Mennesket og mystikken
av Bjørn Solberg, Svolvær.
Mange religiøse eller åndelig orienterte mennesker overser eller
går utenom mystikken fordi de opplever seg som ydmyke gjester i sannhetens kongedømme, ikke som dets hersker.
Det gjelder såvel den som tilhører den tradisjonelle kirkesamfunn, som den mer
diffuse ”New Age” – bevegelsen. Med dermed har ”sannheten ” lett for å bli identifisert med noe bestemt, den er blitt et trygt og sikkert skilt som forteller at sannheten at kongedømmet er nettopp her.
Derfor er det en tendens at så mange av vår tids mange forsøk på å gjenerobre den åndelige verden, eller på i det minste å stille religiøse
og ikke-materielle verdier og innsikter på lik linje med materielle målbare, ofte mot et svermeri for like ytre, men angivelig åndelige størrelser – om de opptrer i form av dogmer og trosbekjennelser, kjemiske midler, vidundermedisiner, astrologi eller guruer.
Den fingre som peker, og som man har , forveksles med det den peker mot, og som er.
Nå synes ikke det å projisere det skapende og det aktive element ut
fra mennesket og inn i ting, krefter eller autoriteter, å være enestående for de kulturer eller oppfatninger som ligger nærmere ”å ha”
(vår nåværende herskende kultur) eller ”å være”.
Tvert imot, alle religioner og åndelige retninger lider under tilhengernes tendens til å sette bokstaven over ånden i det som blir sakt. |
|
”Sannheten skal frigjøre eder!” erklærte Galileeren, men i den videre historien opphørte sannheten å ha en så individuelt skapende kraft at den kunne frigjøre noen – i stedet ble den dogmatiske ytre sannhet av kirken postulert som det frigjørende.
Til denne dag søker biskoper og andre skriftlærde langs bokens bokstavrekker for å finne ”sannheter” som skal rettlede å frigjøre menighetslemmene, som om frigjøring kan foregå på kommando, fra et bud eller som følge av en annens innsikt.
 |
”Om Gud hadde villet, kunne Han gjort dere til et samlet trossamfunn,” heter det i Koranens sure 5,53 om muslimer jøder og kristne, ”men
Han ønsker å sette dere på prøve ved det Han har gitt dere. Så kappes
i å gjøre det gode! Til Gud skal dere vende tilbake. Han vil redegjøre for det dere var uenige om!”
Denne oppfordringen har ikke hindret fanatikerne fra å innlede en kappestrid på ganske andre arenaer enn der det gode holder hus.
” Man må ikke blande sammen månen med den fingeren som peker mot månen,” lyder et ord fra Gautama Buddha. Heller ikke det har kunnet hindre at mange av hans tilhengere har stirret seg blinde på fingeren, og tapt månen av syne, slik at de har pukket på sin egens fingers fortreffelighet på bekostning av månen og andres like brukbare fingre. |
For når bokstaven og den sanne fortolkning sette over ånd og tillit til den enkeltes evne til forståelse, fremstår det paradoks at den autoritative fortolkning forsvinner – eller rettere: Den kan bare opprettholdes ved hjelp av makt og herskerteknikker. Hver og en vil hårdnakket hevde at nettopp jeg har hørt bokens objektive tale, og de ryker i tottene på hverandre.
Det er derfor religionenes og de åndelige bevegelsers tendens til å splittes i større eller mindre sekter. Men boken er stum! Den taler ikke. Den må fortolkes for å uttale sin sannhet. Det ”sanne” står ikke der; sannheten er noe som oppstår i menneskets indre, sannheten taler i den enkelte – der har også den eneste autoritet som har makt over en selv sin bolig.
Derfor er det bare tillit til egen forståelse og til at andre har samme
evne og vilje som en selv – også når de uttrykker seg gjennom andre ord enn en selv – som kan forene de motsetninger som dogmatiske fortolkninger skaper.
 |
”For å kjenne Gud behøver ikke mennesket å reise til fremmede verdener. Menneske behøver bare å erkjenne seg selv. Men dette til bunns. Til siste trevl i sitt vesen. Det er en prosess som fører fra overflaten og innover, fra de oppstykkede fenomener til Det ene vesen.
Så snart gudserkjennelsen slutter å være selverkjennelse, opphører
den også å være gudserkjennelse. |
De forskjellige religioner kan betraktes som et forsøk på å oversette fra det guddommelig til det menneskelige, sier Grigorij Pomerants, og han foreslår at dogmene må forstås som ikoner eller vinduer. Han sier: ”Ikonet er hellig, men ikke enestående bilde av Gud. Ikonet er et vindu som Gud lyser gjennom (som dagslyset gjennom et glassmaleri).
Det kan være mange glassmalerier, men lyset er det samme.
Bjørn Solberg
Oktober 2006
Toppen
Copyright © 2006-2010 Lofotpyramiden |
