På leting etter De Vises Sten
-Fragmenter fra et Bibliotek
Sammenføyet av Bjørn Solberg, Svolvær.

”Ordet død, er bare et navn uten noen tilsvarende kjensgjerning, for død betyr ødeleggelse, og ingen ting kan ødelegges i Kosmos. Det levende vesen dør ikke, men de er sammensatte vesener, og som sådanne oppløses de. Men oppløsning er ikke død, det er bare atskillelse av ting som er forenet. De oppløses ikke for å forsvinne, men for å fornyes.

Det er kanskje noen som sier at når sjelen forlater legemet, blir den fullstendig oppløst i luften og forenes med den grenseløse atmosfære, slik at de ikke kan beholde sin individuelle identitet og vende tilbake for å bo i andre legemer. At de ikke kan vende tilbake dit de kom fra, på lignende måte som det er umulig for vannet å komme tilbake til det sted det ble tatt fra, men at det vil blande seg med resten av vannmassen. Men når det gjelder sjelen er det ikke slik. Vannet er et legeme, en ufornuftig ting, sammensatt av mange ingredienser som er blitt flytende. Sjelen er noe særegent noe, som er skapt av Guds hender, og ved Guds ånd, og kan ikke blande seg med noe annet. Dermed ser vi at sjelens forening med legemet, må være frembrakt ved tvang. ( Dette har Platon brukt i Faidon nesten uforandret!) Sett at man sperrer inne i samme rom, mennesker, ørner, duer, hauker, svaler og spurver, og sett at alle disse skapninger blir sluppet ut av rommet i samme øyeblikk. Ville ikke da menneskene begi seg til sine markedsplasser og hus, ørnen til de høyere luftlag, som er dens naturlige sted, duene til et lavere luftlag, ikke langt fra jorden, og haukene til et høyere luftlag enn duene?

Ville ikke svalene finne veien til menneskenes boliger, ville ikke spurvene holde seg i nærheten av frukttrærne, og svanene til et sted der de kunne synge fritt? Nettopp slik vil sjelen, enten den er inkarnert som menneske, eller om den dveler ved jorden i en annen skikkelse vite hvor den skal gå.

Når det er slik med sjelene når de er inkarnert i kjøtt og blod, og når de følger Guds påbud mens de ennå er i straff, for inkarnasjonen er en straff som er tildelt dem, vil de da ikke enda mer handle slik når de er befridd fra denne straff, og har fått sin frihet som stemmer med deres natur?

Se på et barns sjel, som ennå ikke har erkjent atskillelsen fra sin kilde, for deres legeme er lite og ikke kommet til deres fulle størrelse, hvor vakker er ikke en slik sjel helt gjennom. Den er ennå ikke ødelagt av legemets lyster, den er knapt nok skilt fra Kosmos´ sjel enda.

Men når legemet er vokst i størrelse, og har dratt sjelen ned i den materielle masse, frembringer dette glemsel. Da sjelen har skilt seg fra det skjønne og det gode, har den heller ikke noen innflytelse på dette mer. Da glemmer den hvor den kommer fra, og blir ond.

Når et menneske forlater legemet, er prosessen omvendt. Da stiger sjelen til sitt eget sted, og skiller seg fra livskraften, og ånden skiller seg fra sjelen. Slik blir ånden, som er guddommelig i sin natur, løst fra sine legemer. Og når den ikler seg et ildlegeme, går den gjennom hele Universet.

Ånden kan ikke naken og alene ta bolig i et jordisk legeme. Et legeme av jorden, ville ikke tåle den direkte nærværelse av dette mektige udødelige vesen. En så stor makt ville heller ikke underkaste seg en forening med et legeme – forurenset av lidenskaper. Ånden tar sjelen på seg som et svøp, og sjelen, for sjelen er også på en måte guddommelig, bruker sitt svøp, livskraften, og livskraften kontrollerer legemet. For livskraften er i blodet, og sjelen i livskraften. Når sjelen forlater det jordiske legemet, kler den seg i sin egen drakt, ildlegemet, som den ikke kunne bære i sin jordiske tilværelse, for jorden kan ikke tåle ild, en liten gnist er nok til å sette den i flammer.

