På leting etter De Vises Sten
-Fragmenter fra et Bibliotek
Sammenføyet av Bjørn Solberg, Svolvær.

”Ordet rom har ingen mening så lenge det står alene, for det er bare ved å betrakte noe som er i rommet at vi lærer noe om hva rommet er. Bortsett fra de ting som knytter seg til rommet, er dette ordet ufullstendig.

Jeg mener at det ikke finnes noe som ”det tomme rom” i universet – Det er umulig å finne noen reell ting som svarer til rom alene. Alle ting er knyttet sammen med hverandre i en kjede, fra det største til det minste.

Verdensaltets bevegelse virker dobbelt på en måte, det strømmer liv utenfra og inn i Kosmos fra evigheten, og Kosmos gir liv til alt som er i det når det fordeler ting i verdensrommet, med faste og bestemte tall og tid, gjennom solens virkninger og stjernenes bevegelser. Tidsløpet er bestemt av Guds lov.

Tiden er fanget i Kosmos, og med Kosmos´ bevegelse i tid, holdes livet ved like.

Tidsprosessen regulerer verdens faste orden, og det ordnede tidsforløp fornyer alle ting i Kosmos ved sin forandring. Da alle ting er underkastet denne prosess, er det ingen ting som står stille, ingen ting som er fiksert, ingen ting er fri for forandring blant de ting som er, verken i himmelen eller på jorden. Gud alene er uten bevegelser, og uten grunn, for han holder seg selv og har sitt utspring i seg selv. I Ham er det ingen mangel og ingen ufullkommenhet. Gud står stille i sin kraft av sin egen ubevegelighet, og heller ikke kan Han bevege seg av noen kraft som beveger Ham utenfra, idet vi ser at det er Ham alene som er alle ting. Dersom man ikke skulle si at Han beveger seg i evigheten, som er tidløs. Man bør kanskje heller si at evigheten er uten bevegelse. Til evigheten går alle bevegelser tilbake, og i evigheten har all bevegelse sin begynnelse. For Gud er det å ville det samme som å utføre, for når Han vil blir gjerningen utført øyeblikkelig. Intet i Himmelen er bundet, intet på jorden er ubundet. Å bli til, er begynnelsen på ødeleggelse, og begynnende ødeleggelse, er begynnelsen til å bli til.

Det er mange slags Guder, mange av dem kan gripes av tanken, og andre kan sees med sansene. Med hensyn til de himmelske Gudene, så antar alle at de kommer til syne i den fineste del av materien, og at deres astrale form er hoder, så å si – og hoder alene – isteden for legemer.

Mennesket har to sjeler. En av dem, ånden, kommer fra den første fornuft, og er delaktig i den skapende makt. Den andre sjelen tildeles mennesket ved himmelens omdreining, og inn i denne sjel trer gradvis den sjel som har evne til å se Gud.

Det mennesket som mangler ånd, blir utelukkende ført av skjebnen. De har ikke forståelse for noe utenfor det legemlige, og har ingen forståelse for skjebnen, den makt som leder dem. De beklager seg over den legemlige disiplin som skjebnen pålegger dem, og kjenner ingen annen lykke enn den som den gir.

Filosofene er over sin skjebne, fordi de ikke kjenner noen glede i det den gir, siden de behersker deres nytelser. Og de skades ikke av det onde som skjebnen medfører, fordi de alltid dveler i den immaterielle verden.

en som har lært seg selv å kjenne, bør ikke benytte seg av magiske midler for å rette på noe som han mener er feilaktig eller bruke makt for å overleve nødvendigheten, men heller la nødvendigheten gå sin gang i overensstemmelse med sin egen natur.

Et menneske bør lære seg selv og Gud å kjenne og holde sine lidenskaper i ave og la skjebnen handle som den vil med den leire som tilhører det, dvs. med legemet.”

Forrige kapittel

Copyright © 2005-2010 Lofotpyramiden