Sannhetssøkeren
- Fritt etter J. Krishnamurtis bok ”Om at Leve”. av Bjørn Solberg

Han hadde reist en lang vei, mange tusen mil med båt og fly. Han kunne ikke noe annet en sitt morsmål, og med store vansker forsøkte han å tilpasse seg dette nye og foruroligende miljø. (India). Han var uvandt med maten og klimaet her; han var født og oppvokst i et fjelland, så den fuktige heten plaget ham.

Han var en belest mann, en slags vitenskapsmann, og han hadde skrevet en del. Han hadde, så det ut til, et betydelig kjennskap til både østlig og vestlig filosofiske retninger, og han hadde vært katolikk. Han sa at i lang tid hadde vert utilfreds med dette, men at han av hensyn til familien ikke ville bryte med kirken. Han hadde et lykkelig ekteskap, og han elsket sine barn. De studerte nå på et universitet og hadde en strålende fremtid foran seg.

Men denne utilfredshet han følte med det livet han førte, var økt opp gjennom årene, og hadde for noen måneder siden kulminert i en krise. Han hadde forlatt sin familie, etter at han hadde sørget for sin kone og barn økonomisk, og var kommet hit. Han hadde akkurat så mye penger at har klarte seg, og han var kommet for å finne GUD. Han sa at han var i likevekt, og at han fullstendig klar over hva han gjorde.

Kan man oppspore Gud og finne ham? Kan man lete etter det som ikke kan kjennes? Skal man finne noe, må man vite hva men søker. Hvis vi søker for å finne noe bestemt, vil det vi finner være en selvprojisering; vi finner det vi ønsker, og det som ønsket har skapt er ikke sannheten.

Å søke sannheten er å fornekte det vi tror er sannheten.

Sannheten har ingen fast bolig; det er ingen vei som fører til den, ingen veileder kan hjelpe oss, og ordet for den er ikke sannhet. Kan sannheten finnes i bestemte omgivelser, i et bestemt klima, blant ganske bestemte mennesker? Er den her, og ikke der?

Finnes det noen som kan veilede oss bedre enn andre? Finnes det overhodet noen veileder? Når sannheten søkes kan det vi finner bare være et produkt
av uvitenhet, for all sannhetssøking er et produkt av uvitenhet. Vi kan ikke oppspore virkeligheten, den må komme til oss mens vi er selvløse og tanketomme.

Hva er hensikten med vår søken? Dersom vi ønsker å oppnå noe ved hjelp av visse bestemte handlinger, eller tankemønstre, følger vi en forutbestemt bane for å tilpasse oss et bestemt mønster. Vi kan jo spørre oss selv om vi, alminnelige mennesker, eier evnen til å oppnå hva vi lengter etter.

Vi har lett for å tro at det kun er geniet, og ikke det vanlige mennesket som finner sannheten. Men er det slik at sannheten bare åpenbares for de få – de som er mer intelligente enn gjennomsnittet? Hvorfor tviler vi på at vi, av egen frie vilje kan finne den?

Vi står ovenfor mønsteret, forbildet, (presten eller guruen), som vi mener står høyt hevet over oss når det gjelder åndelige spørsmål, og det skaper usikkerhet i oss. Forbildet får derfor veldig stor betydning; og så har vi konkurransen mellom Forbildet og oss, og ubevisst streber vi å være den som forstår og vet mer enn alle de andre ”vanlige” menneskene. Kommer ikke spørsmålet ”klarer jeg det?”, fordi vi sammenligner oss med det vi oppfatter som eksempelet?

Hvorfor sammenligner vi oss med vårt forbilde - og fører sammenligningen fram til forståelse? Atskiller dette idealet seg fra oss? Er det ikke en selvprojisering, noe vi selv har frembrakt, og hindrer ikke dette oss i forståelsen av oss selv?

Det er mange måter å flykte fra seg selv på, og å sammenligne seg med andre er en av dem. Dersom vi ikke kjenner oss selv, med den styrken og den svakhet vi har, er søkningen etter virkeligheten en flukt fra oss selv. Dersom vi ikke har selverkjennelse, er den guden vi søker illusjonens gud, og illusjoner skaper nesten bestandig konflikt og sorg. Dersom vi ikke har selvkunnskap, er det umulig å tenke på den rette måten; da er all viten uvitenhet som bare kan føre til forvirring og ødeleggelse.

Selverkjennelse er ikke et mål i deg selv, med det er den eneste måten vi kan åpne opp for det uuttømmelige med.

Vanligvis er vi av den oppfattelsen at det er veldig vanskelig å få selverkjennelse, og at det tar lang tid. Det er denne oppfattelsen som, at det er så vanskelig, som vanskeliggjør selverkjennelsen. Dersom det er tillat å si det, så ikke ta det for gitt at det er vanskelig, eller at det vil ta lang tid å finne sannheten.

Eller med andre ord – bestem ikke på forhånd hva det er og ikke er. Begynn! Selverkjennelse må oppdages i de menneskelige forhold og våre handlinger, og alle handlinger og utrykk er et forholdet til omverdenen. Selverkjennelse får vi ikke ved isolasjon, gjennom forsakelse, å nekte for å forholde oss til omverdenen eller å dø.

Døden er den siste form for motstand. All motstand blokkerer den vedvarende strøm av selverkjennelse, og all motstand må vi oppdage i oss selv, og etter beste evne forsøke å undertrykke den.

Vår holdning til livet og dets begivenheter, om de er negative eller positive, sammenligner og rettferdiggjør, fordømmer og identifiserer, og dermed fornekter vi det som er.

Det som er, er noe vi får gratis, uten å velge det, kommer det til oss uten betingelser, dersom vi er nøytrale og ikke har forutfattede meninger.

Denne nøytralitet er begynnelsen til visdom. Og visdom er nødvendig for at det ukjente, det uutømmelige, eller det guddommelige skal åpne seg for oss.

Alternative Lofoten
Ønsker du å delta på kurs eller spirituelle opplevelser
i Lofoten?

ALTERNATIVE LOFOTEN