Den menneskelige sjel, ikke alle sjeler, men den fromme sjel, er guddommelig og demonisk. Når denne sjel er blitt from, det vil si at den har lært Gud å kjenne, og ikke har forurettet noe menneske, da blir sjelen ånd. Etter atskillelsen blir den en demon, og da får den et ildlegeme, slik at den kan arbeide i Guds tjeneste. Men den ugudelige sjel forblir uforandret, den lider selvforskylt sin straff, og søker et jordisk legeme den kan gå inn i.

Når sjelen har forlatt legemet, vil det bli holdt en prøve og undersøkelse om dens fortjenester. Sjelen vil bli overgitt til demonenes overhode, og når han finner en sjel å være hengiven og oppriktig, tillater han den å ta bolig i den region som passer dens karakter. Men hvis han ser at den er merket og plettet av synd, og tilsmusset av uhelbredelige laster, styrter han dem ned og overgir den til stormene og virvlene i den del av luften som stadig er i bevegelse sammen med ild og vann, for at den slette sjel kan få evig straff, idet den blir kastet hit og dit av den Kosmiske materies bølger.

De som ikke tror, vil etter at de har syndet, bli tvunget til å tro. De vil bli overbevist, ikke av ord, men av håre kjennegjerninger, ikke bare ved trusler, men ved at de lider ved selve gjerningen. Gud kjenner alle ting, og den straff man får er forskjellig, etter arten av menneskets synder. Dersom forseelsen ikke blir oppdaget i jordelivet, blir straffen desto mer alvorlig.

Sjelene er av samme natur, for så vidt som alle er kommet fra samme sted, nemlig fra det stedet som Mesteren beredte for dem. D e er verken mann eller kvinne, da kjønnforskjellen skriver seg fra legemlige, og ikke fra ulegemlige vesener.

Fødselen er ikke livets begynnelse, men bevissthetens begynnelse. Overgangen til en annen tilværelse, er ikke død, men glemsel. Når dette er så, da er alle de ting som enhver levende er sammensatt av - grov materie, livskraft og sjel, udødelige. Men mer enn alt dette, er mennesket udødelig, for det kan motta og ha forbindelse med Gud.

Av alle levende jordiske skapninger er mennesket den eneste Gud kan forene seg med, derfor er menneskene guddommelige, og disse står Gud nær. For som Agathos demon har sagt: ”Guder er udødelige mennesker, og mennesker er dødelige guder. Men hos ufornuftige dyr er det instinkt isteden for ånd. Over alt hvor det er liv er det sjel, men hos ufornuftige dyr er det sjel, uten ånd.”

For ånden er intet umulig, verken å heve sjelen over skjebnen, eller også å la sjelen bli underkastet skjebnen, dersom den, som det noen ganger hender, ikke er varsom.

Hvis en fornuftig del av sjelen blir opplyst av en lysstråle fra Gud, for det mennesket, vil demonene være maktesløse. Men slike sjeler er i sannhet få. Alle andre ledes og drives av demonene. Demonene styrer deres daglige liv, og bruker deres legemer som sitt redskap. Det er denne styrelsen Hermes kaller skjebnen. Aldri kan en sjel som har løftet seg så høyt at den kan gripe det sanne, det gode og det virkelige, falle tilbake til det onde og det uvirkelige. For når sjelen har lært sin egen far å kjenne, får den en vidunderlig lengsel etter det gode og glemmer det onde.

Det er en Hellig guddommelig vei, men det er vanskelig for sjelen å gå denne vei når den er i legemet, for sjelen begynner å føre en krig med seg selv, og setter i gang en stor kamp med seg selv. Den ene part i sjelen må beseire en annen part, som er sterkere. Det er som om det er en kamp som to mot en, den ene del streber opp, den andre og sterkeste streber ned. En del vil opp og to deler vil ned.”

Forrige kapittel

Copyright © 2005-2010 Lofotpyramiden