På leting etter De Vises Sten
-Fragmenter fra et Bibliotek
Sammenføyet av Bjørn Solberg, Svolvær.

”En gang jeg begynte å tenke over de ting som er, og mine tanker hadde arbeidet seg høyt opp, mens mine legemlige sanser var falt i søvn – men ikke i en søvn som når et menneske er trøtt og sovner av legemlig utmattelse – syntes jeg at det kom til meg et omfattende og mektig vesen, som kalte på meg ved navn, og sa til meg: ”Hva ønsker du å lære ved din tanke?” ”Hvem er du?” spurte jeg. ”Jeg er Poimandros, Allherskerens ånd,” svarte han. ”Jeg vil gjerne lære å kjenne de ting som er,” svarte jeg, ”og å forstå deres natur, og vinne kunnskap om Gud, dette er det jeg ønsker.” Han svarte: ”Jeg vet hva du ønsker, for jeg er med deg overalt. Fest din oppmerksomhet på det du ønsker, og jeg vil undervise deg.” Da han hadde sagt dette til meg, skiftet alt utseende foran meg. Øynene mine ble ”åpnet” et øyeblikk, og jeg fikk se et veldig syn. Alt ble forvandlet til lys – et mildt og behagelig lys, og jeg ble forbauset når jeg så det. Etter en stund kom det i dette lyset, et nedoverrettet mørke, fryktelig og stygt. Deretter så jeg i mørket foran meg noe som lignet en vannmasse, som på en ubeskrivelig måte ble kastet omkring, og det gav fra seg en røyk som fra en ild. Og jeg hørte denne vannmassen utstøte en ubeskrivelig klagerop, som et uartikulert skrik.

Men fra lyset utgikk et Hellig Ord, som var lysets stemme .
Poimandros talte til meg og sa: ”Forstår du betydningen av dette?” ”Forklar betydningen for at jeg skal forstå,” svarte jeg. Han sa: ”Dette lyset er jeg – ånden , den første Gud , som var til før den vannlignende massen kom fra mørket. Og det ord som kom fra lyset er Guds sønn.” ”Hva betyr dette?” spurte jeg. ”Lær hva jeg betyr, ved å se på hva du har i deg selv. Men også i deg er ordet sønn, og ånden er ordets far. De er ikke skilt fra hverandre, for: Liv er en forening av Ord og Ånd!” ”Jeg takker deg for dette;” sa jeg. Han sa: ”Fest dine øyne på lyset, og lær det å kjenne.”

Når han hadde sagt dette, stirret han lenge på meg, øye til øye så jeg skalv ved hans åsyn. Og da jeg løftet mitt hode, så jeg i min ånd, at lyset bestod av uttallige makter, og at det var blitt en verden, men en verden uten grenser. Dette så jeg i tanken, i kraft av de ord som Poimandros hadde talt til meg. Da jeg ble forundret, talte han til meg igjen og sa:
”Du har sett i din ånd, formenes urtype, den som er til før tingenes begynnelse og som er uten grenser .”

Dette sa Poimandros til meg. ”Si meg,” sa jeg, ”når oppstod naturens elementer?” Han svarte: ”De hadde sitt utspring i Guds vilje, da han skuet den skjønne verden, og skapte en gjenpart av den. Da vannmassen hadde mottatt Ordet, tok den form av en ordnet verden – Kosmos – idet elementene skilte seg derfra. Fra disse elementene fremtrådte den levende skapnings yngel. Men ånden, altets far, han som er liv og lys, skapte menneskene i sitt bilde. Han gledet seg ved mennesket, et vesen av sitt eget utspring. For mennesket var godt å se til, det var lik sin far – Deretter talte Gud: ”Former og mangfoldiggjør eder rikelig, alle I som er skapt!”

Forrige kapittel

Copyright © 2005-2010 Lofotpyramiden