På leting etter De Vises Sten
-Fragmenter fra et Bibliotek
Sammenføyet av Bjørn Solberg, Svolvær.

En sommerettermiddag det året jeg fylte 21 år hadde jeg en opplevelse som forandret mitt syn på livet. Fra den dag av var det som om tilværelsen min ble snudd på hodet. Jeg var ikke lenger så skråsikker på at døden var den endelige avslutningen på livet. Jo mer jeg forsøker å forstå, dess mer sikker blir jeg på at døden bare er en forvandling ikke en definitiv slutt.

Denne sommerettermiddagen i mitt 21. år, kom jeg av en eller annen uforklarlig grunn til å tenke på Gud og hans skaperverk. Jeg vet ikke hvor disse tankene kom fra, kanskje var det fra en drøm, kanskje jeg ble inspirert av det fine været – en stille, døsig og varm ettermiddag som det kan være rundt Oslo. Jeg tenkte, uvisst av hvilken grunn, at Gud hadde skapt denne verden på godt og ondt, fra de minste mikrober, til elefanter, blåhvaler, trærne, blomstene og meg. Jeg tenkte meg at i Guds øyne var vi alle like mye verdt. Jeg hadde lest et sted at alt var i bevegelse og at alt lyste, i kaskader av lys – ja i grunnen var det ikke noen forskjell på noe. I Guds øyne var det ikke forskjell på meg og støvet som var på løvetannen i veikanten.

Jeg tenkte at jeg og støvet på løvetannen var like gode i Guds øyne. Jeg forsøkte å se det hele med Guds øyne – og plutselig, uten at jeg visste hva som foregikk, så jeg meg mitt eget bakhode – ovenfra. ”Jeg” så meg "selv" oppe fra lufta! Mellom en halv meter og en meter over mitt hode. Jeg så meg selv bakfra, og vinkelen mellom meg og mit bakhode var cirka 45 grader. Jeg så jo ryggen og bena også, men det var spesielt issen jeg konsentrerte meg om. Jeg ble meget forbauset, men nesten med det samme sviktet knærne (til kroppen min). Jeg var på plass igjen før jeg falt forover. Jeg var igjen der jeg alltid hadde vært, i kroppen, og som jeg i min villeste fantasi ikke trodde bevisstheten kunne forlate.

Plutselig var ikke den skråsikre verden så skråsikker lenger, noe som jeg aldri før hadde trukket i tvil! Nå var jeg ikke sikker på noe lenger! Dersom det var mulig å se seg selv utenfra, fra et sted i lufta, var alt mulig. Jeg begynte å spekulere på om vi mennesker var en kropp som hadde en bevissthet, med sjel – eller om vi var en sjel som hadde bevissthet - som på en måte ble født inn i en kropp. Dersom det første var tilfelle, hvordan bar kroppen seg ad for å integrere bevisstheten i sjelen? Eller var vi en bevissthet som hadde en sjel og en kropp? Dersom det siste var tilfelle, var mulighetene uante. For jeg følte meg like ”hel” der jeg hang oppe i lufta som jeg gjorde mens bevisstheten var på sin vante plass. Jeg følte ikke noen forskjell, jeg kjente sola, varmen og kroppen, selv om jeg så den fysiske kroppen under meg – jeg så også landskapet rundt meg. Jeg mener at jeg så med begge øynene, selv om jeg var og er blind på det ene øyet. Hjernen registrert det jeg så på, selv om bevisstheten var utenfor kraniet, og jeg var utenfor kraniet. – Jeg husker det den dag i dag!

Uansett, om denne hendelsen er vanlig eller ikke, så fortalte jeg den ikke til noen før et par år senere, da jeg ikke hadde hørt om noe sånt tidligere, eller visste hvem jeg i tilfelle skulle fortelle det til. Dersom jeg hadde fortalt det til noen i min familie, så tror jeg at de hadde stemplet meg som en overtroisk dust. Kanskje mange vil være enig i det, men jeg vet hva jeg opplevde. Etter hvert kom jeg i kontakt med et menneske som løste floken, eller begynte å nøste opp floken for meg.

På min arbeidsplass, et par år senere, kom noen i diskusjon om noe en viss Erick von Däniken hadde skrevet om et kart, som visstnok var eldre enn Europeernes oppdagelse av Amerika. Det var enighet om at det kun kunne foreligge to muligheter, enten var det hele en bløff, noe som de fleste mente, eller også måtte det være tilfelle det som Däniken mente, at det måtte vært tegnet fra luften, fra et romskip et par århundrer før Columbus. Da var det en som kom med et tredje alternativ, han sa at kanskje var det en som hadde forlatt kroppen, steget så høyt opp i luften at han så jordkloden i fra en slik høyde at han så det amerikanske kontinent, for så å tegne det av etter hukommelsen etter at han kom tilbake til kroppen igjen.

