne mennesker, fordi den kultur som kristendommen bygger på, og oppstod i, har sin hovedpulsåre i Egypt. Det var her Israels tolv stammer vokste seg til et folk. Det selvstendige Israels første agitator og fører, Moses, var selv en egypter, og fikk her i Egypt den høyeste utdannelse landet kunne gi. Jesus sa at det var den religiøse lov som var grunnlagt av Moses, i Egypt, som han, Jesus, kom for å fullende. Alt som fødes trenger en bolig, som kan motta det. Alt som åpenbares trenger en form, et ferdig symbolspråk, som kan formidle budskapet, slik at ikke misjonen faller på steingrunn. Det er av stor betydning for forståelsen av kristendommen, at jødenes religiøse leder var egypter, og at dens stifter vokste opp i Egypt, noe som også Jesus gjorde ifølge Det nye testamentet.

Copyright © 2005-2010 Lofotpyramiden