På leting etter De Vises Sten
-Fragmenter fra et Bibliotek
Sammenføyet av Bjørn Solberg, Svolvær.

Evangelisten Johannes, blir ofte kalt ”mystikeren” blant de fire evangelistene. Han ble nesten utelukket fra Det nye testamentet, men ble med fordi det etter tradisjonen skulle være fire evangelister for at testamentene skulle bli fullkomne. Det andre de slettet fra kirkens lære, var antagelig enda vanskeligere å fordøye for disse menneskene.

Johannes begynner sitt evangelium slik: ”I begynnelsen var ordet, og ordet var hos Gud, og ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er intet av det som er blitt til, blitt til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørke, og mørket tok ikke imot det.” Dersom vi bytter ut ham , med det , ser vi at det ordet Johannes kaller for ”ham” er det uttalte skaperordet. At Johannes her bruker bilder fra den gamle egyptiske religionen, er kanskje ikke så merkelig. Det som er merkelig er at de som skriver om kristendommen ikke har sett dette, og forstått sammenhengen.

For det er etter mitt syn innlysende hvor Johannes har hentet dette fra – nemlig fra en tradisjon som går gjennom Esserne, ned til Profetene og derigjennom til Egypt og deres mysteriesamfunn, der det heter: ”Den menneskelige stemmen er fremfor alt et magisk organ, som er ansvarlig for de høye kunstneriske ytelser. Alt hva den menneskelige stemmen frembringer, når over i den usynlige verden, hvor den utløser krefter viss magiske virkning og viss eksistens den alminnelige mann og kvinne ikke aner.

Teksten i bønneritualer, og rekkefølgen av de ord som brukes, har en reel verdi. Men for å bli mest mulig virkningsfull, må ritualene ledsages av sang slik at der blir en påkallelse, en musikalsk fremførelse. Når det deklameres på den rette hellige betoning, uten å forandre en eneste tone, vil de nødvendigvis utøve sin virkning. En feil tone, en feil rytme, en forveksling av to toner som ritualet er samesatt av – og alt er uten virkning. Det er grunnen til at de som framsa en bønn eller en formel, som gikk ut på å få gudene til å utføre en bestemt handling, kaltes ”Ma-Krou;" eller ” De Med Den Rette Stemmen”.

Denne oppfattningen, at det åndsfylte ord virket skapende, ser vi flere steder i ”De Hermetiske bøker”, og som tidligere nevnt i Det nye testamentet av Johannes. Egypterne advarte mot å oversette bønneritualene til gresk, da de mente at de kun hadde sin virkning på deres eget språk. Selv om grekerne fremsa de samme ordene på gresk som egypterne gjorde, kunne ingen på forhånd vite noe om virkningen. I beste fall ville det grekerne fremsa, ikke ha noen virkning i det hele tatt. I verste fall kunne det de fremsa, være direkte skadelig for menneskene.”

et heter for eksempel, i De Hermetiske bøker : ” Det er to ting som gudene har gitt menneskene, og menneskene alene; disse to ting er ånd og tale. Disse gaver er jevngode med udødelighet. Hvis menneskene bruker disse gaver på rett måte, vil de på ingen måte skille seg ut fra de udødelige. Eller rettere sagt: Den eneste forskjellen er at mennesket er født på jorden. Når menneskene forlater jorden, vil ånden og talen være deres voktere, og ved deres hjelp, vil de bli ført opp til gudene og de sjeler som har vunnet salighet. Talen er åndens speil, og ånden er Guds speil.”

Copyright © 2005-2010 Lofotpyramiden