Vi andre sa nok, ”Ja, kanskje det”, men vi tenkte nok for oss selv at det var det i hvert fall ikke! Ikke minst jeg – helt til jeg husket min egen opplevelse. Heldigvis hadde jeg så mye mot, eller uforstand, at jeg fortalte ham om opplevelsen. Han ble ikke det minste forbauset, og sa at det jeg hadde opplevd ikke var noe uvanlig, det var noe som enkelte mennesker har gjort, enten spontant, slik som meg, eller med en viljeanstrengelse, så langt tilbake i historien som vi kunne følge den, og at det på verdensbasis sikker hendte daglig av en eller annen.

Etter hvert fortalte han at også han hadde ”gått ut av kroppen”, mer eller mindre av egen vilje. Han fortalte at han gikk ut av kroppen en gang han lå og hvilte etter middagen inne på soveværelset. Jeg vet ikke noe om teknikken hans, men han sa at etter en stund begynte det å suse for ørene, samtidig som han merket et press i hodet. Plutselig var han ute av kroppen, eller bevisstheten var ute av kroppen. Han følte det på samme måte som meg, han var like ”hel” utenfor kroppen som ”inne” i kroppen. Han så på seg selv som lå der – han hadde en fordel der, han lå på ryggen –han forsøkte å gå gjennom veggen, noe som ikke skapte noen vanskeligheter. Han gikk lett gjennom veggen og satte seg ved siden av sin kone, som satt i sofaen i stuen og strikket. Hun merket ikke noe. Han forsøkte å ta på bordet, men hånden gikk rett gjennom bordplaten, han merket ingen motstand, på samme måten som han ikke merket noe av veggen. På denne veggen var det ei bokhylle, som det stod ei bok av Rudolf Steiner i, denne boka het ”Teosofi”. Denne fikk jeg låne. Jeg strevde meg gjennom denne boka, men det var ikke mye jeg forstod av det Steiner skrev, men jeg fikk i hvert fall så mye med meg at jeg mente å forstå at menneskene visstnok var utstyrt med noe som kalles sjel.

Selv om jeg ikke fikk med meg så mye av innholdet, interesserte det lille jeg forstod, eller rettere sagt, det jeg godkjente som leselig for meg selv, så mye at jeg etter hvert skaffet med noen bøker om dette emnet – religionenes og sjelens verden. Men jeg fikk ikke noen aha-opplevelse før jeg leste en kronikk i VG om Carl Gustav Jung (det måtte vært i forbindelse med oversettelsen av hans selvbiografi til norsk). VG siterte fra ”Mitt liv," Jungs selvbiografi, ført i pennen av Aniela Jaffé. Denne artikkelen handlet om Jungs hjerteinfarkt i 1942. Den artikkelen fenget meg, og har siden sittet som klistret i min hukommelse. Jeg lærte også noe annet av Jung - det er at menneskene har vilje til å tro. De tror på det meste, og alle er vi farget av våre omgivelser, selv om vi tror at vi er objektive. Jeg har lærte også noe annet av Jung som er viktig for meg: Uansett om det folk tror på er sant eller ikke, så er troen et faktum, derved er det å tro på en bestemt religion, psykologisk, eller filosofisk skole blitt relativ. Det er i grunnen ikke noe bestemt jeg tror på – ikke noen religion er bedre enn noe andre i mine øyne – det kommer alt an på hvor vi blir født og hvilken foreldre vi får – Noen er heldige med foreldrene, andre er uheldige.

På den samme tiden leste jeg i Dagbladet at to studenter, en fra USA og en fra Sovjet, leste den samme romanen. Da de skulle skrive om det de hadde lest, tok de opp vidt forskjellige sider av denne romanen – Konklusjonen var at det var deres oppvekst som var bestemmende over deres oppmerksomhet. Med andre ord, vi vektlegger det som passer oss best – Platon sier at læring er å erindre. Hvem vet?

Jeg har måtte kjempe meg fra til min overbevisning, eller mening med livet. Jeg fikk ikke noe gratis! Jeg startet mitt livs studium uten fordommer – jo, en fordom hadde jeg – jeg skulle ikke sette meg som dommer over noen religioner eller trosretninger, når det gjaldt religiøse, medisinske eller psykologiske skoler. Jeg har stor takknemlighetsgjeld til Carl Gustav Jung, for jeg leste tidlig noe han skrev som gjorde at jeg alltid kommer tilbake til ham i trosspørsmål. Han skrev et sted at han sammenligner seg selv med en man som står ved en elv, og som bøyer seg for å samle opp litt vann i sin hatt fra denne elven. Det som han klarer å få opp i sin hatt, er hans viten. Men, sier Jung, han er ikke denne elven, han er kun en som har stanset ved elven. Det er kanskje noe vi i vår travle hverdag ofte glemmer – å stanse opp ved livets elv og undre oss over livet: Hva er det – hvor kommer det fra – hvor går det hen?

Copyright © 2005-2010 Lofotpyramiden