På leting etter De Vises Sten
-Fragmenter fra et Bibliotek
Sammenføyet av Bjørn Solberg, Svolvær.

De følgende sidene vil komme med mye "rart" som vanlige mennesker ikke leser, enten fordi de ikke vet at slik litteratur finnes, eller av frykt for – ja, hva? For å falle utenfor de vedtatte verdinormer? Er det flere slike igjen nå, etter den 11. september 2001 – Er det mulig å tenke i andre baner, når det gjelder politikk, religion, historie og ikke minst om menneskene og deres psykologi? Jeg er en lekmann på alle områder av livet, og er egentlig ikke sikker på noe, men jeg har lyst til å stille spørsmål med det meste som vi tror vi vet så mye om. Her innledningsvis vil jeg kan si er at jeg har sterk og inderlig respekt for alle verdens religioner. Religionen som sådan, ikke diverse kirker eller trossamfunns subjektive tolkninger. Jeg går helst til kildene i Bibelen eller Koranen, Hinduistiske og Buddhistiske bøker, Jungs psykologi, Marinus´ "Det Tredje Testamentet", Stanislav Grof og Jes Bertelsen. Jeg er fornøyd med mine forklaringer, selv om andre sikkert har bedre forklaringer – jeg må nøye meg med mine. Dette er ikke ment som noe annet enn et spørsmål som kanskje vil provosere – Hva om disse forfatterne som jeg har lånt tankene til, hadde vært skolepensum? Da ville kanskje ikke historietimene, eller religionsundervisningen, vært så drepende kjedelig for flertallet i den norske skole – for da ble det åpnet for andre perspektiver – og muligens også andre svar. Alle religionsstifterne – Rama, Krishna, Hermes, Zarathustra, Buddha, Moses, Jesus og Muhammed arbeidet etter min mening - med menneskenes sjeleliv, slik som Jung og hans etterfølgere. Jungs psykologi er en psykologi som har som mål å fullføre Kristendommens mål - selvets alminneliggjørelise. Moses arbeidet for å gi menneskene et personlig jeg , mens Jesus arbeidet for menneskets Selv og selvets utvikling. Hva Muhammed står for gjenstår å se, men den gang han levde og Islam var ny, var den en kvinnepolitisk revolusjon. Jeg har lyst til å sitere noe av det Jes Bertelsen skrev i en bok han kaller "Selvets virkelighet" : "Jung mente at menneskets naturlige individuasjonsprosess snodde seg i spiraler innover mot selvet, som et overordnet mål. Det synes som om de forskjellige åndelige/sjelelige systemer er enige om at det å realisere selvet er en lang vei å gå, med mange fallgruver.

Jesus Kristus Moses Budda

Veien fra jeget til selvet er derfor lang og tidkrevende, da den menneskelige moral, på alle plan, ser ut til å svikte i mer eller mindre grad, i en eller annen form. Det kan virke som om den rette balanse og harmoni i menneskesinnet er en forutsetning for at vi skal tre inn i selvets "vidunderlige" verden. Dette er nødvendig for at mennesket skal oppleve, for de fleste i små glimt, en direkte opplevelse av å tre ut av jegets verden og inn i selvets verden. Da dette skjer, vil mennesket få et annet identitetssentrum og jeget blir bare til et av de mange kommunikasjonsinstrumenter som selvet kan benytte seg av.

De menneskene som opplever disse glimt av selvets verden, vil selvfølgelig falle tilbake til jeget i hverdagslivet, men de vil for alltid huske disse velsignede glimt av overjordisk skjønnhet og harmoni. Disse menneskene vil gjennomskue jeget, de ser ikke lenger jeget som det siste innerste realitet, men opplever og husker at jeget er en maske, en sensor, som dekker over det egentlige mennesket, et dypere og inderligere identitet som ligger langt over og utenfor jegets horisont."

Dette selvet kalles av kirken for Kristus, sa Helge Hognestad på et direkte spørsmål fra meg – og han får støtte i sitt syn av blant andre Jung, som vel ad psykologisk vei har sett dypest inn i menneskets sjel og ubevissthet. Det er mange som har fulgt hans i fotspor, og som med hans hjelp har kunne skue enda dypere og lengre en de ellers hadde gjort.

