På leting etter De Vises Sten
-Fragmenter fra et Bibliotek
Sammenføyet av Bjørn Solberg, Svolvær.

De såkalte Hellige, eller Velsignede visjoner, er et uttrykk for den opplevelse som omtales av mange mystikere, både i eldre og nyere tid.

Den består i at menneskeånden oppløftes til Gud, på samme måte som Hermes beskrivelse i Poimandros. Menneskeånden frigjøres fra legemet på en slik måte at man kan se det guddommelige som en realitet som overgår all annen menneskelig erfaring. Denne visjonen kan bare oppnås etter at vi har gjennomgått en viss utvikling.

I oldtiden og i middelalderens var det de hemmelige ordeners, og munkeordenenes store mål, nettopp dette, å oppnå den Hellige Visjonen. Noe de færreste oppnådde, men de som oppnådde det, har satt varige spor etter seg i kirkehistorien – noe som dessverre er utelatt av Luther. Han har med denne utelatelse gjort kristendommen fattigere - og livløs.

Hermes sier: ”Hvis et menneske har et ulegemlig øye, la ham da gå ut av legemet, for så å skue det skjønne, la ham løfte seg opp og skue fritt, ikke for å søke form eller farger, men for å se det som skaper dette, som er rolig, stille, stabilt og uforanderlig. Det som er ett, det som har opprinnelse i seg selv, og det som ikke ligner noe unntatt seg selv.” (Når det her og i det følgende brukes han og ham, er det også ment hun og henne, for religionen skiller ikke på kjønnene). Hermes fortsetter: ”I dette liv kan vi ennå ikke få dette syn, derom vi ikke har styrke til å åpne våre åndelige øyne, og skue det godes skjønnhet, den uforgjengelige skjønnhet, som ingen tunge kan uttale. Bare da kan du se skjønnheten – når du ikke kan tale om den – for kunnskapen om den er dyp taushet og undertrykkelse av alle sanser. Den som er grepet av det godes skjønnhet, kan ikke gripes av noe annet. Den som har sett den kan ikke se noe annet. Han kan ikke bevege sitt legeme i det hele tatt. Han glemmer alle legemlige fornemmelser, og alle legemlige bevegelser er stille.

Men det godes skjønnhet, bader i hans ånds lys, tar hans sjel opp til seg, drar den bort fra legemet og forvandler hele mennesket til evig materie. For det er ikke mulig at sjelen kan bli til Gud mens den bor i et menneskes legeme, det må forandres for å se Guds skjønnhet, og dermed bli ett med Gud.”

Forrige kapittel

Copyright © 2005-2010 Lofotpyramiden