På leting etter De Vises Sten
-Fragmenter fra et Bibliotek
Sammenføyet av Bjørn Solberg, Svolvær.

Grotten

Platon bruker en fortelling for å illustrere forholdet mellom åndens verden og den materielle verden, og han lar Sokrates fortelle denne hendelse:

”Tenk deg mennesker som lever i en underjordisk grottelignende bolig, viss inngang er åpnet mot lyset, og som strekker seg utetter gjennom hele grottens lengde. Tenk deg videre at de helt fra barndommen er lenket med benene bundet sammen, slik at de må bli på samme plassen, og må se rett fram mot grottens vegg, fordi de på grunn av lenkene ikke kunne vende hodet rundt. Deres bolig blir opplyst av et bål som brenner på avstand, langt borte. Utenfor grotten fører en vei forbi, hvor det går mennesker som bærer forskjellige redskaper.

Disse fanger ligner oss, sier Sokrates. De kan ikke se noe annet av de virkelige ting utenfor grotten, enn skygger som kastes på veggen rett foran dem. Hvis fangene kan snakke sammen, vil de gi skyggene navn, og dersom de som går utenfor grotten taler, og deres tale gir gjenklang i hulen, vil de si at det er skyggene som taler. Slike mennesker vil si at det ikke finnes noen annen virkelighet enn de skygger som de ser og hører. Tenk deg så videre, at en fange blir løst fra sine lenker, og at han blir nødt til å vende seg om og vandre mot lyset, ut av grotta. Hvordan ville det gå et slikt menneske, når han kom ut fra grotta, og fikk se tingene slik det virkelig var? Ville han ikke bli blendet og forvirret. Ville han ikke mene at de skygger han før hadde sett var mer virkelige enn de gjenstander han fikk se i lyset? Og dersom han ble nødt til å se på selve lyset, ville han da ikke kjenne smerte i øynene, og flykte tilbake til det som han var vant til å se, og som han anså for den høyeste virkelighet? Han ville trenge øvelse for å kunne se på det som var over ham.

Til å begynne med ville han lettest kunne se skygger, dernest speilbilder i vannet, siden selve gjenstandene, for senere å kunne betrakte stjernehimmelen om natten, og så til slutt selve solen og dens lys om dagen. Han ville forstå at det er selve solen som ordner og styrer alt i den materielle verden, og at den på sett og vis er årsaken til alt han der ser.

Nå ville han prise seg lykkelig, og beklage de andre når han husker sin første bolig og sine medfanger og den visdom han da var i besittelse av. Han ville ikke lengte tilbake, eller misunne noen æresbevisninger, berømmelse, makt eller anseelse som kunne oppnås i den forrige tilværelsen. Det ville gå ham som Homer sier, at han heller ville tjene som dreng for en fattig mann og lide hva som helst, heller enn å nære slike forestillinger, og leve på det viset, som de der ned i hula.

Legg merke til følgende, sier Sokrates, dersom en slik mann på nytt steg ned i hula, da ville hans øyne for en tid være blendet. Hans kamerater ville le av ham og si at han hadde ødelagt øynene, og at det ikke var umaken verdt å gå dit opp – de ville med forakt avvise et tilbud om å bli befridd for sine lenker for å stige opp i lyset.

Når et menneske som er bundet i hula får sine lenker løsnet, må hele kroppen vendes om – og på samme måten må sjelen vendes om, fra det blivende til det værende. Den letteste måten en sjel kan vendes om på, er ikke at det legges nye synsevner i den, men at den bruker de synsevner den allerede har, men som ikke er rettet dit de bør. Over dem som en gang har sett det himmelske lyset, har ikke de jordiske fortrinn noen makt. De ønsker ikke lenger å gå ned til sine kamerater – men de bør gjøre det, for de er tusen ganger bedre i stand til å forklare hvert enkelt skyggebilde, fordi de kjenner den egentlige sannhet.”

*****

Er –

”I republikken” forteller Platon om Er, som var sønn av Armeinos. Er falt i en krig, men kom til seg selv 12 dager senere på likbålet, og forteller hva hans sjel har sett og opplevd. For hevder han, han har fått beskjed om å fortelle menneskene om tingene i dødsriket, og dommerne der har pålagt ham å høre og se alt. Disse dommerne sitter mellom de avgrunnene som deler de rettferdige fra de urettferdige. De rettferdige går til høyre opp til himmelen, og de urettferdige går ned til venstre til Hades.

Er ser sjelen komme fra jorden, de ser skitne og støvete ut, mens de sjelene som kommer fra himmelen er rene. Alle går de til en slette og slår seg ned. Der forteller de som kommer fra jorden om sine lidelser, og de som kommer fra himmelen om sin lykke, og om den ufattelige skjønnheten de har sett. En slik reise med opphold i dødsriket varer i tusen år, for hver urett må betales tidobbelt, derfor tusen år, da hver år tilsvarer hundre år. De gode får sin lønn, og synderne sin straff. Noen synder er større enn andre, særlig synder mot guder, foreldre, mord, forræderi, tillitsbrudd og annet. Et eksempel er tyrannen Ardianos, som myrdet sin mor, far og sin bror. Er får vite at Ardianos aldri får slippe fra Tantros, eller avgrunnen.

