På leting etter De Vises Sten
-Fragmenter fra et Bibliotek
Sammenføyet av Bjørn Solberg, Svolvær.

Man vet at sammenkomstene i oldtidens mysteriesamfunn ble åpnet og sluttet med en bønn, etter denne bønnen samlet deltakerne seg til et avsluttende måltid.

Det ser ut til at erindringen om denne skikk har foresvevet forfatteren av Æskulap, for han avslutter sine bøker med en vakker bønn, som kunne høre hjemme i en kristen kirke. Vi finner det samme i en av de vakreste dialoger som Platon har etterlatt oss, dialogen mellom Sokrates og veltalenhetslæreren, Phaidros. Denne avsluttes med en likeså vakker som enkel bønn, som også kalles Sokrates´ fader vår. Her kommer epilogen til Æskulap: Hermes: ” Jeg har forklart hvert av disse emner for deg, slik som min menneskelige evne tillater det, og så langt som Gud har ville det. Nå står det bare tilbake å love og prise Gud, og be til Ham, og deretter rette vår oppmerksomhet mot legemes behov, for vår ånd er blitt mettet av åndelige ting.”

Når de kom ut av tempelet, begynte de sine bønner til Gud, idet de vendte seg mot syd, likesom man ved soloppgang bør vende seg mot øst. Da de skulle be, hvisket Æskulap: ”Si meg Tat, skal vi foreslå for din far, at vi ledsager våre bønner med velluktende ofre, slik man pleier å gjøre?”

Hermes Trismegistus (Den trefold Store) lytte og sa: ”Hysj, hysj, Æskulap, det er den største mangel på pietet å tenke på slike ting med hensyn til Ham som bare er god. Slike gaver som det er uverdige for ham, for Han er fylt av alle ting som eksisterer og mangler ikke noe. La oss heller tilbe Ham med takksigelser, for lovprisning er det eneste offer han mottar.”

”Vi takker Deg, Du aller høyeste, med hjerte og med sjel helt oppløftet til deg, for det er ved din nåde alene vi har sett lyset og kommet til å kjenne deg. Vi takker Deg, viss navn ingen kan utsi, men som menneskene kaller Gud, for alene Du er mester, og som de kaller Far, for Du har vist i gjerning mot alle mennesker, og i alle ting, en slik kjærlighet som en far føler, ja større enn en fars. For Du har gitt oss ånd, tale og kunnskap; ånd for at vi skal kunne gripe Deg, tale for at vi skal kunne anrope Deg, kunnskap, for at vi, når vi har lært Deg å kjenne og funnet frelse i det lys som Du gir, kan bli fylt med glede. Vi er glade for at Du har åpenbart deg for oss i hele Ditt vesen. Vi er glad for at Du, mens vi ennå er i legemet, har verdiget oss til å bli guder, ved å gi oss Ditt guddommelige liv. Menneskene kan kun takke Deg, ved å lære Din storhet å kjenne.

Vi har lært Deg å kjenne, Du mest strålende lys i den åndelige verden.
Vi har lært Deg å kjenne, Du sanne liv i mennesket.
Vi har lært Deg å kjenne, Du universets moderkjød, som befruktes av Faderens sæd.
Vi har lært deg å kjenne, Du som i evighet står fast blant alt som beveger seg, og allikevel setter alt i bevegelse.

Med disse ord tilber vi Deg, som kun er god. Lad oss aldri av Din godhet forlange noe annen gode enn dette: Måtte det bli Din vilje at vi må vedbli å kjenne og elske Deg, og at vi aldri må komme bort fra denne velsignede vei.”

Hermes avslutter, etter bønnen med: ”La oss så etter denne bønn, gå til et måltid som ikke er blitt urent av kjøtt av levende ting.”

Forrige kapittel

Copyright © 2005-2010 Lofotpyramiden