I begynnelsen av min søken etter en mening med livet, var jeg tilfreds med de religiøse og psykologiske lederne, men etter hvert økte også min interessen for Europas, og kristendommens historie. Jeg fant ut at uten Europas religionshistorie, er menneskets situasjon i dag uforståelig. Men det viste seg snart at historie og historie er to forskjellige ting – den vi lærer på skoler og universiteter – og den andre historien som er der, men som vi helst ikke skal vite noe om. Dersom for flere av oss oppdager denne siden ved historien, og publiserer den, kan det hende at vi ikke lenger tror det de trodde på tidligere. Men blir vi noe fattigere av å ikke tro blindt på de offentlige godtatte begrensningene for vår tro?

Dersom religionshistorien ikke stemmer overens med de faktiske forhold, kan det kanskje også være noe som ikke samstemmer med sannheten i vår troslære. Det heter at Jesus var en sann gud og et sant menneske – Men hvordan kan han ha vært et sant menneske dersom han ikke hadde kjennskap til forelskelsens sødme, hadde vært gift, fått barn og barnebarn? Et annet spørsmål: Er det ikke mulig at Jesus ikke "stod opp fra de døde," som det heter, med den kroppen han hadde mens han levde –men med en annen og finere kropp? Jeg har hørt noen teologer (?) snakke om noe de kaller oppstandelseslegemet - og hva er så det?

Tempelherrene er for det meste kjent fra trubadurdiktningen i Frankrike, og legenden om kong Arthur og hans riddere, som er knyttet til Gralens historie, og som visstnok levde i England – men ridderne, eller musketerene har franske navn. De operer i Frankrike, de reiser ut fra Gralsborgen uten å krysse noe hav. – Er det kanskje ikke så sikkert det vi er så sikre på? Var ikke Arthur en engelsk konge? Kunne denne legendens opprinnelse komme fra et annet sted? Det kan se ut som om historien Jesu fødsel i stallen har en forgjenger – dersom ikke det som er skrevet ned av Kung-fu-tze 500 år før Kristus er av Djevelsk opprinnelse – slik som noen kristne mente at de tankene som Platon tilegnet Sokrates, var. Disse tankene måtte være kommet fra Djevelen, mente de, da historien om Kristus ikke var noen overraskelse for grekerne. Eller er ”Kristus-ideen”, det Jung kaller av arketypisk natur – allmenngyldig? Jeg ble en gang oppfordret til å søke sannheten av et menneske jeg satt relativt høyt, men dette mennesket dalte i min aktelse da det fortsatte: "Men pass på at du ikke kommer utenfor kristendommens rammer i din søken!"

Tempelherre

Dette er nesten like vanskelig for meg å forstå, som de som ikke vil lese det andre skriver i redsel for å få greie på mer enn deres tro kan bære. Er det da troen det er en skavank med, eller er det grunnlaget for troen som er for snever, dogmatisk og undertrykkende?

Under dette som vi alle ser, religioner mot religioner og sekter mot sekter, skimter jeg jegets kamp mot selvet – Moses som var jegets talsmann - her representert ved den historiske staten Israel, i kamp mot selvets fremvekst. Det er vel ikke mange "kristne" som er oppmerksom på at Jesus representerer er overordnet aspekt i menneskenes psykologi. Jeg kan være enig i at det er vanskelig å se at Islam representerer selvet, men etter eget utsagn fikk Muhammed dette oppdraget da de kristne og jødene sviktet i stivnet dogmatisme og bokstavtro. For, det er for meg hevet over enhver tvil, at Jesus representerte selvet – selv om det ikke ser ut til at kirken vet noe om dette. Men noen prester vet det, selv om de ikke uttaler seg om det – da er det håp for at kirken, slik vi kjenner den, vil overleve sitt eget selvmordsforsøk.

Copyright © 2005-2010 Lofotpyramiden