Uhelbredelige syndere slipper ikke ut fra avgrunnen, den ”brøler” når de nærmer seg utgangen. Er ser ville menn som binder sammen hodene og benene på synderne og styrter den ned i avgrunnen, slår dem og sleper dem på torner. - Han får også høre hvorfor illgjerningsmennene er fanget i Tantros og må lide slik.

De sjelene som kommer til sletten bryter opp etter sju dager og kommer dit hvor de ser en lyssøyle og Anangke, nødvendigheten eller skjebnen. Så følger en skildring av noe som kalles ”Diamantspinnesteinen” som er utstyrt med åtte lysende svinghjul, de symboliserer planetsfærene og sfinksstjernesfæren. Han ser åtte Sirener og hører deres sang, og han ser Moriene, Anangkes´ døtre. Videre ser han de tre skjebnegudinner: Kloto, Lakesis og Atropos i hvite klær med krans på hodet. Sirenene og Moirene synger sammen sfærenes harmoni om fortid, nåtid og fremtid.

Er skildrer også valget av livsskjebner. Skylden ligger på den som velger, Gud er skyldfri, det er hovedtanken. Alle mulig livsstillinger er på valg, og det er opp til enhver å velge riktig, men også de som kommer fra himmelen gjør ofte et dårlig valg. Endelig gir Lakesis, en av Moriene, hver sjel deres daimond, (skytsengel) som den selv velger. Denne daimond har sjelen selv valgt som ledsager og som vokter for sitt liv. Til slutt må alle sjelene til ”Letes Mark” , og til floden ”Ameles, eller Lete” (glemselen), og alle må drikke av glemselens flod. Alle som kommer til glemselens flod er tørste på grunn av det arbeidet de har utført, og de drikker for å bli utørste. Til slutt, ved middnatt, bli alle under torden og rystelser drevet bort til en ny fødsel, svirrende som stjerner.

I ”Faidon” forteller Platon at hvert enkelt menneske har sin daimond, skytsengel, eller Genius, som etter døden følger dem til et bestemt sted, hvor de må forsvare seg for en rettsinstans, for deretter å vandre til Hades. (Hos Homer er det Hermes som fører alle skyggene til dødsriket.) Sjelene får anvist et bestemt sted i Hades der de skal være, og der tilbringer de den tilmålte tid. Når tiden er utløpt, kommer en annen skytsengel og hjelper sjelen på mange og lange omveier tilbake til oververdenen. Veiene er svært krokete og oppdelte, den moralske og lutrede sjel følger villig etter sin skytsengel etter døden, mens den sansebundne sjel, flagrer omkring kroppens grav, og følger bare uvillig og med store vanskeligheter etter den førende skytsengel.

Om vår virkelighetsoppfatning lar Platon, Sokrates si: ”Vår del av jorden er bare en av mange, mange fordypninger av vann, tåke og luft. Vi mennesker sitter rundt våre hav som frosker rundt en dam, og tror at er de eneste, og et engangsfenomen, mens det i virkeligheten finnes mange slike plasser rundt omkring på jorden, mange, mange steder rundt jorden. Men den virkelige jord, er overjorden , den som ligger langt oppe i verdensrommet, i eteren, der hvor stjernene vandrer. Denne jorden er renere og skjønnere enn vår jord. Vi har ingen anelse om denne skjønnheten, for vi bor i dypet, og mener at vi bor oppe på jorden, på samme måten som om noen bodde på havbunnen og trodde at de bodde oppe på havoverflaten. Vi mener at vi bor oppe på jorden og kaller luften himmel som stjernene vandrer gjennom. Men dersom noen skulle løfte seg opp og få øye på den virkelige jorden, ville de oppleve det samme som fiskene når de stikke hodet opp over vannoverflaten. Dersom vedkommende klarte å holde ut med å se, ville han se at dette var den sanne himmel, det sanne lyset og den sanne jorden. Den egentlige sanne jord, nemlig eterparadiset, en mangefarget ball sammensatt av lysende fargeflekker.

Alt der er skjønnere enn her nede, sykdom finnes ikke, sansene – syn og hørsel – vil være mye kraftigere. Der finnes det også hellige lunder og templer hvor det bor virkelige guder, som står i nær kontakt med menneskene, med hjelp av guddommelige stemmer, sansninger og åpenbaringer. Sol, måne og stjerner ser man der i deres sanne skikkelser, og til denne opphøyede skjønnhet og fullkommenhet, svarer den høyeste lykke til dem som bor der.

Mange av de tankene Platon tilskriver Sokrates, er forbløffende ”moderne”, de kunne like godt ha blitt tenkt i dag, om enn med en annen formulering. Man får lyst til å spørre: ”Hvor har grekerne disse tankene fra?” Svaret kommer fra Platon selv – han sier at alt det som er av noen verdi, i religion og filosofi, har grekerne fra De Egyptiske Mysterier, og han sier at De Egyptiske Mysterier er så godt tilpasset gresk tankegang, at nesten ingen lenger tenker over hvor disse tankene egentlig kommer fra.

Forrige kapittel

Copyright © 2005-2010 Lofotpyramiden