På leting etter De Vises Sten
-Fragmenter fra et Bibliotek
Sammenføyet av Bjørn Solberg, Svolvær.

I ”Mitt Liv”, forteller Carl Gustav Jung om en visjon han hadde under et hjerteinfarkt i 1944. Han kaller det delirier og visjoner, men dersom det hadde vært skrevet i dag ville han kanskje ha kalt det en ”ut av kroppen” opplevelse:

”I begynnelsen av 1944 brakk jeg foten, og etterpå fulgte et hjerteinfarkt. I bevisstløs tilstand opplevde jeg delirier og visjoner, som må ha begynt mens jeg svevet i umiddelbar dødsfare og man gav meg surstoff og kamfer. Bildene var så veldige at jeg selv drog den slutning at jeg var døden nær. Min pleierske fortalte meg senere: ”De var liksom omgitt av et skinnende lys!” Det var en foreteelse hun ofte hadde sett hos døende. Jeg var ved den ytterste grense, fortsetter Jung, og vet ikke om jeg var i en drøm eller i ekstase. I hvert fall begynte høyst merkelige ting å utspille seg for meg.

Carl Gustav Jung

Det forekom meg at jeg at jeg befant meg høyt oppe i verdensrommet. Langt under meg så jeg jordkloden badet i et herlig blått lys. Jeg så det blå havet og kontinentene. Dypt nede under føttene på meg lå Ceylon, og foran meg lå Indias subkontinent. Mitt synsfelt omfattet ikke hele jorden, men dens kuleform var tydelig merkbar, og dens konturer skimret som sølv gjennom det vidunderlige blå lyset. Mange steder syntes jordkloden å ha mørkegrønne flekker som oksidert sølv. ”Til venstre” lå langt borte en stor vidde – Arabias rødgule ørken. Det var som om jordens sølv hadde tatt en rødgul tone. Så kom Det røde hav, og langt, langt bak, likesom ”oppe til venstre”, kunne jeg akkurat så vidt se en snipp av Middelhavet. Mitt blikk var fremfor alt rettet den veien. Alt annet viste seg bare utydelig. Jeg så nok også Himalayas snefjell, men der var det tåket eller skyet. Til ”høyre” så jeg ikke. Jeg visste at jeg var i ferd med å forlate jorden.

Senere har jeg skaffet meg rede på hvor høyt oppe i rommet en må befinne seg for å ha et så vidt utsyn. Det er omtrent 1500 km! Synet av jorden fra denne høyden er det herligeste og mest betagende jeg noen gang har opplevd. Etter å ha sett på dette en stund, snudde jeg meg rundt. Jeg hadde stått med ryggen mot Det indiske hav, og med ansiktet nordover. Så var det som om jeg gjorde en dreining mot syd. Noe nytt trådte inn i mitt synsfelt. I ikke stor avstand så jeg i rommet en stor svart steinblokk, som en meteoritt - omtrent på samme størrelse som huset mitt, kanskje enda større. Steinen svevet i verdensaltet, og jeg svevet i verdensaltet.

Liknende steiner hadde jeg sett på kysten av Den bengalske bukt. Det er blokker av brunsvart granitt, som det stundom ble hugget ut templer i. En slik kjempemessig, mørk steinblokk var også min stein. En inngang førte til en liten forhall. Til høyre satt på en liten steinbenk en mørk inder i lotusstilling. Han hadde på seg en hvit drakt og befant seg i en fullkommen hvilestilling. Slik ventet han på meg – taus. To trinn førte opp til denne forhallen, og der inn til venstre befant porten til tempelet seg. Uttallige fordypninger, fylt med kokosolje med brennende veker, var anbrakt i små nisjer og omgav døren med en krans av lyse flammer. Dette hadde jeg også sett i virkeligheten en gang. Da jeg besøkte Den Hellige Tanns tempel i Kandy på Ceylon, (Sri Lanka) var porten innrammet av flere rader med sånne brennende oljelamper.

Da jeg nærmet meg trinnene til inngangen i klippen, hendte det meg noe merkelig: Jeg hadde på følelsen av at alt som da hadde vært, ble strøket av meg. Hva jeg mente, hva jeg ønsket eller tenkte, hele den jordiske tilværelses fantastiske blendverk falt av meg, eller ble tatt fra meg – en ytterst smertelig prosess. Men noe ble igjen; for det var som om jeg nå hadde hos meg alt det jeg noensinne hadde levd eller gjort, alt som var skjedd omkring meg. Jeg kunne si: Det var hos meg, og det var Jeg. Jeg bestod så å si av det. Jeg bestod av min historie og hadde helt ut følelsen av at dette var Jeg. ”Jeg var denne bunten av fullbrakte ting som hadde vært.” – Denne opplevelsen gav meg følelsen av ytterste fattigdom, men samtidig stor tilfredshet. Det fantes ikke lenger noe som jeg krevde eller ønsket; jeg levde liksom objektivt: Jeg var det som jeg hadde levd. Først dominerte nok en følelse av tilintetgjørelse, av å være røvet eller plyndret, men plutselig falt også dette bort. Alt syntes forgagnet, det ble bare igjen et fait accompli, ( en kjensgjerning, eller en avgjort sak) uten noen forbindelse bakover til det som var før. Det fantes ikke lenger noen beklagelse over at noe var falt eller tatt bort. Tvert imot: Jeg hadde alt det jeg var, og jeg hadde bare det.

Det var også noe annet som opptok meg: Idet jeg nærmet meg tempelet, visste jeg at jeg ville komme inn i et opplyst rom og ville treffe alle de menneskene som jeg i virkeligheten hørte til. Der ville jeg - også det visste jeg – endelig forstå hvilken historisk sammenheng jeg eller mitt liv tilhørte. Jeg ville få vite hva som hadde vært før meg, hvorfor jeg var blitt til, og hvor mitt liv videre skulle flyte hen. Mitt levede liv hadde ofte forekommet meg som en historie som ikke hadde noen begynnelse og ikke noen ende. Jeg hadde på følelsen av å være en historisk prekope, et utsnitt som det manglet den foregående og den etterfølgende tekst til. Jeg syntes livet mitt var klippet ut av en lang kjede med en saks, og mange spørsmål var blitt uten svar. Hvorfor hadde det forløpt slik? Hvorfor har jeg medbrakt disse forutsetningene? Hva har jeg gjort med det? Hva vil følge av det? På alt det ville jeg – det var jeg viss på – få et svar så snart jeg var trådt inn i tempelet. Der ville det gå opp for meg hvorfor det hadde vært slik og ikke annerledes. Der ville jeg komme til de menneskene som visste svar på mitt spørsmål om før og etter.

Mens jeg ennå tenkte over disse tingene, skjedde det noe som beslagla min oppmerksomhet: Nedenfra, fra Europa, steg et bilde opp. Det var min lege, eller rettere sagt hans bilde, innrammet av en gylden kjede eller en gylden laurbærkrans. Jeg visste straks: Å det er jo legen som har behandlet meg. Men nå kommer han i sin urskikkelse, som en basileus (konge) fra Kos. (Kos var i oldtiden berømt for sitt Asklepios-tempel og var fødested for legen Hippokrates.) I livet var han en avatar, en inkarnasjon av denne basileus, en jordisk legemliggjørelse av urskikkelsen som har vært fra evighet av. Nå kommer han i sin urskikkelse.

Formodentlig var jeg også i min urskikkelse. Det hadde jeg riktignok ikke lagt merke til, jeg bare forestiller meg at det har vært sånn. Da han var svevet bort til meg som et bilde fra dypet og stod foran meg, fant det sted en stum tankeoverføring mellom oss. Det ble protestert mot det jeg stod i begrep med å gå bort fra jorden. Jeg fikk ikke lov til å forlate den og måtte vende tilbake. I det øyeblikk dette var blitt gjort klart for meg, sluttet visjonen.

Jeg var dypt skuffet; for nå syntes alt å være bortkastet. Den smertelige prosessen med ”avskallingen” hadde vært forgjeves, og jeg fikk ikke lov til å gå inn i tempelet, ikke inn til de menneskene som hørte meg til.

I virkeligheten gikk det ennå drøye tre uker før jeg kunne beslutte meg for å leve igjen. Jeg kunne ikke spise, fordi jeg følte motbydelighet for
all slags mat. Utsikten over byen og fjellene fra sykesengen så ut for meg som et malt teppe med svarte hull, eller en gjennomhullet avisside med fotografier som ikke sa meg noe. Skuffet tenkte jeg: ”Nå må jeg igjen begi meg inn i dette ”`eskesystemet´!” Det så nemlig ut for meg som om det bak Kosmos´ horisont var bygget opp en kunstig tredimensjonal verden, hvor hvert menneske satt alene for seg selv, i en eske. Og nå skulle jeg igjen bli nødt til å innbille meg selv at det var noe verd! Livet og hele verden forekom meg som et fengsel, og jeg ergret meg grenseløst over at jeg igjen skulle synes at det var i sin orden. Her hadde man vært glad for at endelig alt var falt av en, og nå var det igjen sånn at jeg– sånn som alle andre mennesker var hengt opp etter tråder inne i en eske – måtte tilbake til denne igjen. Da jeg stod i rommet var jeg vektløs, ingenting hadde dradd i meg. Og så skulle det være slutt igjen.”

Denne opplevelsen til Carl Gustav Jung, som jeg vel og merke ikke visste noen ting om da jeg leste dette første gang, var nok for meg til å begynne å tro på at min relativt nye overbevisning om at dette livet ikke er det definitive, eneste og endelige, holdt stikk. Her fikk jeg støtte for mitt syn om tingenes tilstand. Alle mennesker har en mulighet til å rette opp det de gjorde feil, og de kan også ta igjen det de ikke fikk lære i dette livet, senere, i et annet liv. Her var det perspektiver og muligheter, som jeg grep grådig ut etter. Jeg var villig til å lese og lære – for mitt liv hadde hittil kun vært livet her og nå – og døden var den siste skanse som ingen kunne overleve. Dette mente de fleste jeg hadde kontakt med. Men med ett var det ikke så sikkert at jeg regnet feil etter min opplevelse allikevel; kanskje det ikke ville være fullstendig bak mål å lese noe om filosofi og verdens religioner?

Forrige kapittel

Copyright © 2005-2010 Lofotpyramiden